Så i tvil........

[kodenavn Nina]

Ble uplanlagt gravid med mitt 3.barn. to store jenter fra før av. Dette var et sjokk, men etterhvert gledet jeg meg. Må legges til at jeg var livredd for å miste eller at noe skulle være galt. Da jeg var 6 uker fikk jeg sett det lille hjertet som slo , en uke etterpå da jeg var på kontroll igjen var det sluttet å slå og jeg stod midt oppi det jeg fryktet mest.Fikk beskjed om at kroppen skulle ordne opp selv, haddeet døgn med blødning og smerter for en uke siden. Med en gang var jeg oppsatt på å prøøve igjen, det var mannen min også. Nå føler jeg han har fått " kalde bein" og er redd jeg skal gjennongå dette en gang til eller at noe er galt. Nå begynner jeg også å bli i tvil. Hva gjør jeg......ø.Er snart 40 år og har ikke allverdens med tid. Noen av dere andre eldre mammaer som har opplevd en SA og kan fortelle hva som skjedde med dere etterpå. Føler også at mannen min er lei av at jeg med jevne mellomrom sørger over den lille som det ikke ble noe av.....Jeg fungerer godt i hverdagne igjen syns jeg , men jeg tar meg stadig i å tenke på den lille .

[Tobarnsmamma!!!]

Hei på deg.

Så synd at du mistet. Det er fælt når man går og frykter nettopp dét, og så er det akkurat det som skjer. Men fint å lese at du klarer seg sånn nogenlunde - det tar jo uansett tid å komme seg helt.

Selvsagt er det størst sjanse for at det går bra, også i moden alder, men samtidig skal man ikke stikke under en stol at risikoen for abort er en god del større enn da man var yngre, og at man også kan oppleve at noe er galt. Jeg blir litt småsur på dem som bagatelliserer denne risikoen, for den er ikke ubetydelig.

 

Jeg har opplevd en senabort og en MA etter fylte 40, det har du kanskje lest. Begge deler var fælt, selv om jeg var redd for at det skulle gå galt prøvde jeg jo å overbevise meg om at det helt ville gå bra. Etter den første ville jeg bli gravid igjen så fort som mulig, var nærmest panisk opptatt av det. Og både gleden og bekymringen var stor da jeg ble gravid etter et halvt år. Alle sa at denne gangen går det bra, og jeg håpet. Men så ble det også til en MA i uke 11.

 

Etter det kom noen tunge måneder, og ikke ble jeg gravid igjen heller. På en måte var det godt også, så fikk jeg litt ro. Men frustrerende var det, og hormonbehandling hjalp heller ikke. Begynte å tenke på prøverør samtidig som jeg begynte å innse at dette kanskje ikke kom til å gå.

 

Så ble jeg faktisk gravid helt naturlig i vinter, og nå er jeg snart 25 uker på vei. Det har vært mye bekymring hele veien, jeg har gruet meg forferdelig til alle prøver og kontroller, og har ikke kunnet tro på dette. Men nå ligger den lille og sparker i magen, og nå kan den til og med overleve om den skulle bli født. Dessverre har det vist seg at den har leppespalte, så helt bra er det ikke nå heller, men alt annet ser i hvert fall fint ut.

 

Etter abortene mine var det mange som skrev lignende innlegg til meg og sa at det kommer til å gå bra til slutt. Jeg klamret meg til håper selv om det av og til var veldig tungt, men ser jo nå at de sannsynligvis hadde rett. Og hvis du vil prøve igjen, er det jo gode sjanser for at det går bra. Men hvis du er uheldig kan du oppleve flere aborter, men så kan det like fullt gå bra etter det! Jeg mener ikke å spre pessimisme, men dette er en del av gamet for oss voksne. Og da er det ofte psyken det kommer an på, og om man orker å stå i dette.

 

Jeg har "snakket" med mange likesinnete jenter her inne. Mange, både modne og eldre, har opplevd flere aborter for så å få fine barn til slutt. De fleste er mye engstelige når de blir gravide igjen, men det er på en måte bare noe man må leve med.

 

Så hvis du virkelig ønsker deg deg et barn til, synes jeg du bør prøve mens du ennå har tid. Og siden du ble uplanlagt gravid nå vil du sikkert klare å bli det igjen, og sjansene og jo gode for at det går bra neste gang. Er du uheldig kan det hende det går galt enda en gang, men fremdeles vil det sannsynligvis gå bra til slutt. Stå på!

[Kristin43]

Er 43 år og ble uplanlagt gravid november 2009. Som deg var jeg litt engstelig og uke 8 januar 2010 mistet vi den lille spiren. Fikk veldlig lyst og prøve etter dette, men måtte vente et par sykluser. Når det var gjort gjorde vi alt for å bli gravide på nytt, men uten hell.

 

Vi gav oss på dette tidspunktet, da det tok veldig på psyken, og hele livet dreide seg om sykluser, eggløsning og om å gjøre det på rette tidspunkter.

 

Oktober 2010 gjorde vi et siste forsøk og brukte alt fra salviete, hostesaft, Clear Blue fertiilitetsmonitor, pute under rumpa etc. Men likevel hadde vi ingen tro på at det skulle virke, vi hadde jo ikke brukt prevensjon på over 3 år - men, spiren satt på første forsøk. Jeg er nå straks i uke 28 og vi gleder oss veldig.

 

Må si at jeg har to voksne gutter fra før - en på 21 og en på 23:-)

 

[kodenavn Nina]

Tusen takk for oppmuntrende historier. Håper resten av deres svangerskap gpr bra. Jeg har heldigvis hele sommeren til å tenke meg om. Pga at mannen tar tabletter i forbindelse med sykdom må vi vente 120 dager før vi evt prøver igjen. Det frister med baby , men det frister ikke med SA og all bekymringen jeg hadde. Neste gang er det eventuelt selvvalgt og jeg vet hva jeg går til. Sist var det uplanlagt og brukte mye tid på sjokket. Jeg er redd dersom jeg prøver at det vil bli altoverskyggende. Uansett er jeg stadig inneom her og følger alle dere heldige modne og modige mammaer. Ønsker dere alt godt

[Ooops I did it AGAIN]

Jeg ble gravid i des 09, da minstemann var 7 mnd.

Oppdaget i uke 9 - etter mistanke pga farget utflod - at det hadde stoppet utviklingen ca uke 7. Gikk tre uker og ventet på at 'kroppen skulle ordne opp selv', men måtte få Cytotec.

Det var en tøff periode.

 

Var veldig i tvil om jeg turde en gang til, for ville ikke oppleve det samme på nytt.

 

Men vi prøvde igjen, og etter noen mnd fikk vi det jammen til!

Er nå 25 uker og alt har gått veldig bra.

Vi gikk litt på nåler her fram til UL i uke 11 hvor alt var perfekt, men etter det har jeg ikke vært engstelig. Føler på meg at dette går bra:)

 

Er 38 år, og ville gjerne 'gjøre meg ferdig' før 40. Men dette svangerskapet har faktisk vært det med minst plager!