Lykkelig nå iallefall=) (sønn 4 år)

[Anonym bruker]

Jeg forsøkte lenge å bli gravid med sambo. Ble det en gang, men mistet etter 8 uker. Hadde slitt veldig med å bli gravid, og ikke brukt prevensjon på nesten 10 år. Selv før jeg ble sammen med daværende sambo.

 

Det tok knekken på forholdet, og jeg var ute en kveld samme mnd og møtte en mann. Ja, dere vet vel alle hva som skjedde.

Ble allikevel usikker på hvem som var far, og grublet så det nesten tok knekken på meg hele svangerskapet. En av dem forsvant utenlands, og den andre nektet DNA.

 

Allikevel 9 mnd etter fødselen fikk vi endelig tatt testen. Alle syns barnet lignet på min tidligere samboer, selv han, og jeg var også svært usikker. Han var det ikke iallefall.

Nå er det ett halvt år siden jeg fikk tak i bf, som nekter å ta ansvar eller vise seg for sønnen min.

 

Det jeg uansett prøver å forklare her, er at det finnes håp. Jeg har gått fra håpeløs frustrasjon, sinne og tristhet; og vidre til en fantastisk LYKKE. Med et barn som alltid søker til MEG. Jeg får ikke selv gjort noe annerledes med situasjonen. Og vil selvsagt være åpen om hvem bf er, selv om han ikke får æren av å stå på papiret.

 

Nå ser jeg mange positive sider ved å være alene. Spesiellt når jeg ser venninner som krangler om % av samværsrett. Han vil være hos meg hele tiden og søke meg.

Finnes det egentlig noe bedre?!

 

Ps: Aldri vært så lykkelig før, som etter dette underet hendte meg=)