Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #1 Skrevet 23. april 2011 Er det vanlig og tenke og lure på hvordan det ville hvert. Hvilken metode som er enklest, går fortest, er værst. Tenke på hvordan familiemedlemmer vil reagere når du er vekk osv. ?
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #2 Skrevet 23. april 2011 Både ja og nei. Det er ikke unormalt å tenke på selvmord, men kanskje detaljnivået her er det avgjørende. Jeg har dager hvor jeg bare har lyst til å faktisk dø, ta livet av meg. Jeg har da også vurdert det dithen at jeg er så "feig" at jeg selvfølgelig vil sikte meg inn på raskeste og mest smertefri metode. MEN jeg vet også konsekvensen av dette og hvorfor slike tanker slår meg fra tid til annen (depresjon, moderat til alvorlig, under behandling) Det er ikke normalt med et inngående detaljnivå med mindre det er fundering og ikke "planlegging"...
Moonfreckle Skrevet 23. april 2011 #3 Skrevet 23. april 2011 Det er ikke vanlig for MEG. Hvis det er vanlig for deg, håper jeg at du oppsøker hjelp av noe slag, slik at du forhåpentligvis slipper å ha det sånn i fremtiden.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #4 Skrevet 23. april 2011 Det er faktisk litt sånn at jeg tenker at hvis det skal gjøre det, må jeg gjøre det før datteren blir blir så stor at hun skjønner noe av det.. Jeg begynner og grine når jeg tenker på det, å når jeg tenker på hvor lei seg familien min blir.. Hi
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #5 Skrevet 23. april 2011 I min verden er ikke det normalt ,nei... Har vel igrunn aldri tenkt tanken.....
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #6 Skrevet 23. april 2011 Om datteren din ikke forsstår så mye av det NÅ, så vil hun uansett vokse til og få tilsvarende problemer med ditt valg senere.... Det beste for din datter er at nok du får hjelp.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #7 Skrevet 23. april 2011 Tanken er nok ikke uvanlig, mange kan tenke tanken om å dø i vanskelige perioder, feks hvordan andre vil reagere, hva man slipper å ta tak i og at det som er vondt eller vanskelig forsvinner. Fra å tenke tanken, til å legge planer og sette dem ut i livet er det heldigvis en lang vei å gå. Men et råd å ta med seg når man tenker slike tanker er å snakke med noen om det, og aller helst en profesjonell som kan hjelpe til med å bearbeide tankene. Et godt sted å starte er å løse de problemene man måtte ha, ta tak i dem, slik hjelper man tankene på vei bort. Og husk på at det viktigste er at alle har noen som de er glad i, og noen som er glade i seg, selv om det ikke alltid virker slik, problemer forsvinner ikke fordi man feks hopper fra en bro, man overfører bare sorg og smerte til både familie, venner og ikke minst den eller de som finner deg eller som må lete etter deg. Slike ting kan faktisk sette varie spor i mennesker, selvmord har også en viss smitteeffekt, man kan dra andre med seg. Hilsen en som selv har had tanker om selvmord, minstet gode venner i selvmord, men som lever i beste velgående på tross av det.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #8 Skrevet 23. april 2011 http://bluepages.anu.edu.au/no/symptoms/depression_quiz/ tok denne testen.. Den viser at jeg kan være deprimert.. Burde jeg ta dette alvorlig? Hi
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #9 Skrevet 23. april 2011 Det er jo det at jeg vet at jeg "sårer" familien min, og at jeg har ei lita jente som gjør at dette egentlig ikke er et tema en gang. Jeg vil ikke fortelle det til samboeren min heller. Så når jeg tenker på det, å begynner og grine fælt, så lurer jo selvfølgelig samboeren min på hva det er. Jeg skylder på mensen, men tror ikke han tror på meg. Det er jo urettferdig ovenfor han også Hi
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #10 Skrevet 23. april 2011 Ikke snakk med helsesøster om det, gå til fastlegen din og få en henvisning til psykolog, du kan også oppsøke privat psykolog og hoppe over ventetiden. Kan jeg få spørre litt konkret om hvorfor du har slike tanker? Er det ting du er utsatt for i fortiden? Økonomiske probllemer, føler du deg utilstrekkelig som mor, i hjemmet, som partner? Mangler du venner å betro deg til? Har du vært mobbet i oppveksten? Har du vært nedfor før du fikk barn? Utsetter du viktige ting til senere? Litt info hadde vært til hjelp hvis jeg skal kunne komme med mer konkrete råd, jeg er ikke psykolog, men har selv en diganose og har vel lest mer om psykologi generelt enn folk flest fordi det var min måte å selv forstå hvorfor jeg sliter som jeg gjør, og for å finne ut hva jeg kan gjøre for å unngå å få nye depresjoner.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #11 Skrevet 23. april 2011 Det største problemet mitt er at jeg klarer ikke stå opp for meg selv uten og bryte sammen.. På en måte.. Det er i grunn en lang historie.. Kort fortalt: jeg har veldig lav selvtillit, svigerfamilien prøver og styre livet til meg og mannen min, jeg klarer ikke fortelle mannen min hva jeg føler fordi jeg er redd for og ødelegge forholdet. Eksen min drev med psykisk mishandling med meg i 2,5 år. Så jeg sliter med og stole på folk, spesielt menn. Det høres kanskje ikke så ille ut.. Men det er tungt... Hi
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #12 Skrevet 23. april 2011 Jeg tror det er på sin plass at både du og ham søker veiledning sammen siden dine problemer er sterkt forbundet med hans familie. Familieværnkontoret er rette sted å henvende seg.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #13 Skrevet 23. april 2011 Kanskje det. Men jeg vil heller lære meg og "kontrollere tårene". Lære og stå opp for meg selv og få bedre selvtillitt.. HI
Ugl@ Skrevet 23. april 2011 #14 Skrevet 23. april 2011 Det kan en psykolog kansje hjelpe deg med. Men her og nå skal du få en oppgave av meg: Først skal du skrive alt som er vondt og leit på et ark, så skal du brenne det arket. Alt du er sint for, skuffet over, ting ved deg selv du ikke liker, folk du ikke kan fordra osv. Så skal skrive en liste over alt som er positivt i livet ditt, kun det positive, så skal du skrive en liste over posistive sider ved deg selv, kan være noe du er god til, trekk du liker ved deg selv, ting du har oppnådd. Men det skal kun være positive ting. Så skal du skrive en liste over ting du ser fram til, både i nær framtid og senere i livet. Kun positive ting selvsagt. Disse skal du gjøre deg flid, pynt dem gjerne, skriv dem gjerne i en fin bok som du pynter framsiden på og så kan du bruke dem som en positiv dagbok der du kun skriver det gode som har skjedd deg den dagen, ikke et negativt ord. De leie tingene som skjer kan du skrive på et ark som du så brenner. Ikke sikkert dette hjelper deg, men det er verdt et forsøk i hvertfall. Og husk, du er verdifull. Tårer er ikke et nederlag, det er bra å gråte litt. I det du skriver virker du som ei reflektert og flott jente som har mye positivt å bidra med bare du kommer litt mer ut. klem fra
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #15 Skrevet 23. april 2011 Tusen takk for koselig svar. Det er ikke sånn at jeg griner litt heller, det er myye. Og når jeg først begynner er det kjempevanskelig og stoppe, og det tar lang tid. Jeg skal prøve meg på oppgaven:) jeg har prøvd og skrive ned positive ting før. Men det datt bare ut, men jeg skal prøve igjen, gjøre det ordentlig. Jeg er villig til og prøve alt, for og bli et bedre mennekse. Jeg har hvert hos en psykolog en gang. Privat psykolog. Jeg hadde ikke noen avtale eller noe. Jeg fant adressen på nettet og dro dit for og spørre hvordan en time hos psykologen foregikk. Når jeg etter mye vandring frem og tilbake, tok jeg mot til meg og banka på døra. Så kom det en dame og sa hei, det jeg fikk sagt var: "jeg vet ikke helt om jeg skal være her"', før jeg begynte og grine. Så ille er det, den grininga er et stort problem... Hi
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #16 Skrevet 23. april 2011 Du må nesten finne ut hva som trigger gråten mest, noen av oss er mer følsomme enn andre. Jeg er selv typen som lett tar til tårene, på godt og vondt. Tvers igjennom et følelsesmenneske. Har lært meg med tiden å beherske meg litt, prøver å puste rolig godt ned i magen, fokusere på noe annet. Men ikke alltid det hjelper. Feks tar jeg fort til tårene hvis jeg er både lei meg, sinna og frustrert. Ingen får meg til å gråte som mannen, er til tider nok at han sier et skjevt ord så presser tårene på, ikke at han er slem eller noe, men det betyr mye for meg hva han synes fordi han betyr så mye for meg. Hvis jeg skal snakke med noen om vanskelige ting så hender det også at det kommer noen tårer. Jeg har t.o.m grått for andre, pga frustrasjon, empati og sinne over et system som er til tider helt meningsløst. Har vel fått et og annet skjevt blikk, men det får så være. Sånn er jeg, og sånn får folk ta meg. Jeg er ikke svak fordi jeg føler, nå har jeg lært å sette pris på det på et vis. Jeg håper så inderlig at du lærer å leve med følelsene dine, at du ser styrken i dem og ikke bare svakheten. Husk at hormoner har også mye å si, jeg ble selv litt bedre etter jeg fikk satt inn hormonspiralen, før den tid var jeg plaget med "PMS" og gråt da for alt og ingenting.
Ugl@ Skrevet 23. april 2011 #17 Skrevet 23. april 2011 Var forresten meg igjen. Send meg gjerne en PM hvis du trenger noen å ventilere til. Hvem du er blir hos meg.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2011 #19 Skrevet 23. april 2011 Oi for en tråd! For jeg kjente meg så godt igjen når jeg leste Leker av og til med tankene om selvmord, slik som HI, kanskje ikke _like_ detaljert, men det verste er at jeg til tider liker den=/ Og akkurat som ugla beskriver det, den gråtinga hele tiden. Men det som er verst i hverdagen er den gråtkvalte følelsen, og tårene som renner av ingenting. Du beskrev det så godt ugla, det er akkurat sånn jeg har det å! Jeg ble verst etter at mini kom. Slik du beskrev det, er akkurat sånn det er for meg hver dag å. Syns det er kjempeslitsomt. Blir jo oppriktig lei meg også. Ble bare så satt ut, for jeg syns det er så vanskelig å sette ord på det, og det gjorde du for meg nå! Må bare spørre, det rådet ditt, har du gjort det? Og hjalp det? Det hjelper liksom litt å se at det er fler som føler det sånn å, hvis dere skjønner hva jeg mener;) Takk;)
Ugl@ Skrevet 23. april 2011 #20 Skrevet 23. april 2011 Ja, jeg fikk det rådet av en god venn av meg som selv har slitt. Det er ingen mirakel-kur, men det hjelper nok til at jeg har holdt ut de tøffeste kneikene. Men nå skal jeg legge til at jeg har i tillegg en diagnose, bipolar type 2, går til behandling jevnlig, men jeg er så mildt "rammet" at jeg ikke trenger medisiner. Jeg understreker at jeg ikke har noen formening om dere kan ha en diagnose, det er forbeholdt profesjonell å avgjøre. Men helt uavhengig av om så er tilfelle så skader det i hvertfall ikke å skrive noen gode ord om seg selv, eller skrive ned alt som et trist og leitfor så å la det gå opp i røyk, slike teknikker bruker enkelte psykologer også har jeg erfart, om ikke på samme måte så noe lignende. jeg kan i korte trekk beskrive diagnosen min slik at dere ikke skal tro den har med triste tanker alene å gjøre: I perioder har jeg mye energi, skravla går, jeg er litt mer ukritisk men ikke slik at jeg tar totalt av og blir manisk på noen måte. Det kan også ha en viss virking på samlivet..kremt...uten å gå nærmere inn på de. Så har vi depresjonene da, de kan variere i lengde og dybde, fra å være korte og "greie" til å være langdryge og nesten uutholdelige. På det verste ser alt svart ut, jeg kan virkelig slite med å se noe positivt i hverdagen, unga bråker, mannen er en hestkuk, svigermor er et troll, framtida mi er ødelagt, livet er generelt ræva. Men som regel er jeg et sted mellom, i latensfase kan man kalle det. Nå har jeg akkurat vært i en "rapid cyclus" dvs at jeg har had svignnger opp og ned over en lengre periode, utrolig slitsomt for meg, men jeg har lært å ikke la det påvirke barna og mannen nevneverdig så jeg er for tida sykemeldt og greier å fungere normalt som mor og kone i hvertfall. Jaja..korte trekk ble det ikke, men synes det var litt greit å forklare litt. På tross av at jeg har denne diagnosen så vet jeg selv at jeg er verdt noe, som mor, venninne, kone, medmenneske og samfunnsborger. Ingen skal fortelle meg at jeg er uten verdi eller en byrde. I grunn tror jeg verden hadde vært fattig uten enkelte stormfulle sjeler. Det er bare viktig at man ikke lar det gå så langt at man er en fare for seg selv eller andre! Og det er vi vel ikke? Så på tross av dette så har jeg klart å få en viss selvtilitt, selv om enkelte har prøvd å tråkka meg ned gang på gang med fesk: psykisk syke er dårlige foreldre, byrde for samfunnet...osv osv.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå