Flere som har blandete følelser?

[Anonym bruker]

Hei,

vi har akkurat begynt å prøve å lage barn nummer tre. Vi har grublet mye frem og tilbake rundt dette, og kommet til at vi ønsker å forsøke. Det er særlig jeg som er pådriver, ettersom jeg ønsker at barna våre skal ha større familie, noe mannen min også er enig i etter å ha tenkt seg litt om. Tidligere når jeg har tenkt på dette har det kriblet forventningsfullt i magen, og jeg har gledet meg. Men nå som vi har begynt prøvingen, merker jeg at jeg tenker at dette er litt galskap, vi er slitne nok som det er (etter mye sykdom i vinter, oppussing av hus mm), og bekymrer meg litt for hvordan svangerskap og barseltid vil bli både for oss voksne og barna vi allerede har. Jeg er likevel ikke i tvil om at vi nå bare må gjøre et forsøk, og se hva fremtiden bringer oss, og gjøre det beste ut av det. Jeg tror nok at dersom jeg blir gravid, kommer jeg til å bli veldig glad, og også barna våre, og glede oss til et nytt familiemedlem. Er det flere som har blandete følelser når de setter igang med prøvringen?

[tini44]

Kan ikke akkurat nsi at vi prøvde å bli gravide, for jeg har ikke brukt prevensjon på 22 år.... så dette var en stor overraskelse for oss. Men i aller høyeste grad en gledelig en

 

Litt bladede følelser har jeg jo, det må innrømmes. Trodde jeg var fint ferdig med småbarn i en alder av 44 år. Men nå som alle tester viser at alt er bra, er det mest glede.

 

Lykke til med prøvingen

 

:-)

[cpubim]

Hos meg forsvant aldri de blandede følelsene. Det tok oss derfor 3 år å bli enige om å prøve. Så snart vi begynte prøvingen så ble jeg mer ivrig på prosessen, men fortsatt blandet. Jeg mistet tidlig høsten 2009, og det ble derfor temmelig halvhjertet fremover. Høsten 2010 ble jeg gravid da jeg omtrent følte meg ferdig, og hadde nok blandede følelser. Jeg har noe av dem fortsatt. Samtidig så husker jeg så godt hvor flott det var å ha en liten baby sist, og hvor mye glede jeg får av dem jeg har, så jeg tror nok vi klarer å leve med galskapet.

[Anonym bruker]

Hei, takk for svar begge to (det er jeg som er HI).

 

Vi startet prøvingen denne måneden, og jammen tror jeg at der er noe på gang allerede. Det er fortsatt for tidlig å testem men kjenner igjen alle symptomene, men er selvfølgelig mulig jeg får mensen som vanlig og det kun er "falsk alarm"/kjemisk graviditet el. HVIS jeg har blitt gravid, føler jeg meg veldig heldig, og skal nok klare det, Men merker at jeg tenker med et lite sukk på alle fasene jeg nå skal igjennom, med bekymringer for å miste, duo-test, våkennetter, opptrening av kropp igjen mm. Samtidig tenker jeg på alle de fine stundene hele familien vil få, både på kort og lang sikt, og er heldigvis ikke i tvil om at det er riktig avgjørelse. Bare håper inderlig at det ikke vil skje noe underveis som gjør at jeg tenker annerledes, feks hvis vi skulle oppleve noe veldig trist. Men klarer å skyve det fleste slike tanker unna, ettersom det hele er temmelig uvirkelig ennå. Men lurer på hvordan jeg skal klare å skjule magen frem til sommeren, den har allerede blitt større! Tydelig at kroppen husker hva den skal gjøre nå som det er gang nummer tre.

 

Lykke til begge to.