Gå til innhold

Sliter i forholdet


Anbefalte innlegg

Vi sliter litt i forholdet.

Vi vil være sammen, men har mistet litt av gløden.

Dagene går, og det viktigste er logistikk og fornøyde barn. Savner kjæresten min og vet han savner meg, men vi greier ikke å finne tilbake til hverandre.

Når den ene prøver avviser den andre og omvendt.

Jeg bestemte meg for å ta på han hver gang han gikk forbi, bli med på ting jeg vet han liker selv om jeg instinktivt vil si nei osv.

Prøvde nå i dag, men får ingen respons.

Han ser meg ikke, vi greier ikke kommunisere om annet enn barn og familien as.

Etter kun få forsøk vet jeg ikke.

Jeg elsker han når han ikke er her, men er irritert og har kort lunte oftere enn kjærtegn og gode ord.

Vil at vi skal ha det bra. Vil at han skal forstå at jeg elsker han og vil leve sammen med han resten av mitt liv..

Måtte bare få det ned.

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/143157273-sliter-i-forholdet/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Akkurat som å lese om oss nå...

 

Her i huset har vi fått 3 på rappen, mye syke alle 3 så det går i lege, nattevåk og sykehus. Er helt utbrent selv og. Nærmest aldri barnevakt.

 

Har et helt hus vi pusser opp og innreder.

 

Har hatt masse tillitsbrudd fra han de siste årene, han lyver mye, og jeg vet aldri hva som er sant eller ikke, skjuler mye. Men han er aldri ydmyk, ber aldri om skikkelig tilgivelse, han skjønner det liksom ikke, at det sårer så utrolig.

 

Jeg vil få det til å fungere for ungenes del, nekter å la de bo en uke her og en uke de, nekter å gjøre dette mot ungene mine, så jeg prøver å bite det i meg, men det har ødelagt så utrolig mye inni meg. Jeg veksler mellom å hate alt han gjør mot meg og elske far til barna mine..

 

Kjenner veldig godt igjen det med at du elsker han når han ikke er der... gleder meg hver dag til å se han..men når han kommer er det som noe stort mellom oss hindrer meg i å nærme meg han.

 

Er så lei meg, det ødelegger hvem jeg er eller var.. jeg var kreativ og full av drømmer og planer. Nå er jeg ingenting, er bare lei og sint og så utrolig såret. Den tålmodige mamman som aldri ble sint på barna sine, som gledet seg til å stå opp med gullene om morgenen er borte, igjen sitter en muggen grå mus med kort lunte...

 

Greit å få tømt meg litt og;)

 

 

Takk for svar.

Det er det med å elske han når han ikke er her som sliter på meg.

Mener jo at jeg elsker han, men når han ikke ser meg i øynene, ikke tar i mot når jeg prøver å gi kjærtegn eller endre mønsteret vi er i, så gir jeg opp.

Lurer på om det er han eller det vi utgjør til sammen jeg trenger.

Han var borte på tur her, og jeg hadde det supert. Ikke rot hjemme eller noe. Skal sies at det ikke fungerte helt med jobben, men hjemme var det rutiner og orden.

Åhh, at det skal være så vanskelig.

Vil at vi skal være kjærester og sammen fordi vi elsker hverandre og ikke fordi alt rundt tilsier at det er slik det skal være...

 

HI

Ja jeg prøver stadig å gjøre ting for han, lage god mat eller prøve snakke sammen. Han sier han ikke har behov for å snakke, han er en enkel type sier han. Men hvordan kan vi komme nærmere når vi ikke har et fortrolig forhold? Jeg mener ikke å snakke i timesvis om "følelser" og andre sippe ting, men å være åpne for hverandre.

 

Er han bare dum?

Feiler han noe?

Er han bare stygg?

Eller er han bare en mann?

 

Han klagde over lite intiativ til sex, jeg har forklart at grunnen er at jeg ikke føler meg vel i egen kropp for øyeblikket, jeg tok intiativ, så etter en gang, da gidder han ikke mer. Får tødd han opp en gang til etter en uke, gir masse av meg selv og slipper meg løsere enn jeg bruker, skrøt av han dagen etterpå, får ingen komentar tilbake.."okey" sier jeg å smiler"hva syntes du?" "det gikk no" og går... føler meg passe dum da ja....og såret.. når han vet dette er et vanskelig emne for meg..og jeg føler meg virkelig ikke vel etter sist fødsel.

 

Det koster masse for meg å gi han stryk og skryt og klem, for jeg er så såret innvendig. Men han tar ingen ansvar for det han ar gjort mot meg. Helt ærlig syntes jeg det er han om skal smiske med meg nå, men det kommer aldri til å skje.

 

Ikveld avlyste jeg kinoen jeg skulle på for å være hjemme med han, han er mye ute på kveldstid(trening etc) og skal ut med gutta i morgen. vi skulle gjøre noe kjekt sammen etter ungene er i seng. Vi avtalte å se film og montere hagemøbler. Han fikk en telefon, og så var han ut døra og skal ta noen pils, igjen sitter jeg å føler meg verdiful...

ååå prøv å få det til å fikse. jeg var også veldig sint på mannen min, han jobbet mye, syns han brydde seg lite om meg, tok lite hensyn til familien og fokuserte mye på jobb, trening, jobbreiser etc. vi også tre barn og minstemann sov ikke. Jeg totalt utstlitt.. og ikke noe hjelpe eller omtanke fra han. nå har HAN flyttet ut fordi HAN mener at han ikke hadde det noe fint. Jeg sitter knust tilbake. Ville jo egentlig få ting til å funke jeg da.. men da måtte han endre seg (jeg også selvsagt) og det vil han ikke. Men nå har han barna og det er så trist!!! Men "fordelen" er at han nå får lære seg å ta ansvar for barna og skjønner at han også må stå opp om natten, tørke oppkaset etc.. så jeg håpe at han ser hva jeg har gjort for han i alle år og kommer hjem og viser litt takknemmelighet..

 

så jobb med forholdet. gå i dere seg, hva dere kan gjøre bedre. ikke gi opp! alternativet er IKKE bedre... :-(

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...