Frustrert frue.....laaangt...

[nayna_]

Hei flotte mammaer!

 

Jeg trenger virkelig å få ut litt steam her før jeg flyr på veggen!

 

Jeg ble tobarnsmamma i desember, og for meg er det den største lykken på jord, og jeg elsker mine små, herlige barn på 2 år, og 4 mnd.

 

Jeg skrev et innlegg på bim når jeg gikk gravid, da mannen min var så "grei" at han var utro på sydentur, og jeg fikk utrolig mye støtte og oppbacking, noe som gjorde at jeg kom meg gjennom det med hevet hode, og rak rygg. Det føltes godt å dele, for noe så privat var ikke noe jeg ville dele med de jeg kjenner, det var så vanvittig vondt, og jeg følte at det var jeg som tapte ansikt... Det endte med at jeg valgte å tilgi mannen min, gi han en sjanse til, for familien vår sin skyld, og fordi jeg tror han oppriktig angrer (litt smånaiv er jeg vel kanskje, men det gikk bra en god stund...). Nok om det..

 

Det som er tingen nå, er at jeg føler jeg gjør absolutt alt her. Jeg kunne nesten vært alenemamma.. (jeg sier nesten i respekt for alle som faktisk er alenemammaer) Mannen min jobber stort sett 9/10-18 hver dag, og ser ikke barna så mye i uken.Han er en flink pappa når han er i godt humør, men er han trøtt eller sliten av jobben, da er det over og ut...Jeg tar meg av barna, vasker hus, klær, ja, alt som hører med. Og det er jo en tilværelse jeg forsåvidt elsker, jeg er utrolig glad i å være husmor. MEN, det å aldri få en hjelpende hånd, en klapp på skulderen, eller et eneste kompliment (og jeg som faktisk sminker meg etter jeg har dusjet for å se fresh ut for mannen min), er så frustrende! Jeg føler jo nesten at det er meg det er noe galt med!

 

Gutten min på 4 mnd er ikke en sovebaby, og våkner annenhver time hele natten. Jeg ammer, og har nettopp begynt med litt grøt. Likevel er han så puppesjuk på natta, vil ikke ha smokk, ikke flaske. Et kjent fenomen. Mannen min er som mannfolk flest (ja, her tar vi alle under en kam, hehe), og sover som en stein, snorker som en foss, og er umulig å vekke på natterstid, med andre ord får han all den søvnen han vil ha, uten at det ser ut til å hjelpe nevneverdig.

 

Men, toppen av kaka, det som virkelig har fått begeret til å renne over for meg, var i dag tidlig. Jeg har vært oppe og ammet fire-fem ganger i natt, og klokken halv fem hadde junior bæsjet seg ut, og jeg skiftet og tok han opp i senga, i håp om å få bittelitt god søvn.. Junior, blid som en sol, sovnet litt igjen, men våknet halv seks, da kom storesøster inn i senga. Av hensyn til mannen min, (for at han skulle få sove i fred, gud jeg er så alt for snill..) stod jeg opp og tok med barna og gjorde morgenstell. Kan jo bli litt vel trangt i senga, selv om jeg elsker late morninger med slumring i senga... Hvertfall når dagen starter halv seks! Så kommer greia: Nesten klokken åtte, da kjente jeg at jeg nesten svimte av, jeg var så trøtt og helt utafor, så jeg tenkte jeg kunne ta med meg minsten inn i senga og sove litt til, og få pappan til å stå opp og holde jenta vår med selskap. Det tok et kvarter å få liv i han, og når han først våknet var han dritsur, og sa at det var siste gangen jeg fikk ha med junior i senga. Så gikk han ut i stua med jenta vår. Jeg sov en og en halv time, og det gjorde så godt! Men da jeg kom på stua, så jeg at gubben lå på sofan og snorket, mens vesle jenta mi satt på gulvet og lekte alene!!!!! Han merket ikke at jeg stod opp en gang! Det gikk et stikk i hele meg, jeg ble så utrolig lei meg, og ikke minst redd! Tenk om jenta vår hadde tatt en stol inntil benken og begynt å romstere, eller i verste fall, stukket ut??? Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd... Jeg ble kjempesint, visste ikke hvor jeg skulle begynne, og endte opp med å si: litt av en barnepasser du a! Sur gikk han på soverommet og sov til HALV TO!

Fader, jeg er så lei, sint, og syns så absolutt at jeg fortjener å ha det

bedre... Også etter alt han lot meg gjennomgå når jeg var gravid...

 

Problemet skjønner jeg jo er mangel på god kommunikasjon, jeg aner rett og slett ikke hvor jeg skal begynne... Men nå må jeg snart ta et oppgjør, for dette er virkelig ikke hverken jeg eller barna tjent med in the long run.. Huff... Jeg er en "suffer in silence"-type, og vi krangler aldri. (Det ville jeg heller aldri gjort foran barna)...

 

Håper dere får en fin påske! Min startet ikke helt etter planen (er jo egentlig lykke at pappan har fri, men når prioriteringen er å sove fremfor barn og kone, ja, da blir jeg jammen meg spinnvill....)..

 

Jeg håper på bedre dager.. Takk for oppmerksomheten, nok en gang, føltes godt å få ut litt frustrasjon.