Frustrert frue.....laaangt...

[nayna_]

Hei flotte mammaer!

 

Jeg trenger virkelig å få ut litt steam her før jeg flyr på veggen!

 

Jeg ble tobarnsmamma i desember, og for meg er det den største lykken på jord, og jeg elsker mine små, herlige barn på 2 år, og 4 mnd.

 

Jeg skrev et innlegg på bim når jeg gikk gravid, da mannen min var så "grei" at han var utro på sydentur, og jeg fikk utrolig mye støtte og oppbacking, noe som gjorde at jeg kom meg gjennom det med hevet hode, og rak rygg. Det føltes godt å dele, for noe så privat var ikke noe jeg ville dele med de jeg kjenner, det var så vanvittig vondt, og jeg følte at det var jeg som tapte ansikt... Det endte med at jeg valgte å tilgi mannen min, gi han en sjanse til, for familien vår sin skyld, og fordi jeg tror han oppriktig angrer (litt smånaiv er jeg vel kanskje, men det gikk bra en god stund...). Nok om det..

 

Det som er tingen nå, er at jeg føler jeg gjør absolutt alt her. Jeg kunne nesten vært alenemamma.. (jeg sier nesten i respekt for alle som faktisk er alenemammaer) Mannen min jobber stort sett 9/10-18 hver dag, og ser ikke barna så mye i uken.Han er en flink pappa når han er i godt humør, men er han trøtt eller sliten av jobben, da er det over og ut...Jeg tar meg av barna, vasker hus, klær, ja, alt som hører med. Og det er jo en tilværelse jeg forsåvidt elsker, jeg er utrolig glad i å være husmor. MEN, det å aldri få en hjelpende hånd, en klapp på skulderen, eller et eneste kompliment (og jeg som faktisk sminker meg etter jeg har dusjet for å se fresh ut for mannen min), er så frustrende! Jeg føler jo nesten at det er meg det er noe galt med!

 

Gutten min på 4 mnd er ikke en sovebaby, og våkner annenhver time hele natten. Jeg ammer, og har nettopp begynt med litt grøt. Likevel er han så puppesjuk på natta, vil ikke ha smokk, ikke flaske. Et kjent fenomen. Mannen min er som mannfolk flest (ja, her tar vi alle under en kam, hehe), og sover som en stein, snorker som en foss, og er umulig å vekke på natterstid, med andre ord får han all den søvnen han vil ha, uten at det ser ut til å hjelpe nevneverdig.

 

Men, toppen av kaka, det som virkelig har fått begeret til å renne over for meg, var i dag tidlig. Jeg har vært oppe og ammet fire-fem ganger i natt, og klokken halv fem hadde junior bæsjet seg ut, og jeg skiftet og tok han opp i senga, i håp om å få bittelitt god søvn.. Junior, blid som en sol, sovnet litt igjen, men våknet halv seks, da kom storesøster inn i senga. Av hensyn til mannen min, (for at han skulle få sove i fred, gud jeg er så alt for snill..) stod jeg opp og tok med barna og gjorde morgenstell. Kan jo bli litt vel trangt i senga, selv om jeg elsker late morninger med slumring i senga... Hvertfall når dagen starter halv seks! Så kommer greia: Nesten klokken åtte, da kjente jeg at jeg nesten svimte av, jeg var så trøtt og helt utafor, så jeg tenkte jeg kunne ta med meg minsten inn i senga og sove litt til, og få pappan til å stå opp og holde jenta vår med selskap. Det tok et kvarter å få liv i han, og når han først våknet var han dritsur, og sa at det var siste gangen jeg fikk ha med junior i senga. Så gikk han ut i stua med jenta vår. Jeg sov en og en halv time, og det gjorde så godt! Men da jeg kom på stua, så jeg at gubben lå på sofan og snorket, mens vesle jenta mi satt på gulvet og lekte alene!!!!! Han merket ikke at jeg stod opp en gang! Det gikk et stikk i hele meg, jeg ble så utrolig lei meg, og ikke minst redd! Tenk om jenta vår hadde tatt en stol inntil benken og begynt å romstere, eller i verste fall, stukket ut??? Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd... Jeg ble kjempesint, visste ikke hvor jeg skulle begynne, og endte opp med å si: litt av en barnepasser du a! Sur gikk han på soverommet og sov til HALV TO!

Fader, jeg er så lei, sint, og syns så absolutt at jeg fortjener å ha det

bedre... Også etter alt han lot meg gjennomgå når jeg var gravid...

 

Problemet skjønner jeg jo er mangel på god kommunikasjon, jeg aner rett og slett ikke hvor jeg skal begynne... Men nå må jeg snart ta et oppgjør, for dette er virkelig ikke hverken jeg eller barna tjent med in the long run.. Huff... Jeg er en "suffer in silence"-type, og vi krangler aldri. (Det ville jeg heller aldri gjort foran barna)...

 

Håper dere får en fin påske! Min startet ikke helt etter planen (er jo egentlig lykke at pappan har fri, men når prioriteringen er å sove fremfor barn og kone, ja, da blir jeg jammen meg spinnvill....)..

 

Jeg håper på bedre dager.. Takk for oppmerksomheten, nok en gang, føltes godt å få ut litt frustrasjon.

 

 

[*Lissi*]

Kjenner jeg blir skikkelig irritert på dine vegne! Er det virkelig mulig.

Du er nødt til å sette deg ned å snakke med han. Når han har fri burde han virkelig ta sin del av hus og hjem. Viktig at du får sove ut også!

Han virker forferdelig umoden. Tror du må sette han "på plass" litt. Tror nok du har skjemt han bort. Kanskje dere burde prøve par terapi?

Her i huset tar sambo sin del da han er hjemme. Nesten for snill. Skjønner jeg er veldig heldig.

Lykke til! Håper det ordner seg for dere...

[<3Minesmå<3]

Herregud!! Stakkars deg som må leve med en sånn mann. Det hadde jeg aldri verden godtatt..! Skjønner meget godt at du er frustrert! Blir bare sint av å lese innlegget ditt, for makan til oppførsel har jeg aldri hørt eller sett..! Unnskyld meg, men han der ville ikke jeg hatt i hus en gang! Jeg er kjempegla i min, men hadde han oppført seg sånn så skulle han HVERTFALL fått hørt det! Å blitt kasta på hue å rævva ut om han ikke hadde forandret seg drastisk!! Håper for din og barnas skyld at han får det vettet i seg at han forandrer seg. Hvis ikke hadde ikke jeg vært i tvil om hva jeg ville gjort hvertfall.Prøv å si til han hva du mener og at det sliter deg ut. Synes virkelig du fortjener at han i det minste hører på hva du har å si, så får han bestemme selv hva han velger å gjøre med det. UT eller INN liksom..Ikke minst for barnas skyld. De søte små uskyldige barna skal slippe å ha en far som ikke orker noen ting! Det er ihvertfall min mening

 

Håper det ordner seg for dere! God påske til deg og dine også

[Lillespiren<3]

Sånn skal det IKKE være. Er vel ofte sånn at vi mødre tar største del av støyten, men ikke i den grad du beskriver. Mannen din behandler deg ikke med respekt og omsorg. Det er ikke slik man er mot den man elskemammaen til barna sine. Det går jo også på tillit. Du kan jo ikke stole på at han faktisk tar seg av barna når han kan legge seg å sove. Jeg skjønner jo godt at du ikke vil gå fra han.... Det er jo ikke bare bare det heller. Men du må sette han skikkelig til vegs nå, å hvertfall la han tro at du kommer til å gå fra han hvis han ikke endrer seg. Det er jo når man holder på å miste det man har at man gjerne åpner øynene. Håper det bedrer seg:) og hold oss oppdater. Klem:)

[nicki82]

Hei, flotte mamma'n

 

Jeg kan godt forstå at du er både frustrert og lei deg, ut fra innlegget ditt.

 

Jeg må først presisere at jeg er lykkelig i forholdet mitt, og mye av grunnen (tror jg) er pga. at jeg vet at perfekt mann ikke eksisterer.

 

Gutten min sliter litt med det jg kaller et "mannesyndrom". Han gjør ikke noe før han blir påpekt hva som bør gjøres. Har selv vært litt fortvilt over det. Det som har hjulpet oss gjennom ting, er å snakke ut.

 

Tror forresten at du ikke har helt komme deg over utroskapen, kan det stemme??

 

Håper fortsettelsen på påsken blir bedre enn starten!!

Stoor klem!

 

 

 

[nayna_]

Tusen tusen takk for fine og ærlige svar! Dette har vært en tenkedag, jeg sendte eldstejenta til mormor mens mannen var på jobb, så jeg fikk litt tid til å komme meg. Utrolig hva et par timer søvn og ro rundt øra gjør altså!

 

Jeg tror at kjærlighet gjør litt blind, jeg har ikke sett at han har forsømt oss nettopp fordi han er faren til barna mine, og fordi jeg faktisk elsker han. Ellers hadde jeg jo reist for lenge siden. Men nicki82, du har nok litt rett i at jeg ikke er helt over utroskapen, og at det også gjør meg til en tikkende bombe.. Jeg har jo tilgitt, men glemme vil jeg aldri.. Jeg må ta meg i nakkeskinnet og la det være fortid, og heller fokusere på nåtid.

 

Nå, litt godnyheter. Jeg tror mannen min har hatt dårlig samvittighet, for han kom hjem fra jobb, smørblid, tok med eldstejenta ut og de rakte hagen, og nå skal han lage biffmiddag til oss. Da tenkte jeg å snakke om ting og tang, en gang for alle, og fortelle at jeg syns ting er litt vanskelig om dagen. Er jo ikke sikkert han skjønner det, han er jo ikke tankeleser, og mulig litt huleboer.. hehe.. Jeg ser lysere på det i dag, hvertfall utrolig godt å høre at det ikke er riktig at jeg og barna skal finne oss i sånn oppførsel.. Er vanskelig å være logisk når man sitter midt oppi det..

 

Nok en gang, tusen takk fine jenter! Trengte den