Hjelp meg å forstå. Hvorfor i huleste må man "tenke" og finne ut av om man er i stand til å fortsette i et forhold?

[Anonym bruker]

Er det vikrelig greit at en av partene må tenke og ha tid for å finne ut om man vil fortsette? Synes det er helt hårreisende når folk gjør slikt, og jeg klarer bare ikke å skjønne hvordan man kan utsette partneren sin for slikt. Noen som skjønner seg på det som kan forklare meg hva i all verden man klarer å tenke seg frem til, som man ikke allerede vet?

[Anonym bruker]

Nei, det er jo selvfølgelig bedre å stikke ut av et forhold ved første innskytelse uten å tenke seg om...

[Anonym bruker]

Hvem har sagt at stikke av var alternativet?

[Anonym bruker]

Så å tvile er rett og slett forbudt, er det det du mener? Ingen skal noengang kunne ønske å gå ut av et forhold?

[Anonym bruker]

Om man begynner å tvile på forholdet, vil resultatet være ett av to, slik jeg ser det. Enten blir man eller så går man og begge avgjørelser bør, i hvert fall i min verden, ha hatt en grundig gjennomtenkning bak seg.

 

Hvorfor mener du at man ikke skal kunne tenke seg om før man bestemmer seg for å bli eller gå?

[Anonym bruker]

Neida, men man kan vel tvile uten å sette partneren på vent vel? Jeg har hatt opp og nedturer, men jeg lar ikke partneren min føle seg usikker på om han er god nok eller ikke hver gang av den grunn. Hvordan i all verden skal et forhold bli bedre om man ikke kan stole på at den andre er der for deg selv i kjipe perioder.

[Anonym bruker]

Om du ønsker å "utsette" deg for dette eller ikke er jo ditt valg.

[Anonym bruker]

Det er vel mye verre å gå rundt å spekulere på følelsene sine uten å si noe til partneren sin, for så å plutselig slippe bomben om man skulle finne ut at forholdet ikke skulle fortsette?

 

Naboen min opplevde det for et år siden, de hadde hatt en tøff tid med sykdom og dårlig økonomi, men endelig så det ut til å ordne seg. Da kom mannen hennes med at han ville skilles, noe han hadde tenkt og følt på lenge, men ville være helt sikker før han sa noe.. Hun var helt knust, og savnet muligheten til å kunne gjøre noe for å redde forholdet.

 

Selvfølgelig må man kunne være usikker på følelser o.l. i et forhold, men jeg syns den andre parten må få ta del i det man syns er vanskelig. Leste en gang at om man fikk følelser for en annen mens man var i et forhold, burde man si det til den man var sammen med, for å ta bort spenningen med det å føle noe for en annen person.

Man kan umulig gå et helt liv uten å såre noen, men det er forskjellige måter å såre noen, og ikke alt er like ille.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er helt greit å si at man har det dårlig i forholdet og gjøre noe med det, jobbe med det, innvolvere den andre. Det jeg ikke forstår er at man skal i tenkeboksen for seg selv, og lar den andre sitte på gjerdet og vente på at man skal komme til en avgjørlse. Jeg forstår det bare ikke.

[Anonym bruker]

Når vi har hatt problemer så har jeg tatt opp problemet. ette må fikses, sik kan. Ikke jeg ha det, sik kan ikke vi ha det, følelsene kommer til å dø, vi kommere til å mite respekten for hverandre. Etc.

Går jo å fikse problemene før de blir så store at det er beyond repair.