Føler ansvaret tynger veldig:(

[Anonym bruker]

Etter at vesla kom for 3 uker siden har det ikke vært mye kos. . . . Synes første uka hjemme rett og slett var forferdelig,da jeg gikk rundt å var spent hele tiden. Trodde det værste hver gang hun knysta eller gulpet, føler meg som fange i eget hjem har ikke billappen og tørr ikke dra så langt hjemme fra, tilfelle hun våkner og er sulten.. Får vondt langt inn i hjerterota når hun gråter. Ammingen syns jeg bare var et mas uten kos, så slutta etter 2 uker. Blir stressa når alle snakker om denne ekstreme lykkefølelsen og at jeg skal nyte spebarnstiden..... Jeg gjør nemlig ikke det... Ikke misforstå, vesla er ønsket og er helt skjønn, men mangler denne lykke greia. Føler meg helt udugelig og at dette tydeligvis ikke satt i fingra for å¨si det sånn.

 

Dette ble veldig mye klaging, men føler at alle andre tok det å bli mamma så veldig lett. Jeg er bare konstant bekymret og trøtt. Er det andre som har opplevd disse følelsene?? Er jeg syk i hodet som ikke går rundt å kvitrer hele tiden?

 

Vil helst ikke få masse pepper om hvor ego jeg er osv, vil bare høre om andre har hatt de samme følelsene? Om det har gått seg til etterhvert?

Poengterer igjen at vesla er ønsket og at det ikke er hennes skyld for mine følelser.

 

Håper på svar;)

[Anonym bruker]

Du er IKKE alene. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Og lykkefølelsen kom ikke her før når vesla var rundt 6 mnd og alt begynte å bli mye lettere. Så ikke vær så streng med deg selv. Alle er forskjellige og takler denne perioden forskjellig. Plutselig så er alt mye bedre. Bare prøv å få litt tid alene hver dag, om det så bare er 30 min. Gå en tur ut eller gjør noe annet som gir deg glede.

Så skal du se at alt blir så mye bedre på sikt

[Kanutten83]

Slik var jeg med min første også, syntes det var helt forferdelig å bli mamma, og her var gutten nøye planlagt og høyt ønsket. Men ting ble ikke helt som jeg så for meg... Amminga gikk rett vest, gutten gråt mye, lite søvn, følte meg bundet... Jeg tok meg av ham, men følte ikke at jeg var så veldig glad i ham... Da han var 6 uker klarte jeg ikke mer og sendte ham til foreldrene mine for en helg, og da SAVNET jeg ham! Gud ,det var en deilig følelse, men den gikk fort over da han kom hjem og styret fortsatte... Først ved 6 mnd begynte denne berømte morsfølelsen å gjøre seg gjeldene, og den ble bare større og større:) I dag er den ENORM! Så det vil bli bedre:)

 

Nå i ettertid vet jeg at det var en fødselsdepresjon jeg hadde, og da jeg skulle ha nr. 2 begynte jeg hos en psykolog for å prøve å forhindre at det skulle skje igjen, og det hjalp:)

 

Var jeg deg ville jeg tatt en tur til legen for dette høres ut som en fødselsdepresjon og da er det veldig greit å få hjelp med engang:)

 

God klem:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde en tøff fødsel, kronisk brystbetennelse i tillegg til at ungen hadde kolikk da jeg fikk førstemann...

 

Skal love deg at jeg mer enn en gang lurte på hva i all verden jeg hadde begitt meg ut på. Jeg var fullstendig utslitt og trodde det skulle være sånn. Jeg husker jeg ved en anledning tenkte at om ungen skulle dø i krybbedød ville jeg ikke ha noe nytt barn, og jeg var i tvil om jeg ville greid å gråte i begravelsen engang. Det sier litt om hvor utmattet og hjelpesløs man plutselig kan føle seg. Ungen manglet ingenting, jeg var veldig bevisst at han aldri skulle merke min mangel på følelser, så han var alltid ren, mett og ble kost og bysset så han skulle føle seg elsket og ha det godt.

 

Da gutten var rundt 3-4 måneder snudde ting plutselig. Kolikken ble bedre, jeg sluttet amme så jeg slapp alle betennelsene, vi sov bedre alle sammen og jeg følte meg roligere og tryggere på alt sammen. Da eksploderte morslykken og kjærligheten så det nesten tok pusten fra meg.

 

Så svaret på spørsmålet ditt er at ja, det blir bedre. Du må bare gi deg selv tid til å "lande litt" i situasjonen. Du har fått en helt ny rolle, nærmest over natta, og du må tilpasse deg litt både fysisk og psykisk. I tillegg er du full av hormoner og kroppen din er i forandring etter svangerskapet.

 

Jeg har fått tre barn til etter denne første opplevelsen, det beviser vel at det går over. Det er en kort periode som går i glemmeboken når ting faller på plass. Det var bare med førstemann jeg opplevde dette også, med de andre var alt på plass med en gang.

 

Senk skuldrene du, og vit at dette er helt normalt. Du er et hormontroll nå, men det går seg til.

[Anonym bruker]

Høres tøft ut.

Tenker også f.depresjon. En jormor sa til meg en gang at mødre får oftere f.depresjon nå enn før. Fordi mange kvinner kapt har tatt i ettspedbarn før. og får plutselig ett kjempe ansvar, mens før voks en opp med å passe mindre søsken og andres barn. Vet ikke om det styemmer, men virker logisk.

[Anonym bruker]

Deilig å høre at andre har opplevd det samme;) For ensomhetsfølelsen er værst. Har ingen nære venner som har opplevd det samme, de er bare naturlige babymennesker liksom... Ikke det de er veldig snille å tilbyr seg å trille med vesla så jeg kan sove osv. Så er jo heldig der;-D Ja kanskje jeg skal kontakte fastlegen min etter påske en gang, å høre hva hen mener. Skader jo ikke:)

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ikke morsomt med smobarn hele tiden. Å amme gjør vondt og kan være vanskelig, det blir ofte lite søvn, man er bekymret for en masse og et barn er ofte vanskelig å takle for forholdet. Det er normalen, men det går seg til. Du trenger ikke være lykkelig. Bare konsentrer deg om å gjøre det som må gjøres. Lykken kommer innimellom etter hvert. Er du heldig skjer det om noen uker, men det kan hende du må vente en stund. Det gjør deg ikke til noen dårlig mor.

[Anonym bruker]

Det er naturlig å føle som du gjør! Jeg hadde det på samme måten, synes de første 4 ukene var forferdelige - og det ble ikke noe bedre av at alle sa at nå måtte jeg kose meg.. koste meg minimalt, slet bigtime med puppen og alt var helt kaos. Men det gikk seg til, og det gjør det nok for deg også! Prat med helsesøster og vær åpen mot henne om at du har det vanskelig, det er viktig å fange det opp dersom det er en fdepresjon du har. Men at man er stressa og ekstra hormonell i noen uker er vanlig for de fleste.

Jeg tenkte hele tida på at jeg gleda meg til vesla her ble større - og selvom jeg ikke trodde det kom til å skje, så ble ho større! Nå er det helt herlig å være mamma!

[Anonym bruker]

Jeg tror det er helt normalt å føle det sånn som deg, HI! Jeg syns de første ukene med babyen var de vanskeligste. Det er jo nå du må begynne å øve deg på å være mamma. La deg selv bruke tid, bli kjent med babyen. Ikke stress med noe (vet det er vanskelig, men bare prøv). Det er vanskelig å fungere på sitt best når man får for lite søvn. Sov gjerne på dagen når babyen sover. Det har ikke noe å si om huset flyter, eller om du ikke bader babyen på 1 uke. Det går helt fint. En liten runde med kluten fungerer også fint. Bestill mat på døren de dagene du er mest sliten, be om hjelp fra venner eller familie. Du er ikke en perfekt mor, ingen er perfekt - men du er god nok! Husk det, du er god nok!

 

Lykkefølelsen kommer når du minst venter det. Plutselig er den der i små glimt:) Lykke er ikke et mål, men en tilstand. Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du forteller. Jeg syns spebarnstiden var forferdelig. Jeg sa til mannen min flere ganger at "jeg angrer" og jeg gjorde det, jeg angra for at jeg hadde blitt gravid, for at jeg hadde dratt hjem fra sykehuset, angra for at jeg lot mannen gå utenfor døren.

 

Det er en forferdelig følelse, å føle at " det er noe galt med meg for at jeg ikke får det til". Men for hver dag du lærer tulla de å kjenne legger du grunnlaget for deres unike forhold. Og nå sitter jeg her feit igjen og gleder meg til å oppleve alt en gang til.

[Anonym bruker]

Det er HELT normalt:)

Er ikke for ingenting at det kalles barseltårer!!

 

Husk at nå plutselig er i en helt ny situasjon hvor et bittelite menneske er helt avhengig av deg. det kan føles både skremmende og overveldende.

Den føste tiden ER svært sjelden kos. det hander mye om søvn, mat, såre pupper, sliten kropp, redsel, uvitenhet, nervøsitet sov. Lykkefølelsen er sjelden der med en gang, og vi må slutte å tro på alt vi ser i rosa tv-serier og romaner.....

 

og ja, det går seg til etterhvert. Etter hvert vil du bli tryggere i rollen som mor og barnet vil få en slags rutine på søvn og mat. Etterhvert vil barnet kunne ligge på gulvet å leke alene, og du vil få mer tid til DEG. ingen førstegangsmødre kvitrer den første tiden:)