Trenger råd ang samlivsbrudd :(

[Abracadabra]

hei alle sammen, lenge siden jeg har vært her inne nå...sikkert ingen som kjenner meg igjen heller for av anonymitetsgrunner har jeg skiftet nick

 

det har seg sånn at etter ti år sammen, 6 år som gift, har jeg nå flyttet inn til min mor og far igjen. føler meg DØDSråtten, men det er noe jeg føler jeg må gjøre nå...jeg skal ikke gå så veldig i detalj, men i årevis har jeg følt meg ensom, tatt for gitt; og har blitt veldig bitter pga dette...jeg har jevnlig tatt opp det faktum at jeg er ulykkelig, å være mor og husmor er ikke nok - jeg vil ha en kjæreste også--- men det har ikke hjulpet. etter jeg truet med å flytte for noen uker siden er plutselig alt blitt SÅ mye bedre - men det har bare gjort meg mer sikker i min sak! så sånn er det.

 

det jeg føler meg råtten for, er barna. de er 17 mnd og 4 år...jeg føler at jeg svikter dem grovt hun lille er kanskje for liten til å egentlig forstå det...men hva i alle dager skal vi si til han på fire? hvordan kommer han til å reagere?

 

jeg håper egentlig at jeg og mannen skal kunne bo 50/50 i leiligheten frem til vi finner ut hva som skjer mellom oss, sånn at ungene har hvertfall den stabiliteten at de bor samme sted...men han vil ikke si til foreldrene hva som foregår...så det spørs om det går. får se det an.

 

jeg er så redd for sønnen min! uæh! jeg vet at barna har det bra når foreldrene har det bra...og jeg har IKKE hatt det bra...

 

uff måtte visst mest lufte vettet her - men hvis noen har noen råd til meg så blir jeg veldig veldig takknemlig! lit utfriket her jeg sitter...

[Abracadabra]

ser man det, fikk ikke til å skifte nick likevel. da må jeg be de av dere som evt vet hvem jeg er om å holde dette FRYKTELIG hysj-hysj, please!!! :-)

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Uff, det var trist, men hvis du føler at det er til det beste for deg, så gjør du det rette valget. Det er verre for barna å vokse opp i en familie hvor ene foreldrene ikke trives med hverandre, med mindre foreldre en jævlig gode skuespillere. Men det er jo vanskelig å praktisere i lengden.

 

Så lenge du eller barnefar ikke snakker dritt om hverandre til barna, så er det det beste man kan gjøre, å gå hver til sitt. Og ellers være åpen og ærlig om situasjonen. hvis man mister seg selv i et forhold, eller føler at man aldri føler at man får til å være seg selv, så er det uheldig. Det høres ut som du har tatt et riktig valg for deg. Får håpe din x-samboer tar dette som en "mann".

 

jeg kjenner nicket ditt veldig godt, men vet ikke hvem du er. Husker deg fra mitt første svangerskap ihvertfall.

 

Håper du finner ut av det, og at livet blir godt å leve selv om det ikke ble helt som du hadde tenkt.

KLEM

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Husker deg godt fra ventetiden da du fikk nr. 2 (og jeg fikk mitt lille pøbelfrø), men har jo ingen anelse om hvem du "egentlig" er. Men ville bare gi deg en god KLEM! Fryktelig trist, men tror du har gjort et riktig valg. Håper dere klarer å finne ut av det på en såpass rolig måte at dere alle kommer ut av det uten for store mén og vonde tanker. Barna har det ikke bra når foreldrene har et dårlig forhold, og bare dere passer godt på dem under prosessen går det nok fint med dem :-)

 

LYKKE TIL!!!

[Anonym bruker]

Høres ut som dette er noe du har tenkt lenge på og at det er veloverveid, så det ikke er noen vei tilbake.

 

Jeg mener at unger alltid kommer lengst med foreldre som er ærlige. Både mot barna og mot seg selv. Vær ærlig i det budskapet du formidler og vær ærlig med hvilke følelser du har overfor 4-åringen din. Selvsagt blir det vanskelig for dere alle, men på lang sikt vil det være lettere for han når han ser at den mammaen han ser og oppfatter i hverdagen er den samme du selv formidler til ham. Da blir det også lettere for ham å være ærlig om sine tanker til deg og du vil gi han ekstra ballast til senere i livet når han vokser opp og forstår mer.

[Abracadabra]

Tusen takk for støttende ord, damer! Vanskelig dette her, men som sagt - jeg føler det er noe jeg må gjøre akkurat nå.

 

Vi pratet sammen i dag og fant ut at inntil videre så skal jeg være hos dem etter jobb, til ungene legger seg, og så sove hos mine foreldre (like i nærheten) -- og så får vi se det an. Han vil jo som sagt ikke si noe til noen om det enda - men hvis det blir mer langvarig har han sagt at han skal være med på å bo halvt om halvt i leiligheten med barna. Jeg liker jo ikke å "stikke av" fra ungene, det er jo det jeg føler at jeg gjør og det er veldig vondt for meg, men han har sagt at han kan ta seg av nettene enn så lenge...og det er ikke holdbart for meg å bo der sånn som ting er nå. Oppi alt så er han en fantastisk far, tross alt! Det har aldri vært en del av problemet.

 

Så nå begynner ventingen, for å se om hodet mitt klarner med litt avstand... Jeg har heldigvis et veldig fint forhold til begge barna, vi koser masse og sier ofte at vi er glade i hverandre, så som dere sier - hvis jeg er ærlig og åpen så får vi satse på at alt går bra til slutt!

 

Igjen takk for alle gode ord. :-) Wish me luck...!

[Anonym bruker]

Kjære deg, du må ikke tenke at du stikker av fra ungene dine! Du er jo hos dem fra du kommer hjem til de legger seg (slik de er vant med), og så drar du et annet sted for å ungå å "drukne". Har sett samlivsbrudd som har vært mye værre for barna enn dette. (foreldre som har vært så nedbrutt at de knapt har klart å snakke med sine egne barn når det har stått på som verst). Ser ut til at du og farnefar kommuniserer bra mht barnas beste, det er kjempeflott, og kommer til å redusere belastningen på barna betraktelig!