Føler lite kjærlighet til barnet mitt. Vanskelig situasjon...

[Anonym bruker]

Har hatt det vanskelig fra dag 1. Tøff fødsel, kolikk i 5 mnd. Søvnproblemer frem til 17 mnd. Var 20 min søvn, 20min våken i en lang periode. Våkner 10-20 ganger om nattasang frem til 20 mnd.

Er alene med barnet. Barnet har fra barsel vært utrolig krevende.

 

Alltid mitt barn som stikker seg negativt ut i alle situasjoner med andre barn. Har allerede hatt min første samtale med bhg om at barnet mitt har et enormt sinne og vanskelig å ha med og gjøre i de fleste situasjoner.

Jeg får helt vondt av situasjonen. Barnet har blitt verre og verre med alderen. Er 2,5 år nå.

 

Har mistet all kontroll over barnet nå. Må bare legge til at jeg er meget opplyst på barneoppdragelse. Har lest det meste av litteratur ang oppdragelse. Har aldri fått gjennomført en eneste ting fra noen bok.

Ingenting fungerer på dette barnet. Har hele tiden trodd det var en fAse som skulle gå over. Prater greit og gjør seg godt forstått.

Barnet hører ikke etter en eneste gang i løper av hele dagen. Det er hyling, biting,slåing ved hver minste ting. Barnet er slemt, kaster ting på voksne, biter, slår. Har ikke respekt fornoen mennesker uansett situasjon. Dette er ikke normalt. Barnet blir ikke redd når strenge oldefaren skjenner på det engang. Bare fortsetter med det som ikke er lov. Som at det brydde det seg ingenting om.

 

Det er så mye men kan ikke ta alt her. Jeg har på en måte "gitt opp" barnet allerede. Jeg har ikke mye kjærlighet gir barnet etter alt dette. Jeg merker at barnet er annerledes og avviser det. Jeg har aldri følt den kjærligheten for barnet sitt som alle snakker om. For meg er dette barnet i veien i livet mitt. Ødelegger rett og slett hele livet mitt.

 

Har hatt det med til et utall terapeuter, helsesøster, leger osv. Ingen hjelper oss.

Hva skal jeg gjøre? Barnevernet? Har tenkt til å be om PPT i bhg.

Noen som har vært i en liknende situasjon?

[Anonym bruker]

vildesverre tro at barnet ditt merker at du tar avstand-og det selv om du tror du klarer å skjule det.Mener ikke at det skal være svaret på alle problemene du har-men det virker nok inn!

Du skriver at barnet er 2,5 år og at det er slemt...Kjenner jeg får vondt inni meg av det jeg..et barn på 2,5 år er ikke slemt!!!Har det skjedd noe i livet deres?Er de rundt dere,og alt rundt dere stabilt?Hvordan reagerer du i situasjonene det er snakk om her?Er du sinna,roper og skriker?Da kan du nok ikke forvente annet fra barnet...Eller klarer du å beholde roen,setter deg ned på samme nivå-snakker rolig ??Kan jo være så mange grunner til at ting er som de er...

Føler du virkelig at situasjonen er ute av kontroll og du begynner å mislike barnet ditt syns jeg,og anbefaler at du kontakter barnevernet og ber dem og hjelp før situasjonen deres blir enda verre-virker som dere er i en veldig ond sirkel det er vanskelig å komme seg utav på egenhånd.

[Anonym bruker]

"Det er så mye men kan ikke ta alt her. Jeg har på en måte "gitt opp" barnet allerede. Jeg har ikke mye kjærlighet gir barnet etter alt dette. Jeg merker at barnet er annerledes og avviser det. Jeg har aldri følt den kjærligheten for barnet sitt som alle snakker om. For meg er dette barnet i veien i livet mitt. Ødelegger rett og slett hele livet mitt."

 

.... Tror du ikke barnet merker dette?.. i veien for livet ditt.... Barnet du har er nå livet ditt!!! Sånn er det med den saken.

 

Og tro ikke du er ekspert på barneoppdragelse, selv om du har lest mye. Det hjelper nemlig ikke bare å lese. En må gjennomføre tiltak som du ser fungerer. Dersom en ting ikke fungerer, så prøver en noe annet.

 

Ja, kontakt barnevernet og be om å få enten PMT-O eller "De utrolige årene"(jeg anbefaler det siste her sterkt til deg).

 

Slikt går an å løse, og oppdragelse er evigvarende til barnet er voksent. Den endrer seg også med barnets alder. Så en ting som virket da barnet var yngre, er ikke sikkert passer et år senere........

 

Hilsen alenemor til to med ulike diagnoser(også ADHD). Derfor vet jeg godt at ting går an, bare en jobber med det.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært tålmodig stort sett hele veien men nå har jeg liksom fått helt nok. Det går ikke an å ha en normal hverdagen. Jeg lurer på å si opp jobben fordi jeg klarer ikke følge opp.

Barnet tar all energi og vel så det. Er utslitt.

Vil bare bare være i fred og slippe alt som har med barn og gjøre.

Helsesøster blir svett bare jeg forteller brøkdeler av dette. De kan ikke hjelpe med noe. Ber meg benytte meg av tilbud som ikke finnes i kommunen.

Hi

[<3 duracellkanin <3]

huff dette var trist lesing.

jeg tror dere burde oppsøke hjelp i allefall.. jeg er med i et program i regi av bup som har med komunikasjon mellom mor og barn å gjøre.

riktignok er dette for mindre barn da.. det heter spe og småbarnsteam.

jeg er med der pga at jeg har slitt psykisk tidligere og jeg vil derfor passe på at jeg klarer å ta meg av han på en måte som ikke ødelegger ham..

vet helt ærlig ikke hvor store barna kan være der..

 

men her i området har vi også familieråd. der er søsteren min med med sin sønn på 2,5 år. han er også en sinnatagg.. og det virker som det hjelper for dem nå er riktignok hennes sønn grei det meste av tiden.. får kun noen ENORME raseriutbrudd innimellom.

 

dette er i allefall i lillehammer.. vet ikk om du har noe lignende hod deg?

send meg gjerne en PM hvis du trenger noen å snakke med.

for du burde uansett ikke gå med dette alene!

 

*trøsteklem*

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg ikke er ekspert på oppdragelse. Men pga situasjonen har jeg måtte lese meg opp.

Jeg har fått lite hjelp overalt. Jeg har henvendt meg til ca 15 fagpersoner uten å få den hjelpen vi trenger.

Jeg har sjekket barnet opp og ned fysisk, har scannet hjernen til barnet, testet hørsel, allergi og alt mulig for å se om det er fysisk smerte eller liknende som har gjort det slik.

Har ikke gitt opp barnet, da hadde jeg overlatt det til barnevernet.

Bare skrev det for å illustrere hvor ille det er. Hvor vondt vi har det i hverdagen. At jeg ikke orker mer og at jeg har gitt så mye av meg selv at det er lite igjen.

Jeg er glad i barnet og vi har fine stunder. Men dessverre tar det negative overhånd og fyller mesteparten av dagen.

 

Hi

[Anonym bruker]

Vi har oppsøkt hjelp men de har ikke funnet noen som kan hjelpe oss videre. Blir hele tiden fortalte at det er en fase som går over etc.

Skal ta en ny runde nå, klar for å kreve det vi trenger av hjelp.

Takk for råd og oppmuntring duracellkanin.

Hi

[Zara84]

Hei. Dette var trist å lese. Synes imidlertid at det er flott at du ber om hjelp og ønsker å få hjelp av offentlige instanser. Det viser at du er ressurssterk og det er et godt utgangspunkt for å ta i mot veiledning. Mitt råd er at du ringer til barnevernstjenesten i kommunen din og ber om hjelp. Litt avhengig av hvor du bor i landet er det gode tilbud hvor man bruker ulike metoder/verktøy i veiledning. Eller så kan PPT være et alternativ. Ønsker deg masse lykke til. Gode ønsker om en bedre tid i vente fra tidligere barnevernsansatt.

[Anonym bruker]

rart a den type fagfolk ikke tar det her mer alvorlig da,enn å bare si at di ikke finner noen.Spesiellt når du er alene også og ikke har noen å dele det med/støtte deg på..

Håper det ordner seg,lykke til!!