Etter å ha mistet babyen i uke 35 sist, begynner jeg å tro at det samme vil skje igjen, men hvor sannsynlig er det?

[Anonym bruker]

Nå er jeg 23 uker på vei og kjenner jeg blir sint , irritert og lei meg innimellom fordi innerst inne tror jeg at det samme kan skje igjen. Vi mistet for ca 1,5 år siden et par uker før termin og legene fant ingen årsak...

Kjenner jeg ikke klarer å slappe av og blir sint fordi jeg vil ikke ofre meg forgjeves, vente på noe som aldri kommer...

Helt ærlig- det er et mirakel når barnet i magen overlever...

 

Måtte bare ut...

Noen som har erfaring elr har noe å si?

[Anonym bruker]

Jeg ser at jeg har fått noen svar her, men når jeg klikker på innlegget får jeg ikke opp svarene...

 

HI

[Anonym bruker]

Off så grusomt=( Jeg vil nok tro at det er liten sjangse for at det skjer igjen, og du blir vel nøye oppfulgt i tillegg?

 

Jeg mista i SA (uke 6) før jeg ble gravid nå. (Ikke at det kan sammenlignes i det hele tatt) men jeg vet hvordan det er å ikke helt tørre å slippe jubelen løs og være redd for at det samme skjer igjen

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg kjempeodt, det at du blir sint og irritert pga det som har skjedd. Men jeg tror aldri i livet at det samme vil ramme deg to ganger!

Det er jo mer vanlig at det kan være typisk å miste kanskje i uke 10, gang på gang akkurat den samme uken.. men når en er kommet så langt som du var, så er det nok helt andre årsaker som ligger til grunn. Så synd at de ikke har funnet ut årsaken..Så det ellers ut til å være en levedyktig baby?

Huff nei det må ha vært en grusom opplevelse. Skjønner kjempe godt at du er redd denne gang. (selv om det vil gå bra)

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her.

Endelig kan jeg lese noen svar fra dere, men foreløpig ikke alle, ser at det er 8 svar her, men får opp bare 3...merkelig...

 

Ja, det var en vanlig baby uten noen feil, sv.skapet gikk uten problemer, var på alle kontroller, hjertelyden var alltid fin- det var ingenting som indikerte på noe som var feil. Bortsett fra at jeg slet med fordøyelsesproblemer, det var mye luft i magen og rumling hele tiden, jeg var litt bekymret at det kunne forstyrre den lille...

Nå får jeg foreløpig vanlig oppfølgineg og etter uke 30 blir det extra. Foreløpig ser alt fint ut, vært på UL , alt er topp, men det var det siste gang og... Men kjenner jeg sliter mer og mer psykisk, jo mer babyen vokser fordi jeg ikke er klar til å oppleve det samme...

 

Har noen vært i lignende situasjon?

Takk til alle for hyggelige tilbakemld.

 

HI

[Gjest Kira ønsker seg en til ♥]

Føler med deg!

 

Naboen min mistet en uke før termin, og legene klarte aldri å finne årsaken. Hele svangerskapet hadde forløpt uten problemer, og ungen hadde det fint på alle kontrollene.

Men hun hadde et barn fra før, og har nå fått et friskt barn til. Så der var det ihvertfall ingen gjentakelse av det som skjedde.

 

Håper du kan få nyte noen stunder av svangerskapet ditt nå de siste mnd, men skjønner at redselen sitter i deg. Masse lykke til videre fra meg!

[Anonym bruker]

Takk til alle sammen-også til dere som har skrevet svar uten at jeg kan lese dem, håper jeg får dem opp senere...

 

Jeg må nok bare ha bekreftelse på at det vil gå greit denne gangen, og det hjelper med positive erfaringer fra andre...

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har selv gått gjennom et helt svangerskap, for så å måtte reise hjem fra sykehuset uten mitt elskede, lille barn.... Dette er nå noen år siden og jeg var så heldig å få et nytt mirakel etter bare 13 måneder. Det var et beintøft svangerskap med mange vanskelige tanker som for meg var svært nære og ikke lett å være realistisk i forhold til. Jeg fikk en oppfølging uten like av fødselslegen, jordmødre og fastlege, som nok "reddet" meg den gangen.

Jeg er nå gravid igjen, en god del år senere, og tiden som har gått fra mitt første svangerskap forsvinner og de vonde tankene er her igjen. Nå er jeg 33 uker på vei og må ta meg selv i nakken for å tenke realistisk! Jeg gråter! Jeg er sint! Jeg er takknemlig!

Dette merkelige stedet å være, midt i sorgen og forventningene er grusomt mektig, MEN det er ikke uoverkommelig! Jeg kan ikke klappe deg på skuldra å si at alt går bra eller at det ikke gjør det for det vet vi begge ikke nødvendigvis er til noen hjelp!

 

Det jeg vil råde deg til å gjøre, er å tillate deg selv å elske barnet du har i magen og knytte deg til det... Det er en svært liten sjanse for at dette skal måtte skje deg eller meg igjen... Husk at det er noe vi har som svært få andre i vårt land har, heldigvis, et englebarn som vi har med oss hele tiden! Du har et barn for lite i denne verden, men du mister det aldri <3

 

Masse lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

23:59 igjen...

Prøv å skille mellom sorgen over ditt første barn og gleden over det du venter nå! Du har lov å føle på begge deler!

[Anonym bruker]

Takker for så mange gode ord...

Vi ble gravide ca 10 mnd.etter å ha mistet ...

Men jeg vet ikke helt om jeg egentlig ville bli gravid igjen så fort, så det skjedde litt uplanlagt kan man si...

Jeg bare forestiller meg alt dette som var og at jeg må oppleve det på nytt- blir helt gal...

Men vi får håpe det går bra denne gangen samtidig som det er en forsvarsmekanisme som stopper meg og advarer...at man skal være litt forsiktig...

 

HI

[Anonym bruker]

Kan ikke forestille meg hvor jævlig det må ha vært!

Men jeg har ikke hørt at det skjer to ganger med noen. At en mister flere ganger tidligere i svangerskapet er jo vanlig. Da er det ofte mange logiske grunner. Kroppen kvitter seg med noe som ikke er som det skal. Når en er fullbåren så er jo alt iorden. Kroppen har ikke støtt fosteret- barnet fra seg. Men andre ting kan jo skje som ikke har noe med selve barnet å gjøre. Men du skal jo ha særdeles god oppfølging slik at slike ting vil bli oppdaget. Men det skjer nok ikke to ganger! Gled deg til det er over og du holder nurket i armene.