er barnet ditt høflig?

[Anonym bruker]

for et spm, men...bare lurer:)

har selv en datter på 10 mnd, kanskje litt tidlig å si om hun er høflig:P

 

Jeg var selv super høflig som lita, neide og takka når jeg fikk noe/fikk et kompliment, hjalp gamle damer over gata/til å handle, hjalp egentlig alle...slapp andre foran meg i kø og takket så meget om jeg fikk komme før andre i kø hehehe...jeg må ha vært en kjedelig unge, gjor aldri noe galt heller:P

[Anonym bruker]

Har to som er relativt høflige, må kremte litt innimellom for de glemmer seg som alle andre.

Vi har jobbet veldig mye med det å være høflig fordi vi ser på det som en viktig verdi.

 

[Anonym bruker]

Vær flink til å sette eksempler, så blir hun nok det:)

 

Første ordet etter "mamma" var "takketakk" hos jenta mi:)

 

Nå er hun 18 mnd og har avansert til "tu takk"

[Anonym bruker]

Ja hun er 5 år og veldig høflig. Det var visst mannen min også som liten. Tror jeg var mer vanlig, hehe, kan iallefall ikke huske at det strømmet på med komplimenter om hva høflig var var, men ei heller det motsatte.

[Anonym bruker]

Hun er så høflig som en på 2,5 år kan være. Hun sier takk når hun får noe, med mindre hun blir veldig begeistret for en gave; Da enser hun ikke i det hele tatt at det er andre mennesker i rommet en gang for hun blir så glad.

 

Ellers er hun flink å si "fin mamma" om jeg har pyntet meg, men det kommer nok mer av at barn er naturlig ærlig

[Anonym bruker]

Jeg får ofte høre at han er høflig ja :-) Han sier alltid takk for maten og takker for gaver osv, men han sier feks aldri "hei" når vi treffer noen/ kommer på besøk. Da er han mest opptatt av å være sjenert, og tør ikke si noe. Men det kommer vel etterhvert, han er jo bare 3 år :-)

[Anonym bruker]

Jeg hører ofte at min på tre år er høflig!

Takker alltid når han får noe, har spist eller får komplementer.

Om det er noen han ikke har sett på en stund så spør han hvordan det går med dem, kan plutselig komme bort til meg å si at han har lyst til å tenke på meg, sier unnskyld om han har gjort noe som ikke er lov, trøster andre som er lei seg osv.

Et ordentlig sjarmtroll er han:)

[Anonym bruker]

Ja det vil jeg si de er begge to. Jeg har en på 2 og en på 4 år. De takker for maten både hjemme, i barnehagen og på besøk. De spiser det de får servert og sier at det er godt. De sitter med bordet til alle har spist og er alltid blir og fornøyde ute. De leker med alle i barnehagen og stenger ikke ute andre barn. De smiler og sier god morgen til de ansatte i barnehagen hver dag osv osv. Jeg tror barna tar etter sine foreldre og andre som de ser opp til. Både jeg og mannen min er godt likt og viser tydelig hvordan vi setter pris på andre og det andre gjør også i så smått som et smil og ett takk:)

 

Alle liker høflige og hyggelige barn.

[Anonym bruker]

min er akkurat så høflig som jeg lærer ham å være, han er 1 1/2 og vi øver på å takke når man får noe osv so far so good

[Anonym bruker]

Ja, og det får jeg stadige tilbakemeldinger på. I barnehagen er de så imponert over at ungene mine sier takk, værsågod, venter pent på tur og spør pent.

Man må starte tidlig ellers nytter det ikke. For meg er det naturlig å si takk og værsgod, dermed har barna mine lært det fra starten av. Som babyer under lek - "Kan mamma få den? Tuisen takk. Værsågod." og videre mens de blir eldre. Det er for sent å begynne med takk og værsågod når barnet har bikket 3 år...

 

[Anonym bruker]

Min eldste har hele livet vært så distre at han ofte glemmer seg. Jeg kremter høyt og lenge når han går fra bordet, så husker han å takke for maten. Men han viser ekte anger når han ber om unnskyldning, det er ganske rørende. (Og sier selv at det er en lettelse å få bedt om unnskyldning!)

 

De yngste er bare 3 og 5 år, og i barnehagen sier de på konferansetimene at begge to er veldig høflige. Så da regner jeg med de mener "høfligere enn gjennomsnittet". Men jeg må av og til minne dem om at det ikke heter "Mer melk!" men "Kan jeg få litt mer melk?"

 

I dag skjedde forresten noe rørende. Femåringen har nylig hatt bursdag. Han pakka opp en gave som var fra kjæresten min. Siden kjæresten min ikke var til stede, kunne han ikke takkes, men om kvelden insisterte småtrollet på å få lov å ringe. Så på sengekanten sa han flg i telefonen: "Hei! Det er XXX! Det var veldig snilt at du hadde en stor gave til meg i dag!"

 

Det var et rørende øyeblikk. Vi er jo ikke blitt en hel familie ennå, jeg og typen min har vært sammen i halvannet år, men ikke flyttet sammen, så det dreier seg ikke om en "ekte"stefar ennå. Men det er likevel ekte kjærlighet!