hvordan fortelle en 6 åring at pappa skal flytte ut?

[Anonym bruker]

Mannen min skal gå fra oss og bo et annet sted. Tanken er at han skal ha 50 % omsorg. Jeg har ikke lyst til dette i det hele tatt og ønsker veldig å redde ekteskapet og familien, men han er ikke interessert. :-(

 

Hvordan forteller man dette til en 6-åring?? Skal vi fortelle noe om årsak eller bare at det er sånn det blir fremover. Skal jeg si at jeg er enig i at han skal flytte ut?

 

Noen erfaring å dele?

[Anonym bruker]

Vanskelig blir det nok uansett... men du bør ikke framstille det overfor henne som om det er hans feil, for da kan hun bli sur på deg for det. Jeg er altså inneforstått med at du mener det er hans feil, men det bør du ikke si til henne.

 

Du kan si at du og pappaen dessverre må skille lag, men at dere er veldig glade i henne likevel.

[Anonym bruker]

Eh, mener du at hvis mor sier at Far vil ikke bos med oss mer så vil barnet bli sur på Mor ? Hvordan får du det til ? logisk er jo at barnet vil klandre far for å flytte i fra dem vel ?

 

Merkelig tankegang på deg.

 

Jeg sa at Pappa måtte flytte fra oss fordi han hadde funnet en annen kjæreste mens han var sammen med Mamma. Ærlighet varer lengst. Hun var ikke sur på pappen, var mer jippi, når får jeg treffe kjæresten til pappa. hehe, barn er stilige

[Anonym bruker]

Barn skal ikke ikke ta del i voksne problemer og en trenger ikke si at "vi flytter fra hverandre fordi pappa/mamma har ny kjæreste".

 

Fortell at mamma og pappa ikke er kjærester lenger, men at dere fortsatt er glade i hverandre - og ikke minst er dere glade i barnet! Dere vil aldri slutte å være mamma og pappa for barnet og husk og poengter at barnet har ingen skyld i dette.

 

Barn har lett for å ta på seg skyld i det som skjer, så forsikre barnet om at det ikke er han skyld og svar så godt dere kan på spørsmål.

[Anonym bruker]

Og det er ikke snakk om å ikke være uærlig når man ikke forteller den hele og fulle sannhet om bruddet, det er snakk om at barnet trenger ikke involveres i de voksnes problemer.

[Anonym bruker]

La han si det selv, han som skal flytte ut.

[Anonym bruker]

Syns ikke barn har noe med hva som er grunnen. Det finner de ut når de er store nok til å takle det.

Da jeg var 10 gikk mamma og pappa fra hverandre fordi pappa fant seg ei ny. Og jeg slet med det lenge, jeg følte jeg skulle være sint på pappa for å såre mamma. Men det vil ikke si at alle vil ta det sånn.

 

Men jeg har en stebarn der mor var sammen med en med spilleproblemer, da det ble slutt fortalte hun grunnen, og det og syns jeg ikke barnet har noe med.

 

Det er lov å si at det har blitt sånn at mamma og pappa velger å ikke bo sammen mer. Men å legge skyld på syns jeg er dårlig.

Mitt stebarn kommer ofte med uttaleser som om at det er pappas feil at mamma ditt, og datt. Syns det er forferdelig vondt å høre på overfor far.

 

De valgte sammen å skille seg altså. Lenge før min tid. Og mye av det som kommer er tanker ho har om far, som ikke alltid er reelle. Og mor har jo ikke vært en engel selv heller, men han snakker ALDRI stygt om henne. Ting ble som de ble har han sagt. FERDIG! Det er voksent det

[Anonym bruker]

Jeg sa at Pappa prøvde å ha 2 kjærester og mamma var ikke god nok.

 

Jeg var så sint å klarte ikke la være.

 

Barnet kunne ikke brydd seg mindre, så si det du vil! Det spiller neppe noen rolle. Barnet var da 7 år.

[Anonym bruker]

?? Det var da ufattelig lite voksent av deg!

Er du seriøs?!

 

Skal love deg at ungen vil tenke på det senere i livet.

[Anonym bruker]

Jeg har erfaring.

Jeg syns uten unntak at dersom far skal flytte fra dere og ikke ønsker å redde forholdet, skal du la ham forklare dette selv for barnet.

 

Barnet skal seff ikke ha innblikk i den totale utroskapshistorien. Barnet trenger egentlig ikke høre om den heller, på lang lang tid (jeg forutsetter selvsagt at far har så mye vett i hodet at han ikke flytter sammen med en dame og forventer at 6-åringen skal forholde seg til henne, i alle fall ikke på et halvt eller helt års tid ennå...)

 

Men barnet må ikke få en "sannhet" som er så modifisert og utvaska at den er blitt en løgn. Hvis du åpstår at dere er enige om det, eller at dere fortsatt er glade ihverandre, bare at dere ikke er kjærester, eller at dere er kjeeeeempegode venner, bare ikke vil bo sammen osv: drit i det.

Det skaper flere traumer enn det forebygger.

 

Ungene skjønner uansett ikke hva som er grunnen til at en mor og en far absolutt skal være kjærester for å kunne bo sammen. I barnets øyne er dere Mamma og Pappa, det er en enhet uavhengig av interne konflikter eller ekstern utroskap.

 

La pappaen forklare det selv. Om det betyr at han må steke i eget fett litegrann, så la han det. Du skal i alle fall ikke gå inn og sukre historien - det blir ikke lettere avdet, bare mer uforståelig. Det gjøre heller ikke noe om barnet vet at du også syns det er leit. Da har barnet i alle fall aksept for det å savne pappa, dere har det jo til felles! Og dine egne vonde følelser blir bare en belastning for barnet hvis du framstår som "hjelpeløs" slik at ungen må være "sterk".