Da mistet jeg min lille

[kodenavn Nina]

Syns dette var så trist , det var ikke et palnlagt barn , men ble så ønsket etter hvert. Var i 7 + 2 og fikk konstatert en SA . Håper kroppen ordner opp raskt. Er det noen av dere andre modne mammaer som har mistet og så har det gått bra etterpå. Er veldig i tvil om vi skal forsøke igjen. Ønsker dere andre lykke til

[Anonym bruker]

Så synd og så trist for dere.

Det med å prøve igjen er opp til følelsene dere har for det og om dere orker å tenke positivt om det, starte på nytt.

 

Jeg er 45 år nå og gravid i uke 23. For to år siden aborterte jeg i uke 7, trist, men innså etterhvert at det er kroppens måte å ordne opp noe som ikke var bærekraftig. Det er jo det som skjer.

 

Jeg planla ikke et nytt barn, men ble gravid likevel og venter ei jente i august. I dette svangerskapet har jeg hvert rolig og avslappet og tenkt at om kroppen vil så vil jeg også:-)

 

Om du forsøker en gang til så lykke til og tenk med glede:-)

[Anonym bruker]

Jeg har vært gravid 2 ganger etter fylte førti, planlagt og ønsket.

Første gang fikk jeg konstatert en uventet MA på tidlig ultralyd i uke 12 - hadde kvidd meg sånn på en evt. beskjed om misdannelser at jeg ikke helt hadde begynt å glede meg enda - så det kom greit gjennom det. Det tok noen måneder å bli gravid på nytt, men vi lyktes til slutt, og nå er jeg snart 44 og minstejenta snart 17 mnd.

[kodenavn Nina]

Så godt å høre at dere har fått barn etter aborten. Det gir håp og mot til å prøve på nytt. Nå får jeg prøve å få kroppen tilbake til normalen og vente kanskje mot sommeren , kanskje det flytter inn en liten igjen

[cpubim]

Kondolerer! Jeg ble planlagt gravid i november 2009, og hadde en MA i desember (nettopp fylt 42 år). Jeg ble ganske nedfor og ikke spesielt motivert til å fortsette med prøvingen.

 

Til tross for halvhjertet prøving ble jeg gravid igjen i høst, og nå er jeg 43 år, og 32+6. Jeg er i tillegg i kjempeform.

[Cmoi]

Huff, det er vondt å miste, selv om det er tidlig i sv skapet.

Mistet i uke 7+5 i 2006, vondt men tenkte det var sikkert noe galt med fosteret siden det ikke ville leve, og sorgen ble lettere.

Det tok 3,5 år med prøving før jeg ble gravid igjen, og vi gledet oss stort.

Alt gikk flott frem til uke 25, da fikk jeg morkakeblødning, og innlagt på st olavs. Blødningene stoppet etter 2 dager, men da var livmorhalsen så kort at jeg måtte være til obsevasjon.

Etter 4 uker gikk vannet, og etter en uke med vannavgang ble gutten vår forløst, men levde bare i 4 timer.

Hadde fått infeksjon som ble for hardt for den lille kroppen.

Det å miste i uke 30, var det værste jeg har opplevd i hele mitt liv.

Jeg trodde ikke jeg kom til å få et godt liv og føle glede igjen.

Etter sorgbehandling i 8 mnd, var jeg gravid igjen.

Et fryktelig tungt av skap, og lille gull kom 6 uker før tiden,også denne gangen for tidlig vannavgang pga kort livmorhals.

Alt gikk heldigvis bra, og hun er i dag en flott jente på 8,5 mnd og vi er i full sving med nestemann

Selv om jeg vet det blir tungt når jeg blir gravid, ønsker vi oss et barn til, og det er så absolutt verdt å prøve igjen.

 

Ønsker deg lykke til.

 

Stå på!

[kodenavn Nina]

Du er tøff Cmoi , håper det lykkes for deg med enda en liten en. hvor gammel er du?

[Cmoi]

Jeg blir 42 om 2 mnd

Vi er alle tøff på hver vår måte tror jeg, må bare hente styrke innenfra.

Håper det snart er både vår og deres tur snart