Forskjellsbehanling eller jeg som er ute å kjører??

[Anonym bruker]

Jeg er så utrolig irritert på min søster og mine foreldre at jeg tror jeg klikker. Det er sånn at jeg gruer meg til de kommer på besøk, fordi jeg rett og slett er drittlei hele gjengen.

 

Det er flere grunner til dette.

 

Hun har fått barn og har ikke kontakt med barnefaren. Hun later som at barnefaren ikke tar kontakt med henne når hun prøver å få tak i ham. Han vet ikke at hun har fått barnet hans, og hun lyver til NAV om at hun ikke vet hvem barnefaren er. Mine foreldre støtter henne, og mener at barnefaren ikke har "rett" til å vite noe. (Hun ble gravid etter en kveld på by'n)

 

Hun får alt hun peker på. De ordna med bil til henne, og den betaler hun ingen ting for, hun bor gratis hos mine foreldre (i kjellerleilighet) og foreldrene mine dekker utgifter til mat/reise/klær osv. I tillegg til at de stiller opp med hvert minste nikk. Jeg/vi må betale for bolig, bil og alt det andre, jeg har også en liten en - som er jevngammel med hennes. Fra dag en har det ikke vert i nærheten av den oppmerksomheten til mitt barn, mine foreldre kom ikke på besøk på sykehuset, fordi min søster var så sliten så de måtte passe på barnet osv osv.. Jeg har riktig nok en samboer, men vi har ikke noe særlig mer penger enn henne iom at vi er to voksne, hvor av en er student. Vi har i tillegg høyere levekostnader fordi vi ikke bor hos mine foreldre, og må holde oss med bil selv. I tillegg til å betale alle utgifter som normale voksne må. Jeg har ikke problem med det, men med det faktum at min søster slipper unna alt fordi det er synd på henne?????

Foreldrene mine kjøper mye nytt tøy til hennes barn, og sier at mitt barn bare kan arve de tingene da hennes barn er stort for alderen og mitt er lite. Og det er jo greit nok det, men det er inni mellom litt fint å få noe nytt også? Eller er jeg bare bortskjemt?

 

Det toppet seg for meg da jeg fant ut at hennes barn fikk 3x så mye penger til dåpen enn mitt, i tillegg til at foreldrene mine betalte for festen hennes.

 

Normalt er jeg ikke så opptatt av penger og slikt som vi får i gave hos foreldrene mine, men dette begynner å bli i overkant drøyt, eller? Jeg er veldig bekymret for barnet mitt, fordi det er vondt å oppdage at besteforeldre forskjellsbehandler barnebarn (har opplevd dette selv). Og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

 

Mine foreldre, samt min søster sier hele tiden at det er verre for min søster siden hun er alene osv osv.. Men herregud, hun er da ikke uten skyld i situasjonen. Og hun er da over 30, og et voksent menneske som burde være i stand til å ta vare på seg selv og ta ansvar som andre voksne mennesker. I tillegg har jo vi min mannsfamile, men de bor på andre siden av landet - så vi ser dem ikke så ofte. Det har faktisk gått så langt at jeg og mannen vurderer å flytte til hans hjemsted når studiene er over.

 

Jeg finner hele opplegget kvalmt, men er i grunn ikke helt overrasket heller. Jeg har alltid måtte klare meg mer på egen hånd - og fått lite støtte hjemme fra. Min søster er 5 år eldre enn meg.

 

Hva syns dere? Er det vi som er barnslige og bortskjemte - eller har vi rett til å føle det slik. Jeg har ofte dårlig samvittighet fordi jeg blir sint på de, men mest av alt fordi jeg ikke helt klarer å sette pris på mitt tantebarn (som selvsagt er helt uskyldig og nydelig).

[Anonym bruker]

Hva sier foreldrene din da når du tar dette opp med dem? Det er jo helt horribelt.

 

Hva sier dem dersom dere vurderer å flytte til en annen kant av landet? Spør dem om de ikke er like glad i deg som i søsteren, dra skikkelig i samvittigheten deres. Du kan ikke bestemme hva de skal bruke pengene sine på, men de må da kunne bruke hodet og skjønne at ei voksen kjerring som søstra di FINT kan klare seg sjøl. Hva tror de andre alenemødre i Norge gjør, sitter på ræven og synes synd i seg selv? Noen kanskje, men de fleste må faktisk jobbe, betale husleia si sjøl og omprioritere livet sitt litt...

 

Det høres latterlig ut at de holder på sånn.

[Gjest]

Nå er nok ikke hvor mye barnet får i dåpspenger sånt barna selv legger merke til og som enslig forsørger er det nok vanskeligere for henne å spare til barnet enn for dere som er et par. Men hvis besteforeldrene gjør forskjeller i hverdagen, som for eksempel å tilbringe mest tid med et av barna eller bare gi gaver til det ene, er det noe som sikkert kommer til å være sårende. Har du forsøkt å prate med foreldrene dine og fortelle at du er lei deg og såret? Det skader jo ikke og det blir neppe bedre uten at du sier i fra

 

Ja, søsteren din høres litt lost ut og men selv om hun sikkert trenger hjelp mer enn deg er det klart du blir lei deg hvis ikke du også får litt av mamma og pappas oppmerksomhet. Inni oss er vi alle noen store babyer når det gjelder våre egne foreldre.

 

Klem

[Anonym bruker]

Høres ut som foreldrene dine har dårlig samvittighet for at det har gått så "dårlig" med søsteren din, som om det på en måte er deres skyld. Eller så er de flaue og øser penger og støtte over henne for å kompensere. Latterlig oppførsel av voksne mennesker.

 

Hvis jeg var deg ville jeg sagt til foreldrene at du forventer at de skriver ned alt de bruker på søsteren din, sånn at det kan trekkes fra den dagen arven skal gjøres opp. Du behøver jo ikke å mene det så direkte, men kanskje de da skjønner at du opplever forskjellsbehandling.

 

Og sist, men ikke minst: Vær glad for at dere klarer dere selv!

 

Klem

 

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen..

 

Jeg har tatt det opp med foreldrene mine, og min søster.

 

De mener jeg er hysterisk og overdramatiserer.. Min samboer og jeg har heller ikke mulighet til å spare noe til barnet siden jeg er student, og får inn minimalt - og en god slump av de jeg får inn er lån. Så pr dagsdato har nok min søster mye mer penger til overs enn oss, iom at hun i praksis ikke har utgifter siden mine foreldre betaler alt.

 

Jeg bryr meg ikke så hardt om akkurat dåpsgaven, det var bare dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Det som er mest sårende er at de aldri har tid til mitt barn eller stiller opp når vi trenger hjelp. Vi er da slitne vi også? Eller er man automatisk usliten når man er to. Jeg studerer for fult nå, min mann er hjemme med 80%dekning. De har faktisk ikke passet barnet en eneste gang siden fødselen (det er snart 7mnd siden), ei heller tatt en trilletur slik at mannen min kan slappe av litte grann. Min søsters barn er de støtt og stadig på tur med, og min søster syns det er såååå rart at vi er så slitne, hun er jo tross alt alene med sitt barn og har masse overskudd. Vi har jo spurt om de kan passe 3 ganger, slik at vi kunne delta på et samlivskurs og gå på en "date". Da fikk vi beskjed om at slikt kunne man rett og slett ikke gjøre når man hadde småbarn - for man må ta ansvar osv osv.. Min søster har vert på flere helgeturer med veninnner (uten barnet) og mine foreldre har nå bestilt ferie til "syden" for seg og henne m barn i juni (og betalt hele greia). Min søster ringte nettopp og var såååå glad for det. I tillegg til å fortelle om planene for påsken. Å ja, i påsken skal min søster på singelhelg eller hva det var, i den norske fjellheimen i 3 netter, og mine foreldre passer på barnebarnet. Og de forventet at jeg og min samboer skulle passe tantebarnet en natt, slik at de kunne gå på den årlige påskefesten hos vennene sine som de alltid går på. Bliiiiiir gaaaaaal. Jeg sa automatisk NEI..så nå er det vel en stund til vi hører fra dem. Jeg har mest lyst til å gråte, fordi ingen ting jeg sier eller gjør får mine foreldre til å skjønne at det sårer at de ikke bryr seg om vårt barn eller vil tilbringe tid med vårt barn. Og at vi er slitne selv om vi er to, og trenger litt tid sammen. Og at det hadde vert hyggelig om de kunne stille opp en gang i blant..

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen..

 

Jeg har tatt det opp med foreldrene mine, og min søster.

De mener jeg er hysterisk og overdramatiserer..

 

Min samboer og jeg har heller ikke mulighet til å spare noe til barnet siden jeg er student, og får inn minimalt - og en god slump av de jeg får inn er lån. Så pr dagsdato har nok min søster mye mer penger til overs enn oss, iom at hun i praksis ikke har utgifter siden mine foreldre betaler alt.

 

Jeg bryr meg ikke så hardt om akkurat dåpsgaven, det var bare dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Det som er mest sårende er at de aldri har tid til mitt barn eller stiller opp når vi trenger hjelp. Vi er da slitne vi også? Eller er man automatisk usliten når man er to. Jeg studerer for fult nå, min mann er hjemme med 80%dekning. De har faktisk ikke passet barnet en eneste gang siden fødselen (det er snart 7mnd siden), ei heller tatt en trilletur slik at mannen min kan slappe av litte grann. Min søsters barn er de støtt og stadig på tur med, og min søster syns det er såååå rart at vi er så slitne, hun er jo tross alt alene med sitt barn og har masse overskudd. Vi har jo spurt om de kan passe 3 ganger, slik at vi kunne delta på et samlivskurs og gå på en "date". Da fikk vi beskjed om at slikt kunne man rett og slett ikke gjøre når man hadde småbarn - for man må ta ansvar osv osv.. Min søster har vert på flere helgeturer med veninnner (uten barnet) og mine foreldre har nå bestilt ferie til "syden" for seg og henne m barn i juni (og betalt hele greia). Min søster ringte nettopp og var såååå glad for det. I tillegg til å fortelle om planene for påsken. Å ja, i påsken skal min søster på singelhelg eller hva det var, i den norske fjellheimen i 3 netter, og mine foreldre passer på barnebarnet. Og de forventet at jeg og min samboer skulle passe tantebarnet en natt, slik at de kunne gå på den årlige påskefesten hos vennene sine som de alltid går på. Bliiiiiir gaaaaaal. Jeg sa automatisk NEI..så nå er det vel en stund til vi hører fra dem. Jeg har mest lyst til å gråte, fordi ingen ting jeg sier eller gjør får mine foreldre til å skjønne at det sårer at de ikke bryr seg om vårt barn eller vil tilbringe tid med vårt barn. Og at vi er slitne selv om vi er to, og trenger litt tid sammen. Og at det hadde vert hyggelig om de kunne stille opp en gang i blant..

 

 

[Gjest]

Når du i tillegg er student og fem år yngre synes jeg ikke i det hele tatt det er noe rart at du er lei deg over måten de holder på med. Dessuten vil jo barnet merke det at de er mest sammen med det andre barnebarnet.

 

Sender deg en trøsteklem og håper foreldrene dine ser hvordan de holder på

[Anonym bruker]

Vis de denne tråden...De dine foreldre driver med er rett og slett horibelt og de skaper splid i famillien!!!!

[Anonym bruker]

Uff jeg fikk vondt av deg.

 

Jeg har opplevd masse forskjellsbehandling selv og jeg vet at det gjør vondt.

Her er jeg alene med to barn hvor pappan og fars familie bor i utlandet så de ser eller hører jeg ingenting fra.

Mens min søster med to barn har samboer samt svigerforeldre som stiller opp en masse økonomisk og som barnevakt.

Barna våre er jevngammle. Men min søster har alltid vært litt favoritt, mens jeg liksom er forventet å klare meg selv, også da vi var små. I tilegg har min søster gutter og jeg jenter. Og i min mors øyne er gutter mer viktig en jenter

 

Mine foreldre har gitt meg klar beskjed at de ikke vil være barnevakt, jeg har fått barna, jeg har valgt å kaste ut mannen (pga av at han hadde store sinne problemer som gikk utover meg og til slutt barna)

Så det er ifølge de min skyld at jeg er alene med to barn og da skal jeg ikke forvente eller i hele tatt spørre om hjelp økonomisk eller til barnevakt.

Min søster derimot får både penger døtta i hendene og de får barnevakt støtt og stadig opp til en uke om gangen. For må jo skjønne at de er slitene av å ta seg av to barn og trenger kjærestetid.

barna får ca. likt av gaver til jul og bursdager mens hennes får i tilegg masse ekstra.

 

Jeg klarer meg uten de men jeg merker det er sårt at min søster og hennes barn betyr så mye mer for de en det jeg gjør.

Det har endt med at jeg ser de minimalt. Jeg orker ikke bruke av min lille fritid til å reise til de mer, det er skuffendes rett og slett, å være der og se forskjellen de lager. Så jeg flyttet lengre unna. Og de kommer ikke hit eller ringer meg om de ikke vil at jeg skal gjøre noe for e eller for søsteren min.

Som da de var sure fordi jeg ikke ville passe tantebarna mine på toppen av å ta meg av mine slik at søsteren min fikk en uke fri (igjen).

Tenk så slem jeg var, men når jeg sier vel de har aldri sagt ja til å passe mine selv om jeg støtt og stadig har tatt deres barn, så må jeg jo skjønne at de ikke orker det de er jo så slitene.

 

Så ja jeg skjønner godt at du er såret over dette.

Desverre er ikke alle foreldre gode foreldre mot alle barna sine.

Om dere får mer hjelp fra samboern din sin familie ville jeg helt klart valgt å flytte slik at barnet deres ihvertfall får et besteforeldrepar som bryr seg.

 

[Anonym bruker]

Hmmm... Skjønner at dere føler dere dårlig behandlet ift. søsteren din. Jeg tror av og til foreldre gjør litt slike ting uten å tenke over konsekvensene av hva de gjør. De synes nok at de er snille som hjelper søsteren din siden hun er alenemor og slikt, men det er helt tydelig at de blir så ivrige etter å være til hjelp at de har mistet gangsynet litt for å si det på den måten.

 

Det hadde ikke gjort noe om hun får litt ekstra hjelp innimellom siden situasjonen er slik den er, men jeg er enig i at dette er litt vel mye forskjellsbehandling. Først og fremst fordi deres barn kan legge merke til det når han/hun blir eldre.

 

Har dere snakket _ordentlig_ med foreldrene dine om dette? Da mener jeg ikke sånn "det er urettferdig for hun får mer enn meg og dere er slemme", men mer i retning av: Vi føler oss av og til litt tilsidesatt, spesielt fordi vi føler at dere ikke gir så mye oppmerksomhet til vårt barn som til barnet til søsteren min. Eller noe sånt. Regner med du skjønner hva jeg prøver å si; bedre med en voksen, saktlig samtale om dette enn sånn barnete syting liksom (det er dermed ikke sagt at dere har drevet med det før altså).

 

Ellers så slår det meg at foreldrene dine nok ser på deg som mer selvstendig og "sjølberga" enn søsteren din, og DET er jo egentlig et stort kompliment. Om ikke annet.. =)

 

Håper det ordner seg etter hvert.

*klem*

[Mammatiljente-09<3]

For å svare på overskriften din, NEI du er ikke ute å kjører...

 

Har selv kjent på forskjellsbehandling blant søsken (ikke halvparten av det du går igjennom), og forstår hvor utrolig tøft du har det.

 

Det er heller ikke synd på din søster som er alenemor(syns jeg), er selv alenemor og når noen kommer bort til meg å sier "stakkars, er du alenemor du da?!" da kjenner jeg sinnet koker inni meg.

 

Hadde det vert meg ville jeg kutta all kontakt for en stund, og se hva som skjedde...ikke for å gjøre det resten av livet, men bare for å få opp øynene til foreldrene dine litt...!

 

Lykke til!

[Gjest Antarctica]

Jeg syns helt ærlig foreldrene dine er totalt idioter hvis de tripper rundt og står på pinne for ei kjerring på over 30 som frivillig har avskrevet den avlastningen hun kunne ha fått av barnets rette far. Hun er dessuten i overkant mye borte fra det barnet, syns jeg, hvis hun har vært på mange helgeturer/ferieturer med overnatting og har et barn som er bare 7 mnd gammelt.

 

Håper dere har god kontakt med farmor og farfar til ditt barn. Huff, dette var forferdelig lesning, faktisk.Jo mer jeg tenker på det, jo mer syns jeg ikke de fortjener å ha deg til datter.

[Anonym bruker]

MEGET dårlig gjort!!