Dere som har valgt å bli hos utro partner:

[Anonym bruker]

vet nærmeste familie om hva som har skjedd? Eller er det bare mellom dere to? Fikk vite i helga at sambo har hatt et forhold over 1 mnds tid med en nær kollega. Vi har fått det meste på bordet (regner jeg med), og i morgen skal vi til samlivsterapaut. Hverken han eller jeg ønsker at alt skal bli ødelagt pga dette. Men nå er det ferie, vi skal være først hos min familie og så hos hans, (bor et stykke fra begge familier). Vi har veldig behov for å prate og bruke mye tid på hverandre nå ,og humøret svinger selvsagt hos begge. Er det lurt å informere de nærmeste om hva som har skjedd? (ikke barna selvsagt!)

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri fortalt det til min familie, muligens jeg kunne sagt det til hans familie, men jeg tvler på det.

 

Han har alstå hatt et forhold i en måned, ikke engangs fylle feil, men et forhold med en kollega i en måned.

 

Tror jeg ville gitt fra meg barna og brukt tida hjemme på å få alt oppå bordet. Hvordan fikk du vite dette?

 

 

[Anonym bruker]

Han har vært hjemme fra jobben i tre dager, ungene i barnehagen, og vi har gått lange turer, og vært mye nær hverandre.

Fikk vite det ved at jeg har hatt dårlig magefølelse lenge, funnet rare meldinger, nettprat, og at de reiser sammen i distriktet med jobben (ikke overnatting) har stilt ham til veggs, men han har nektet, og jeg valgte å tro ham en stund. Men den rare oppførselen fortsatte, tilslutt ringte jeg henne, og fikk bekreftet misstanken. Jeg dundra inn døra igjen på lørdagen etter tlf ( ingen barn i huset altså) og sa at jeg hadde hatt en interessant telefonsamtale med ... .Verden raknet for mannen da :/ Og tilståelsen kom... Så sånn er nå det. Vi har barn sammen og har ingen andre problemer i forholdet, og mange år på baken, så dette må vi bare klare... Men uten barna hadde jeg gått på dagen.

[Anonym bruker]

Vi fortalte det til nærmeste familie, men ga også klar beskjed om at vi ville prøve å redde forholdet sånn at grunnen til at vi var åpne om det var for å kunne få støtte og hjelp... Ikke fordommer og dårlige råd! Foreldrene våre stilte veldig opp, å hjalp oss masse med barna når de så at ting butta litt i mot for oss.

Moren hans var den som tok det tyngst, og slet mest med å forholde seg til sønnen sin den første tiden etterpå. Men alt går seg til

Men for at dere skal kunne gå videre er det veldig viktig at du føler deg trygg på at du har fatt besvart alle dine "hvorfor" og alle "hvordan kunne du"? Også må du forsone deg med at når han sier at alt er kommet på bordet så er det det. Der etter må du ta all infoen du har fått bearbeide og begrave det...

 

Masse lykke til med framtiden!

[Anonym bruker]

Vi bodde i kjellerleiligheten til søsteren hans og mannen hennes da han var utro(en one night stand mens han var på jobb 100 mil unna), og vi var veldig tette, så de fikk vite om det, og broren min og min beste venninne tror jeg fikk vite om det i ettertid, ikke akkurat da det pågikk..

Var en hard tid, tok vel et halvt år før det begynte å roe seg og eneste grunnen til at jeg valgte å bli og kjempe for forholdet vårt var at jeg hadde vært utro selv, og at jeg elsket ham. Dette er 11-12 år siden nå, og vi har et veldig bra forhold nå.

 

Lykke til, jeg skjønner at det er skikkelig tøft nå, men man kan komme styrket ut av det hvis det er det man ønsker!

 

*klem*

[Anonym bruker]

Vi valgte å fortelle det til noen gode venner, mest fordi jeg hadde bruk for noen upartisk å diskutere ting med.

 

Å fortelle slikt til familie tror jeg kan være dumt: stor mulighet for at de alltid vil holde det mot ham, selv om jeg klarer å bli ferdig med det.

 

For vår del dreide det seg om et lengre forhold, og det har vært mange såre følelser og jeg har virkelig måttet jobbe hardt med å kunne stole på ham igjen. Og han har måttet jobbe hardt for å fortjene tillit.

 

Vi har vært hos parterapeut og fått god hjelp, og vår felles fastlege er også informert, så han kan vite hvorfor jeg fremdeles sliter med depresjon og dårlig motivasjon til å komme meg på jobb.

 

Et slikt tillitsbrudd er virkelig oppslitende på alle måter, og mannen har også virkelig, og langt inn i margen forstått at det ikke er noe han gjør flere ganger. Tror han angrer ut over alle grenser, og det kan han godt gjøre.

 

Når det er sagt, så har vi også brutt noen grenser i forhold til oss selv og er nok nærmere hverandre nå enn vi har vært noen gang. Innser verdien i det vi har på en helt annen måte osv, osv.

 

Om jeg synes det var verdt prisen? Vet ikke enda. Det vil vise seg.

[Anonym bruker]

Ja, vi har vel på mange måter kommet nærmere hverandre de siste dagene, åpnet opp, og innsett at vi begge kanskje har savnet mye av det samme uten å klare å snakke om det tidligere. Han viser nå at han tar ansvar, han har vært hos sjefen sin i dag, og fortalt om situasjonen og at han ikke kan jobbe tett med dette mennesket lenger, at han ikke kan reise på konferanser med jobben, og at han kommer til å se seg om etter noe annet. Fælt, men det er konsekvensene. Så han viser virkelig at han vil jobbe for dette. Men med alle løgnene er jeg veldig på vakt, og redd for å bli manipulert til å få for trygge følelser for ham igjen. Håper vi får hjelp til det hos terapauten, noen teknikker for å legge ting bak seg. Har ingen planer om å bli noe "offer" oppi dette, så får vel bare brette opp erma og rydde opp i dritten :/

[Anonym bruker]

Da kan jeg jo trøste deg med at det faktisk går an å legge det bak seg hvis begge vil. (Meg med det langvarige over her)

 

Det krever imidlertid full innsats fra begge to, og en vilje til ikke å gå tilbake og bruke det mot ham så fort man blir uenige om noe annet, ikke prøve å profittere på det (du haddee for faaaen en annen, så må du vel tåle at jeg.....).

 

det siste kan være vanskelig, er min erfaring. Men helt nødvendig.

[Anonym bruker]

Men må jeg tilgi for at det skal gå bra? han ønsker veldig at jeg skal tilgi ham. Men for min del tror jeg heller det blir å akseptere situasjonen for det den var, og gå videre uten å gnagemer på det. Men tilgi, det tror jeg ikke jeg klarer.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke tilgitt, og min mann har stor forståelse for det. Å tilgi er ikke bare noe man gjør, man må i så fall virkelig mene det, og på det stadiet er jeg ikke, og tror ikke jeg kommer dit heller.

 

Der imot har jeg forstått hva som har hendt, forstått hvorfor og kjenner meg rimelig sikker på at det ikke blir flere tilfeller. Da kan jeg leve med det.

 

Men hverken glemme eller tilgi, og jeg tror at verdien av de to tingene er rimelig overvurderte.

[Anonym bruker]

Da tenker du nok ganske likt som meg. Jeg håper dette går bra, han er en bra mann, det vet jeg, føles nesten som dette dreier seg om en fremmed. Kanskje vi bare skal hive han fremmede på dør. Og ta vare på resten av gubben

[Anonym bruker]

Det var faktisk veldig bra sagt. Det er igrunnen det som har slått meg også: Hvor kom denne fremmede mannen fra? For MIN mann er ikke sånn!!

 

Har gått mange runder med både meg selv og ham for å forstå, og DET har vært viktig for meg. Kan ikke understreke nok hvor viktig det har vært. Og også at HAN skulle forstå seg selv.

 

Tror vi er på god vei dit.

 

Og så kan det hende at du oppdager at du har fått deg en helt ny mann i etterkant av dette, men at det er en forbedret utgave. Det har jeg opplevd. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, sier jeg.

 

Men sender deg en klem og noen styrkedråper, for jeg vet at dette er en krevende øvelse.

[Anonym bruker]

Takker, så godt å høre. Tenk om dette bare kan gå bra! Nå gav du meg håp

[Anonym bruker]

Kan bare ønske lykke til!

 

Og la ham gjerne lese svarene mine. Kan gi ham noen innputt også.