Samtale med gynekolog på Ahus.. (litt langt)

[Matrosen og Meg:)]

Min jordmor har henvist meg til samtale med gynekolog på ahus, da jeg er veldig usikker på en vaginal fødsel. Årsaken til at dette bekymrer meg er at min mor har med alle sine tre barn måtte ha keisersnitt på grunn av trangt bekken. Min eldre søster`s fødsel endte også i hastesnitt etter en tre dager lang fødsel. Jeg vet at dette ikke trenger å være arvelig. men da jeg fortalte jordmor om dette henviste hun meg umiddelbart fordi hun mente jeg burde få målt bekkenet mitt. Jeg har fått høre at dem ikke måler bekken lenger. og lurer på om noen har noe erfaring med dette? og om dette evt er tilfelle?

 

Min redsel for å føde ble kraftig forsterket da min mor brått og uventet døde i starten av februar. Det ble funnet ut at hun hadde lungekreft sommeren 2010, og under opreasjonen for å bli frisk fikk hun hjerneslag, som bare fem dager senere førte til at hun måtte gi opp kampen. Det ble mange timer på sykehuset i disse dagene og det er selvfølgelig en stor sorg å ha mistet moren sin så altfor tidlig. Hun rakk bare å bli 45 år desverre. Etter dette har da redselen min ført til at jeg er redd/har angst for at noe skal skje, og da spesielt under fødselen. Denne angsten har ført til at jeg nå har kommet til et punkt hvor jeg bruker store deler av dagen til å sitte å lese om fødsler, både positive opplevelser og skrekkhistorier. Jeg prøver selv å bearbeide frykten, men uansett hva jeg prøver på føler jeg meg bare mer usikker og redd. Jeg er nå ved det punktet hvor jeg føler at jeg istede for å bygge opp krefter og forberede meg til en fødsel, bryter ned alle krefter jeg har ved å gå å være redd. Jeg er i en situasjon som gjør at jeg psykisk er sliten og ofte veldig lei meg. Jeg vet at det ikke er sunt for barnet mitt at jeg går og har det sånn. men er jo også veldig usikker på hvordan jeg vil bli tatt imot av gynekologen på ahus. Jeg ønsker hovedsakelig å vite om bekkenet mitt er trangt slik som min mor og søsters er. Men etter å ha mistet min mor, vet jeg ikke om jeg psykisk vil takle en vaginal fødsel.

 

Vet ikke om jeg har noen grunn til å be om keisersnitt engang. vil veldig gjerne høre deres meninger, og om noen av dere har noe erfaring med samtale ang ks på ahus?

 

 

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg tror at hvis du skriver ut det du har skrevet her nå, og legger det frem sånn vil du bli møtt på en meget god måte

 

Ditt brev vil da bli ganske likt mitt som dreier seg om psykisk helse og hva man faktisk tåler. (Hadde samme fødsel som din søs sist, og som endte i ks)

 

Jeg vil ikke ha avgjørelsen på mine skuldre, men etter samtalen med verdens mest sympatiske lege, så kom han frem til at hvis fødselen starter før termindato så kan jeg prøve å føde, da med kort retrett mot ks, hvis det ikke er fremgang. Jeg ikke skal gå over termin. Jeg fikk ks på termindato under samtalen, mest fordi jeg ville at baby skulle være lengst mulig i magen, og at legen vil at jeg skal være mest mulig opplagt til å ta meg av en baby, ikke være utslitt. I tilegg satte vi opp flere samtaler for å holde min psykiske helse under kontroll.

 

Jeg var på ny samtale forrige uke. Min psykiske helse er mye bedre enn forventet, og jeg tror det er tryggheten av å ha noen å prate med. Vi snakket også på nytt om muligheten for å føde vaginalt. Vi kunne måle baby osv, men jeg ser at jeg ikke stoler på kroppen min og at det er greit at det i journalen står ks.

 

Nå er det 2,5 uke igjen til termin. Jeg er fortsatt svært i tvil hva jeg vil.., men heller mot ks, men samtidig litt lyst til å prøve vaginalt. I journalen står det jo ks, men fødselslegen sa at hvis jeg feks kommer inn med 6cm åpning og får lyst så får jeg selvfølgelig det.

 

I og med at jeg var så sliten etter en lang fødsel sist og bikka mot en fødselsdepresjon, har jeg også bedt om samtaler på barsel denne gangen. Forrige gang ble jeg avfeid med at det var barseltårer, og det gjorde det jo ikke noe bedre. Følte jeg ikke ble tatt på alvor.

 

Denne gangen gleder jeg meg! Planlagt ks som gjør at jeg vil være mye mer opplagt til å klare barseltiden, som ikke er så rosenrød som mange skal ha det til. Det er svært mange som ikke opplever denne overstrømmende morskjærligheten, og i tilegg klarte jeg ikke "å lande" og sov ikke. Noen burde tilbudt meg noe å sove på. Ikke før gutten vår var 9 mnd fikk jeg sove uten mareritt. Dette tror jeg at jeg kommer til å slippe denne gangen nå som jeg er tryggere. Vet at jeg har noen å prate med, og får selvfølgelig noe å sove på hvis jeg trenger det

 

Det ble vist litt mye dette også, men ta samtalen som den kommer, og det at du har mistet mammaen din burde gjøre at dere kan komme frem til en plan som fungerer for deg. Man er jo kjempe sårbar i utgangspunktet, og dette gjør det ikke så mye bedre. Vær forberedt på, ks eller ikke, at når du har født og hormonene er på vei ut av kroppen, at det kan komme mange tårer, men de går over altså Kan være greit at de på barsel vet om at du har mistet mammaen din, og at du derfor er litt ekstra sårbar.