Stebarn dilemma!

[Anonym bruker]

Ok.. hypotetisk:

 

Du har en stedatter på 12 år som alltid, i mange år har elsket deg, og ville være som deg.

 

Men hun har en mor, som HATER deg over alt på jord (seriøst alt!) og hun klarer og manipulere jenta til og hate deg, og som får datteren til og fortelle far at hun hater ''stemor'' o.s.v (la oss si at biologisk mor er sjalu på stemor, og ikke vil at hennes eks og hennes barn skal like deg!)

 

Du sitter og tar imot dritt sm ikke er sant og som sårer mye.

 

Hva gjør du da neste gang du møter denne jenta?

 

A: Du later som ingenting og er hyggelig. (Negativt: Du gir du henne ett signal om at det er greit og behandle folk på denne måten uten å få konsekvenser. Positivt: Ting kan bli bedre mellom datter og far.)

 

B. Du overser og/eller gir jenta ett blikk f.eks, som forteller henne at sånn hun oppfører seg er ikke greit. (Positivt: Du gir jenta signaler om at det IKKE er greit å oppføre seg sånn mot folk. Negativt: Det fortsetter og være en klinsj mellom datter og far.)

 

Jeg vet hva jeg VILLE gjort, og hva jeg BURDE ha gjort, men dette er fortsatt ett dilemma, så der for vil jeg spørre andre anonyme?

 

Hva ville du gjort om ditt stebarn beskyldte deg, og hatet deg uten grunn?

[Anonym bruker]

OG SOM I NESTE GANG DU MØTER JENTA, mener jeg som i andre plass enn at hun kommer på besøk til ditt hus. La oss si at du møter henne på butikken ect.

[Anonym bruker]

Forlanger at far tar det opp i STOOOORT format! Med proffe til stede!

 

Hadde vurdert å reise til noen andre, når det ble vår tur til å ha barnet, og legge igjen en beskjed som far muntlig skal ha i oppgave å overbringe. Den lyder slik:

 

"Anne (eller hva nå stemor heter er reist bort denne uke/helga, til sin søster, og blir der hele perioden mens du er hos meeg. Hun har bedt meg fortelle deg hvorfor. Sånn som det er blitt i det siste, med de tingene du gjør og sier, og de tingene du og mammaen din sier om henne, så syns hun det bare er leit å være her. Du har såret Anne veldig, fordi hun har vært glad i deg i mange år, og nærmest anser deg som sitt barn.

 

Jeg vet ikke hvordan det skal løses, men jeg vet at det er visse ting som er helt uakseptabelt å si og gjøre i mitt hjem, og det kommer jeg til å forlange at du, jeg og etter hvert mammaen din skal ha en samtale om. Kanskje allerede denne uka. Men jeg vil du først skal tenke over det jeg har sagt, og finne litt ut av hva du har å si om de tingene som er skjedd."

[Anonym bruker]

Takk for svar. Nå er dette en litt kjinky situasjon, da jeg og far (for ja dette er en situasjon jeg som stemor er i) på andre siden av landet enn det mor og barnet gjør. De har bare vært her en gang på samvær, og da hadde de det flott her, vi koste oss alle sammen, vi dro til hjemkomunnen til mor og barn noen uker etter hun var dratt hjem, og hadde det knasende bra da også, hun ville ikke hjem til mor engang, hun ville flytte til oss, og skulle ønske det var jeg som var hennes mor. Men så dro vi hjem.... og en liten mnd etterpå så hatet jenta meg plutselig, og kom med beskyldninger som ikke hadde hold i realiteten.

 

Far vet dette, og har sagt fra om dette, men da får han bare denne leksa tilbake fra datter (les mor): ''Du tror ikke på din egen datter, hva slags far er du som heller velger og tro på dama di en barnet ditt??'' Uansett hvordan han snur og vender på måten han forklarer: ''Jeg og ''Anne'' er sammen, vi har barn sammen, vi har ett flott forhold, du har alltid likt henne, og hun har ikke gjort noe av det dere har beskyldt henne for.'' så er det bare samme leksa tilbake, etterfulgt av ett stort tjukt ''jeg kommer ikke til og komme til deg mer, så lenge du er sammen med ''Anne''.!'' :/

[Anonym bruker]

VI bor på andre siden av landet, og HUn ikke DE har vært her engang, mente jeg!

[Anonym bruker]

Ikke gi henne "blikket", men vær som du bruker. Men sett dere gjerne ned sammen med henne og snakk om det som har skjedd. La henne få sette ord på sine egne følelser også. Dersom det er mor som har fått henne til å si dette til far, så er det jo ikke jentas feil.

[Anonym bruker]

Nei er der det er så vanskelig, for vet jo at det ikke er jenta...men hun har alltid vært åpen og ærlig ang hva mor sier og gjør, men etter det ble mindre samvær, så har hun blit mer og mer påvirket av mor.... Men 01.25, du har ett flott poeng....

[Anonym bruker]

Nå skjønner jeg ikke, hvordan kan du "tilfeldig" møte henne i butikken om hun bor på en annen kant av landet???

 

 

Jeg sier ikke at mannen din skal si det samme som han har sagt før. Jeg sier bare at han skal avtvinge de involverte personene noen svar der de bl a tar ansvar for egne løgner osv.

 

Og jeg tror ellers at familievernkontoret kan være et sted å begynne. Hvis biomor forpester hjernen til barnet, bør fagmiljøet få høre det, få lov å mene noe om det og evt delta i å "veilede" mor. Har fått mye hjelp der når det jeg sier ikke blir akseptert av eksen.

 

Så snart fvk-teraputen sier eksakt det samme (f eks "små barn bør ikke ha 50/50 bosted", eller, "nye samboere bør ikke komme inn i barnas liv med det samme bruddet er et faktum" o.l) da godtar han at det kanskje er lurest. Men så lenge jeg sier det, går han amok og kaller meg de verste ting.

 

Kanskje "deres" biomor også kunne tenge en vekker der en terapeut som vil det beste for barnet hennes også sier høyt til de voksne at barnet lider under å leve i dette krysspresset, og at barnet lider når mor krever en helt urimelig "lojalitet" gjennom å ta fra henne den kjærligheten hun får fra stemor.

[Anonym bruker]

Det du gjør ved å dra bort og furte , er å gi jenta dårlig samvittighet . Hun blir opplært til å ta ansvar for dine følelser. Og tar allerede ansvar for sin mors følelser.

Jenta er helt klart i en veldig vanskelig situasjon. Hvor hun liker deg , men vet at mor ikke liker deg , og er lojal mot henne.

Hvor vondt tror du ikke denne jenta har ? Du må være voksen , og sette deg selv til side . Ikke tilfør henne mer vondt.

Ta kontakt med familievernkontoret der dere bor , og få veiledning av skyndige , slik at stebarnet ditt slipper å bli varig traumatisert av dette . Hvis hun ikke allerede er det .

 

 

[Anonym bruker]

09.11: Ja er enig i dette også, er derfor det er så vanskelig. Greia her er at mor ikke vil sende jenta til far ''fordi hun ikke vil til han pga meg'', så hun blir vel ikke å komme på noe samvær, ikke i nærmeste fremtid i allefall.

 

Men jeg har for eksempel tenkt og dra til den kommunen med ett av våre felles barn (altså jentas søsken) og sannsynligheten for at jeg møter henne der er relativt stor. Så da er saken; hva gjør jeg da? Overlegen? Late som ingenting? VANSKELIG!

[Anonym bruker]

09.11: Ja er enig i dette også, er derfor det er så vanskelig. Greia her er at mor ikke vil sende jenta til far ''fordi hun ikke vil til han pga meg'', så hun blir vel ikke å komme på noe samvær, ikke i nærmeste fremtid i allefall.

 

Men jeg har for eksempel tenkt og dra til den kommunen med ett av våre felles barn (altså jentas søsken) og sannsynligheten for at jeg møter henne der er relativt stor. Så da er saken; hva gjør jeg da? Overlegen? Late som ingenting? VANSKELIG!

 

(om dette innlegget kommer 1000 ganger er det fordi dette forumet aldri slutter og fuske!!!)

[Anonym bruker]

Skjønner jo at biomor hater deg hvis jenta kom hjem etter en uke og sa "jeg vil heller ha pappas kjæreste som mamma, hun er kulere enn deg". Er biomor en dame med lite selvtillit, så har hun kanskje pøst på med dritt om deg. Ikke så veldig rart at lojaliteten til tolvåringen går til mor, som er hovedomsorgsperson. Hva er vitsen med godt forhold til far som hun ser innimellom, og ha dårlig forhold til mor som hun er mest hos? Dere voksne får finne en måte å være på som gjør at jenta er trygg på at hun kan være seg selv, og slippe å høre hvor vanskelig hun gjør livene deres. Veldig kjipt for deg som er tredjepart, men pappan har to barn, og de bør være like viktige. Av alternativene dine ville jeg valgt å være rolig og vennlig (hyggelig), men jeg ville sagt at jeg ikke vil bli snakket slik til. Ikke lagd noe drama rundt det.

[Anonym bruker]

Ja er helt enig med deg også 12.05. Vet jo hvorfor biomor gjør det hun gjør, og vet hvorfor jenta er lojal, men mitt dilema her er jo som voksen person,( som er en del av jenta sitt liv uansett om noen ikke liker det.) og jeg er har jo litt uskrevent ansvar for å ''lære jenta rett og galt.''

 

Så det er der problemet ligger, om jeg later som ingenting lærer jeg henne at det er greit og behandle folk som dritt.

 

Om jeg ''ikke finner meg i å bli behandlet som dritt'', så lærer jeg henne at det ikke er greit og oppføre seg sånn mot andre mennesker, og at ting ikke skal gå over av seg selv, uten så mye som ett unnskyld.

 

For her har biomor hovedomsorgen, men man ser jo hva barnet lærer der, og jeg vil liksom ikke være med på å vise jenta at sånn her skal man være, selv om jeg samtidig ikke vil være ''sint'' på henne... Derfor: Dilemma...:/

[Anonym bruker]

Så ikke dette innlegget for nå. Men jeg kan møte henne på butikken, da jeg selv er fra den kommunen jenta og biomor bor i, så om jeg er på besøk hos min familie, så er det 90% sjanse at jeg møter henne, f.eks på butikken.

 

Familivernkontoret har far brukt x antall ganger iløpet av årene, men dama er god å manipulere (som dere sikkert har skjønt) så hun er sååå enig når de er der, og blir hun konfrontert med og ha sagt eller gjort noe, har hun ALDRI sgat eller gjort noe sånt, og alle tror henne...alltid....

 

Så er det tilbake på samme leksa med engang hun er ute av kontoret. Hun skal ha det sin vei, koste hva det koster vil, hun bryr seg ikke om at barnet lider dessverre.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke oppført meg overlegent eller lignende. Det er ikke særlig voksent. Jeg ville oppført meg like hyggelig som vnalig, så blir det vanskeligere for henne å skulle mislike deg også! Selv om kanskje moren hennes vil at hun skal det..

Ikke bli barnslig hverfall, tenkt at det er du som er voksen!