Flere her som har deprimert mor eller far?

[Anonym bruker]

Helt siden jeg var lita har min mor vært mer eller mindre kronisk deprimert. Eller skal jeg kalle det bipolar... jeg vet ikke, siden diagnosen ikke har blitt stilt. Hun kan være kjempeblid og fornøyd, men hele tiden ha undertone av mørkt i seg som bare venter under overflaten. Noe av de tydeligste minnene jeg har fra jeg var lita er at mamma sier hun ikke vil leve mer eller at hun skal reise fra meg hvis jeg ikke blir snill. Eller at hun vil til himmelen. Gjerne gråt hun mens hun sa dette. Det er fast i minnet som et brennemerke.

 

Nå som voksen prøver jeg å ha et positivt syn på livet. Men jeg føler jeg blir dratt ned i skiten av henne alt for ofte. HUn snakker om folk som er urettferdige mot henne, dårlige svigerdøtre(noe som stemmer i hvert fall i det ene tilfellet som er litt ekstremt), hun får være for lite sosial, min far er mentalt tilbakestående i følge henne osv osv osv... Alltid peker hun utover, aldri mot seg selv at hun kan ha feil tankegang.

 

Hvordan har du hatt det? Og har du fått hjelp? Jeg prøver så hardt å ikke la meg påvirke, men jeg blir rett og slett deprimert av henne selv inn i mellom. Det er vondt å se henne ha det vanskelig.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

dytt? Ingen?

[Anonym bruker]

Har erfaring med psykisk syk forelder, og det er ikke lett! Gå i terapi, da får du hjelp til å få fugleperspektiv på problemet. Et annet råd fra meg, er å slutte å se på mamma som en morsfigur. Hun er mamma, jeg er glad i henne, men det er jeg som må ta det overordnede ansvaret i relasjonen og det er meg som må svelge kameler for å få det til å funke mellom oss. Likevel er det bare hun som kan ta ansvar for sitt liv, og jeg skal ikke bære hennes sorg. Hun tar ikke ansvar og legger sin bekymring og negative tanker over på meg, men jeg øver meg på å ikke ta det i mot.

[Anonym bruker]

HI som svarer her. Takk for svar.

 

Det er som jeg skulle sagt det selv det med "å ikke skulle bære hennes sorg". Men hvordan skal en greie å øve seg på å ikke ta i mot. Huff, det skal ikke være lett.

[Anonym bruker]

Det skal du få hjelp til av noen profesjonelle. Du har vokst inn i rollen som hjelper fra du var helt liten, det er helt naturlig at du trenger hjelp til å bryte mønsteret. På egen hånd kan du begynne i det helt små. Si feks til mora di: "jeg vet at du ikke liker X, men jeg liker henne". (eller noe som passer bedre for din situasjon). Også sier du ikke mer, selv om mor prøver få deg inn i en diskusjon/få sympati. Det er SYKT uvant første gangen, og den dårlige samvittigheten kommer til å ete deg opp. Men du skal IKKE be om unnskyldning. Også feirer du den lille grensendu satte, selv om den for andre virker ubetydelig. Du vet hvor stort det er, og du har all grunn til å feire. Husk, vi snakker om å bekjempe en ryggmargsrefleks her! Lykkeønskninger fra hun over

[Anonym bruker]

Min mor har aldri sagt rett ut at hun har tunge tanker, men jeg vet at hun sliter. Hun drakk mye i perioder når jeg vokste opp, og det har preget meg ganske mye.

 

I dag er det ikke ofte hun drikker som jeg oppdager (hun er vel, som min mormor, flink til å drikke når hun har snakket med meg for siste gang på telefonen. Men det er i alle fall ikke ofte jeg ringer og hører henne full slik det var en stund.

 

I dag er det verste for meg at hun er så inaktiv. Hun har ingen hobbyer, går aldri på tur, gjør ingenting, har ingen interesser. Hjemm fra jobb og rett foran tv. Jeg ville aldri ha byttet henne bort mot noen, men jeg kjenner at jeg misunner dem som har sporty foreldre, som kan dele spennende opplevelser med dem.