Gå til innhold

bare jeg som har grått hos helsesøster?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Ja gråt en del de første gangene. Hadde baby med kolikk og veldig lav blodprosen så var veldig (veldig) sliten! Men vettu hva, det er helt greit. Det er derfor de er der - For å hjelpe til om det skulle være vanskelig.

 

Jeg fikk komme ekstra når jeg trengte det, og det hjalp meg mye. Mye bra tips og råd som kom gått med.

 

 

Annonse

Jeg har grått en gang hos helsesøster, da var jeg skikkelig bekymret for babyen min. Jeg ble ikke tatt på alvor på legevakten, men heldigvis tok helsesøster meg på alvor, og fikk barnelegen til å se på henne. Endte med innleggelse og operasjon, så jeg hadde grunn til å være fortvilet.

Ja for det er så veldig lett å velge alltid når tårene skal komme. Hadde man kunnet styre det så hadde sånne som HI helt sikker spart tårene sine til hun var alene hun også.

Du er nok en hardhaus som har hatt mange tøffe tak gjennom oppveksten, og som gjemmer deg bak et hardt skall du, 21.12.

Jeg også!

Hadde en baby som hadde mye vondt i magen ogvar våkjen store deler av natta. Ble veldig lite søvn på meg, da mannen er ukependler.

Helsesøster sa at jeg så sliten ut, og da kom tårene :/

Lå vel på grensen til depresjon jeg også, scoret ihvertfall ikke helt bra på spørreskjemaet hennes- Men det gikk over.

trodde jeg var alene om det egentlig:P

 

hatt mye forskjellig med barnet, kolikk, kiss kidd, diverse sykehusinnleggelsr med både mor og barn og vi er slitne!!!Barner er nå 1 år, men plages enda med ting og våkner mange ganger om natta så liiiite søvn her igården, og det resulterer i tårer når helsesøster sier noe...

Annonse

Ja,gråt en gang.. ei ny hs tvang meg til å komme inn å veie babyen min 1 gang hver uke pga at han gikk mye opp i vekt (prematur med eksta næring i melka)

Ble ganske så fortvilet etter 9 uker på sykehus å lei av helsepersonell generelt..

Som 21:12 sier, kunne ikke falt meg inn.

Og det går ikke ut på at jeg ikke har hatt det tøfft med småen, eller at jeg har hatt tøffe tak i oppveksten, og jeg er heller ikke noen hardhaus...

Det går rett og slett ut på at jeg er redd for at om jeg åpner slusene, så vil jeg aldri klare å stenge de. Når man har opplevd veldig mye vondt med barnet sitt, så blir det litt anderledes å åpne for følelser til "fremmede" enn om man "bare" er sliten fordi junior har kolikk...

Er ikke enig i den,jeg har opplevd mye vondt i min egen barndom og har et barn som har vært svært sykt flere ganger,jeg gråter heller hos fremmede enn hjemme sammen med familien.

Var en hardhaus,men jammen ble jeg ikke litt mer bløthjertet etter jeg fikk barn..

 

 

Ja, både hos HS og lege.

Hadde en veldig tøff fødsel som endte med lang sykehusinnleggelse i ettertid på både meg og babyen. Jeg ble også veldig syk etter at vi kom hjem, så det bar avgårde på sykehus igjen. Var sliten, alene med babyen og i tillegg fikk babyen kolikk. Ble ikke trodd av leger på legevakta da jeg hadde mye smerter. Da jeg endelig ble trodd bar det i hui og hast med ambulanse til sykehuset og rett på operasjonsbordet.

 

Følte meg som en så dårlig mor da jeg ble spurt av HS og lege hvordan det gikk med oss. Begynte og stortute. Heldigvis så er både HS og lege av den omsorgsfulle typen og lot med tute og fortelle og trøstet med så godt de kunne.

Vel, om du ser hva jeg skriver 22:55 så har jeg ikke hatt noen vond barndom. Jeg er vokst opp i en særdeles trygg og god familie, som alltid har vært der for hverandre - så vi kan vel ikke sammenlignes. Det er vel gjerne derfor vi er forskjellig på dette pungtet, og det er helt greit :o)

Jeg også rekker opp hånden. Sa jammen til helsesøster at jeg skulle skille meg også, he, he. Det er jammen snart 9 år siden og vi er fortsatt gift. Men jeg hadde brystbetennelse og hadde rundt 40 i feber i en helt uke. Gubben sa at han måtte legge seg å sove kl. 22.30 og jeg måtte da ta meg av babyen natt som dag med 40 i feber. Hun var våken stort sett hele natten den første tiden og jeg skal si det ikke er lett å bære en baby med brystbetennlese. Da skulle jeg ønske puppa satt på ryggen. Ble innlagt på sykehus for å få satt inn dren dagen etter.

 

Skal til samme helseøster i morgen og gruer meg hver gang jeg skal dit. Er jo litt flaut:-) Bra det ikke bare er meg som har tydd til tårene.

Jeg gråt hos jordmor da de ikke fant hjertelyden til babyen. Jeg gråt hos legen da jeg var så kvalm at jeg ikke fikk i meg mat eller drikke, men bare kastet opp. Jeg gråt hos legen da gutten min fikk lungebetennelse og måtte legges inn på sykehuset. Jeg fikk tårer i øynene da en ung, utenlandsk jente med lite norskkunnskaper kom inn på helsestasjonen med et tydelig sykt barn. Jeg skjønte mer av hva som foregikk enn hun.

 

Så ja jeg gråter hos helsesøster og annet helsepersonell. Er jeg den loseren: NEI! Jeg overlever alt, stiller opp for andre, er der for dem som trenger meg og gråter sjelden i hverdagen. Men jeg får lett tårer i øynene og begynner å gråte når jeg er emosjonelt engasjert. Plagsomt, ja, for alle tror at du har det verre enn du har det. MEN for meg er det verre de gangene jeg ikke klarer gråte som i begravelsen til en av mine beste venner. Da sleit jeg, for tårene er forløsende for mitt vedkommende.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...