Gravid og far vil absolutt ikke beholde!

[Jente-22]

Hei alle sammen,

Jeg er en jente på snart 22 år som nylig fikk positiv på graviditetstesten jeg tok. Er helt rådvill på hva jeg skal gjøre videre, da han som er far til barnet absolutt ikke vil beholde det. Vi har nå drevet på og blitt godt kjent i nesten ett halvt år, men sier at om jeg beholder det stikker han. Jeg har selv tatt abort før og da var jeg fullt innstilt på at jeg ikke skulle ta abort igjen, men vet nå ikke hva jeg skal gjøre. Er i 7 uke og aborten er om en ukes tid ca, men er 50/50 på valget mitt? Noen som har noen råd ? Er i samme situasjon eller hva som helst..

 

Tusen Takk

[GravidStudent2011 - Aprillykke]

Hei

 

Jeg har ikke noen gode råd å gi deg, men er i nesten samme situasjonen selv. Barnefaren vil ikke beholde, eller han sier han vil støtte meg uansett, men sender stadig ut signaler om at han er for abort, og at han kommer stadig med nye argumenter for å ikke beholde. Jeg har forresten akkurat fylt 22 år.

 

Kan ikke si hva som er rett for deg i din situasjon eller hva du bør velge, men de rådene jeg har fått er å følge hjertet ditt, og gjør det som er rett for deg! Det er du som best vet hva du kan takle enten du velger det ene eller det andre. Ta valget basert på det som føles best og mest rett for din del, er mitt råd til deg! Ditt liv, og din kropp!

 

Så om du vil snakke så si i fra så kan jeg sende deg en personlig melding, evt du meg, her inne så kan vi snakke om du føler du trenger noen å snakke med som ikke vet så mye om sitasjonen.

[Jente-22]

Tusen takk for svar

Jeg sendte deg en melding i postkassen din jeg..

Så snakkes vi.

[Mizty82]

Jeg er i så å si akkurat samme situasjon som deg...

Jeg hadde en flørt med en fyr i noen mnd og ble gravid og han vil ikke at jeg skal beholde... Når jeg fortalte han at jeg var gravid sa han bare at jaja da er det bare en ting og gjøre for det kommer aldri til å bli noe mellom oss, neste gang vi prata sa han at han håpa på abort, men hvis jeg valgte og beholde (noe som var helt opp til meg) så skulle han stille opp og når jeg sier at jeg vurderer å beholde så skjeller han meg ut og sier at jeg ødelegger to liv, hans og ungens...

Nå snakker han ikke til meg i det hele tatt...

 

Er veldig i tvil på hva jeg skal gjøre... Skal til legen på torsdag og bestille time til en abort, men om jeg kommer til å klare å fullføre det er en annen sak...

 

Det er ikke en lett situasjon dette og det kan jeg skrive under på...

Har dessverre ikke så mange råd å gi deg, men trenger du noen å snakke med som er like langt på vei og som er i samme situasjon så er det bare å sende en PM

[Jente-22]

takk Mizty jeg skrev til deg personlig jeg.

[Anonym bruker]

Ikke ta abort mot din egen vilje. Behold barnet, tror aldri du kommer til å angre på det. Høres ut som barnefar er i sjokk, med tiden roer nok ting seg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri klart å sette en mann over mitt ufødte barn.

[Anonym bruker]

Nei, er helt feil for meg å ta abort mot min egen vilje og har fortsatt ikke klart å bestemme meg, så riktig valg blir vel å beholde barnet.

Barnefar vil fortsatt absolutt ikke beholde og mener at jeg ødelegger hans liv og at jeg er egoistisk og slem om jeg beholder det.

Takk for svar uansett, dette blir spennende.

[Anonym bruker]

Behold barne om magefølelsen din sider det!! du kommer til å angre i mangen år om du tar abort. Du kommer til å klare deg helt fint alene, jeg har selv en far som stakk da jeg var baby, men har ikke lid noen nød pga det

Du skal se at dine venner og din familie stiller opp, og ikke minst HANS familie om de får vite om barnet

[Anonym bruker]

Ikke helt samme situasjon kanskje, men med min første hadde jeg fått meg samboer, vi hadde kjent hverandre i kanskje 10 mnd. da jeg ble gravid. Det var ikke akkurat planlagt, men vi visste jo hvordan barn blir til... Da det var et faktum syntes han det var for tidlig - i tillegg var jeg nyutdannet og hadde ikke jobb så den økonomiske situasjonen var heller ikke den beste.

 

Han ville at jeg skulle ta abort, og selv var jeg utrolig usikker. Gikk til fastlegen, time på sykehuset ble bestilt. Veide hele tiden fram og tilbake og var forvirra som få. Ønsket jeg å få barn med en som var så negativt innstilt?

 

Jeg dro på sykehuset dagen for aborten. Det ble tatt en UL, legen snudde ikke skjermen bort så jeg så fosteret - ble beregnet til 9 uker på vei.

Skulle dra hjem, ta noen piller (husker ikke helt hva slags) og så komme tilbake et par timer senere.

Sambo hentet meg på sykehuset. Da vi kom hjem og jeg skulle ta tablettene, klarte jeg det bare ikke. Jeg begynte å gråte og sa til han at "dette kan jeg bare ikke gjøre". Han holdt rundt meg og trøstet meg. Han sa at han ikke ville ha et "skilsmissebarn", noe jeg er enig i for jeg er selv skilsmissebarn og det har ført med seg endel problemer. Så der og da ble vi enige om å gjøre vårt beste for sammen å oppdra barnet og holde sammen. (tårene renner bare jeg tenker på det nå, for hadde jeg ikke sett den skjermen så kaanskje, kaanskje, hadde jeg gjennomført det, jeg vet ikke, og da hadde jeg ikke hatt den fantastiske sønnen jeg har idag...)

 

Vi er fortsatt sammen, det går litt opp og ned, men vi holder ut

Sønnen vår er nå 4 år og jeg er gravid igjen.

 

Kan ikke gi annet råd enn å følge magefølelsen - og si at du vil aldri angre på at du fikk et barn, heller at du ikke fikk det. Det er nå mine tanker iallfall.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

heji...

Tårene mine renner av å lese alt dette.

Vi venter vårt 4 barn på 4 år. da jeg fant ut jeg var gravid med nr 1 hadde vi bare vært sammen i 6 mnd. Det tok ca 2 uker før faren (som da var 18 år og jeg 22) gav meg en klem å sa at nå gledet han seg. Tiden i de to ukene var lange, vi var ikke uvenner men det var vondt å føle at han ikke ville. Men det ville han jo, trengte bare tid å ta det inn over seg. Og gutter reagerer forskjellig, noen blir redd, andre avvisende og andre blir glade med det samme. Noen blir tause og sier ikke noe.

3 mnd etter nr 1 var kommet, var jeg gravid igjen:-) også denne gangen var det slik at vi fikk time til abort (jeg hadde akkurat hatt keisersnitt, har diabetes og bekkenløsning) så det var slik at vi ville ha fler, men ville vente til formen min var bedre.

Vi kom på sykehuset, vi fikk ikke se skjermen på UL men var ca 9 uker gravid da. De nektet oss og se var lille spire!!! i det knakk jeg sammen og gråt og gråt på gangen. Vi ble enige om at jeg skulle gå hjem og om vi ikke ville så møtte vi ikke opp dagen etter.

da vi kom hjem så sa min samboer at han var SÅ glad for at han hadde blitt med meg på kontrollen. han ville også beholde barnet, han ville ikke være så egoistisk å tenke på at vi ville ha litt "pause" med å få barn. Så da nr 1 var 12 mnd kom nr 2:-)

 

Det går ikke en eneste dag uten av jeg tenker på: tenk om jeg hadde tatt abort!!!! jeg har sååååå dårlig samvittighet bare for at tanken var der og at vi i dethele tatt gikk så langt som til kontroll.

Vi kunne ikke vært foruten henne.

 

Det tok ikke mangen mnd før vi planlagte nr 3:-) virkelig PLANLAGTE. og vi synes det tok så laaaaaaaang tid før spiren satt, hele 12 mnd tok det før jeg var gravid igjen.

Men på under 3 år hadde vi 3 barn:-) Først en gutt, så en jente også en gutt.

Nå er eldste snart 4 år og nå kommer baby nr 4 i sommer:-)

 

Da nr 4 ble funnet ut av, ble pappaen sur, han sa det passet jævla dårlig.... 4 barn på under 4 år kan bli tungt. Jeg var også enig i det, men begge husker på hvereneste dag at vi faktisk tok rett valg den gangen vi vurderte abort pga medesinske årsaker. Vi hadde aldri klart å ta abort. Men vi vurderte det.

 

IKKE ta abort om man ikke er 150% sikker i saken. studier, økonomi og kjærlighet det ordner seg alltid. Om ikke det er kjærlighet med faren til barnet så blir livet hærlig og fyllt av kjærlighet uansett.

Det er ditt valg og la faren til barnet få tid å reagere, tid til å reabere på sin måte.

Lykke til og la oss høre fra deg:-)

 

klemmer<3

[Anonym bruker]

Hei. Jeg var i akkurat samme situasjon som deg. i uke 7 var jeg på sykehuset og fikk se at det var noe der, det var ikke mye man såg. Men da jeg fikk høre hjertelyden skar det i hjertet mitt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta abort, da det ikke passer seg i livet til verken meg eller barnefaren. Hans reaksjon når jeg fortalte om graviditeten var at jeg måtte ta abort. Vi var ikke i et forhold, og dette gikk bare ikke. Jeg var veldig usikker, men bestemte meg til slutt. Etter besøket på sykehuset snakket jeg med barnefaren igjen, og han lurte på om jeg var helt sikker. Da bestemte jeg meg. Jeg har valgt å beholde. Og det er tøft. Jeg gruer meg til å fortelle det til besteforeldre og slektninger, hvordan forklarer man et "drevet-på-men-ikke-sammen forhold" til den generasjonen? Barnefaren har valgt å støtte meg, han trengte bare litt tid. De skjønner ikke hva som skjer i kroppene våre, og de kommer aldri til å forstå det heller. Om han forlanger abort, da skal du forlange at han er med deg og ser hva det er du tar bort. Velger du å ta det bort, så blir det iallefall ikke bare et ord for han, og han kan kansje vere en støtte for deg etter. Velger du å beholde, så kommer han nok til å ombestemme seg når han får se bilder fra ultralyd, og magen som voksen, føtter som kommer sparkende ut osv osv. Det tar bare litt tid. Det tok nok litt tid før det sank inn hos deg også, og det er du som kan merke det. Ikke han. så gi han bare tid. Velger han å ikke støtte deg, så er det hans tap. Det er ditt barn, uansett om far tar ansvar eller ikke, og du kommer til å bli en fantastisk mor selv om du blir alene. Det er nok tøft, men det barnet kommer til å få det bra så lenge der er noen som bryr seg om det.

Lykke til i valget, det er ikke lett. Og det er absolutt ikke mange som vet eller kan forstå hvor vondt det er at det til syvende og sist bare er du som avgjør hva som skal skje. Det er skummelt, men ver sikker i din sak. Husk hvorfor du tok det valget, i denne perioden av livet ditt. Da går det bra.

 

Tvitvi!