Gå til innhold

Nysgjerrig. Hvordan oppleves det å være ufrivillig barnløs?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Mye av fokuset om dagen går på om jeg ikke snart skal bli gravid. Jeg "bekymrer" meg for at venner skal bli gravide. For det er vondt å se andre med struttende mager. Misforstå meg rett. Jeg blir kjempe glad på andre sine vegne. Men det verste er små babyer. Da får jeg vondt langt inni sjelen. Det er noe sårbart med de pitte små :)

 

Ellers tenker jeg myyye på det. Og burde vel strengt talt komme meg utav bim. Men blir avhengig også ;)

 

Men alt i alt går det vel for så vidt greit, men man kommer i et slags ventemodus. Og livet forsvinner forbi mens man er opptatt med prøving pp etter pp...

Vi klarte til slutt å få barn, men det var en hard kamp.

 

Vet ikke helt om jeg klarer å beskrive barnløsheten med ord, men det er det største savnet jeg har opplevd. Ble stadig mer deprimert, følte jeg ikke strakk til som kvinne. Når folk rundt meg ble gravide og fikk barn, så gjorde det bare vondt, selv om jeg egentlig var glad på deres vegne...

 

Det er vanskelig å snakke om sånt, spesielt med mennesker som aldri har hatt sånne problemer. Dessuten blir man hele veien minnet på problemene, man ser gravide og barn overalt.

Annonse

Nei, det forstår jeg egentlig ikke 13:34. Skjønner selvfølgelig at det er sårt, men hvis det er snakk om venninner, så burde de jo likevel komme på barselbesøk?

Ikke alle som ønsker å prate om det, men det hadde nok vært lettere for andre å omgås dem da.

 

Mener ikke at alle skal bli henrykte over andres struttende mager, men venninner må da klare å glede seg LITT på andres vegne?

Det kjennes som et stort, tomt hull i hjertet og livet mitt. Som en sorg som bare blir større for hvert år som går. At jeg kommer til å bli ensom som gammel. At jeg aldri har opplevd at noen kaller meg mamma eller ser på meg som den aller, aller beste i hele verden. At alt jeg ellers gjør i livet mitt egentlig er meningsløst, fordi det ikke er noen som kommer til å huske det når jeg dør.

 

Jeg kan godt glede meg over andres barn, men det er klart det minner meg om min egen situasjon hver gang. Jeg blir ALLTID glad på andres vegner når de klarer å bli gravide, spesielt hvis de har jobbet lenge for det. Unner ikke noen andre å havne i min situasjon.

 

Jeg blir også rimelig forbannet når jeg opplever at folk tar abort bare "fordi det ikke passet akkurat nå, vi har jo nettopp kjøpt ny bil".

 

Omtrent sånn føler jeg. Men ingen er like.

Vi er fortsatt ufrivillige barnløse, etter over 6 års venting på en positiv graviditetstest. 6 lange år. Alt i hverdagen minner oss om at noe mangler. På vei ut om morningen ser vi nabobarn i bilsete på vei til barnehagen, på jobben forteller kollegaen om bursdagen til barnet som de skal feire i ettermiddag, handler vi middag i butikken handler vi til oss to mens nabokurven inneholder varer vi bare drømmer om å lesse oppi.. Klag gjerne over dyre bleier og barnemat, jeg skulle gjerne betalt det dobbelte hadde jeg bare vært så heldig å ha et barn å kjøpe det til. Rundt oss er struttende mager og barnevogner. På ettermiddagene ser vi glade barn leke i nabolaget, og på nettene hører vi barneskrik. Klag gjerne over søvnløse netter, jeg skulle gitt alt for å ha et barn å roe når nattskrekken setter i.

 

I selskap får vi alltid spørsmålet om ikke vi snart skal få barn. Det samme gjør perifere venner når vi tilfeldig møter.. Jeg er den siste i venneflokken som får vite om en ny graviditet- de vet ikke hvordan de skal si det til meg. Jeg får medfølende blikk når vi møtes, de synes synd på meg, noe som er en ekkel følelse.

 

Når svangerskap diskuteres, gravide kjente forteller om slitsomme netter, kvalme og bekkenløsing.. Småklager.. Ja da sitter jeg igjen med en sårhet i meg. Jeg skulle gitt alt for å ikke få sove på natten fordi magen er i veien. Jeg skulle gjerne hatt ekstrem svangerskapskvalme og bekkenløsing, hovne bein og en PMS uten grenser. Jeg skjønner at det kan slite på kroppen og føles utholdelig når man er oppe i det. Men prisen å betale for et velskapt lite menneskebarn.. Det er plager som faktisk går over..

 

Det er som en sorg over et barn som gikk bort så altfor tidlig, sammen med sorgen over at vi kanskje aldri får oppleve. For det er det som er værst. Å ikke vite om vi faktisk noen gang kommer til å klare det.

 

Annonse

Her var det mye såre innlegg, som virkelig gjorde vondt å lese.

 

Selv har vi slitt litt med å få barn. Har hatt to spontanaborter, og etter hver abort tok det ett og ett og et halvt år å bli gravid igjen. Mye innstengt, hemmelig smerte :( Men jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke gikk sånn i mange år. Nå har vi en gutt på tre og en liten i magen. Endelig!

 

Dere har min dypeste medfølelse!!!

Jeg ble sammen med gubben som 35 år, vi planla giftemål, så vi prøvde ikke å lage barn for jeg hadde fyllt 36..og var såvidt blitt 39 år da poden ble født...

De ca 2,5 årene som gikk før vi fiksa det var venting og prøving og hersens mens igjen...og iblandt en forsinket mens....som dukket opp idet du omtrent akkurat har "tisset på pinnen!"

Fra å være aktive seksuellt ble det mindre, og mindre... Liksom ikke "noen vits!"

Og plutselig så var jeg gravid!! Bortsett fra at jeg fikk Hellp-svangerskapforgiftning og keisersnitt i uke 34 var alt greit. Måtte vente ett år pga keisersnitt, men ble da gravid etter 3 mnd. Lykke!! ..som dessverre bare varte 9 uker... Etter dette skjedde ingenting, og siden jeg nå har bikket 45, er det vel egentelig minimal sjangse, og min øvre grense er nådd.

Hadde vi vært fornuftige, hadde jeg/vi kanskje søkt hjelp etter et år , eller mindre....og kanskje funnet ut hvorfor det gikk så treit..kanskje..

Men er overlykkelig glad i poden, samtidig for at der er en sorg over å ikke få flere barn... Vet heller ikke hvordan jeg skulle takletå være barnløs, hadde sikkert ikke orket å jobbe i barnehage....mer.

Har en venninne som er åpen på det at de kanskje ikke får barn, og siden hun nå er 42 og har div problem..blodtrykk bla... så blir de antaklig barnløse... Hun vet også at poden ikke var laget på et knull, kanskje derfor hun er såpass åpen om det , ikke minst til meg..

Har et søskenbarn som er barnløst, men de har jeg aldri snakket om det å få barn, og om de FRIVILLIG er det..eller...(Tror ikke det) Kanskje hadde det vært godt å få snakke om det også?? Ikke lett å starte den samtalen...

Mye tanker her, og rotete skrevet..og jeg har tross alt ETT barn..som om jeg iallefall kunne tenkt meg tre..

Hei,

 

jeg ser du har fått flere svar som gjør meg trist å lese. Jeg synes derfor ikke jeg trenger å fortelle hvordan jeg/vi har det. En del kjenner jeg igjen, og en del frykter jeg skal komme om vi fortsetter å være barnløse.

 

Men jeg tenkte jeg skulle dele en tanke jeg har hatt en stund: og det er den vanvittige takknemligheten over de av vennene våre som har barn og som lar oss forholde oss til dem på vår måte. De som lar oss leke med barna uten å snakke om at vi må lære ting til vi får egne barn. De som ikke øser ut om hvordan livet som gravid er i alle anledninger, hvor flott det er, hvor mye de gleder seg, men også snakker om alle andre ting med oss - og lar meg/oss spørre om graviditeten når det passer sånn. For det gjør jeg, det er bare ikke alltid jeg klarer det. Jeg er så takknemmlig over de av vennene våre som aldri har kommet med kommentarer om at nå må det snart være vår tur, spørsmål om ikke vi vil/skal ha barn, som ikke har antydet at de vil ha lekekamerater til barna sine, som ikke spør om jeg er gravid når jeg ikke drikker fordi vi er midt i en pp, men som heller aldri ser på oss med et trist blikk når barn er tema. De som i stedet for å fortelle om hvordan vi skal gjøre ting og tang når vi får barn, i stedet pakker det inn forsiktig og sier at om vi noen gang tenker på å få barn så kan slik og slik kanskje være lurt.

 

Det er ikke vennene våre sin feil at ting er sårt og trist, og det er ikke meningen at det skal gå utover dem at det av og til er ekstra sårt å snakke om alt som har med graviditet og baby å gjøre. Men de gjør hverdagen vår veldig mye bedre ved å ta de hensynene de gjør.

Nå er ikke jeg helt barnløs, jeg har ei jenta fra før, som blir ti år til sommeren, men vi har prøvd å få en til siden mars 2008, blitt gravid to ganger, men mistet bare noen få uker på vei.. Vi er jo veldig heldige som allerede har en datter, men savnet etter flere er jo der, og vi skal begynne behandling for å hjelpe eggløsningen min, sånn at sjansen for graviditet skal bli større.

Jeg er nesten på nippet til å gi opp, jeg har ikke lyst til å gå på medisiner for å bli gravid, jeg vil at det skal skje av seg selv! Men savnet etter et barn til er så sterkt at jeg skal prøve med pergotime noen ganger, for å se om det kan hjelpe. Men vi har bestemt oss for at IVF ikke er et alternativ, da sier vi til oss selv at vi har prøvd, men ikke klart det, og har verdens flotteste jente som gir oss så mange gleder! :)

Du er nok en veldig reflektert barnløs 19.15.

+ at du har gode venner med vettet i behold.

Tenk om alle kunne vært slik.

Kombinasjonen av idiotiske utsagn fra folk med barn og iverfølsomme barnløse skaper desverre ofte avstand i stede for å støtte hverandre.

Takk, men det er nok ikke alltid jeg klarer å holde på disse tankene. Det er nok først og fremst andre venner som gjør alle de tingene jeg skrev, som har fått meg til å verdsette de vennene jeg nevnte i innlegget :) Sårheten kommer desverre ofte som kastet på og selv om jeg vet jeg i enkelte situasjoner kan være overfølsom så er det vanskelig å styre følelsene. Slik er det nok for mange. Men jeg synes det hjelper å forberede seg på situasjoner før de oppstår - og å minne seg selv på at dette ikke bør gå ut over andre.

 

Et problem sikkert flere har er at dette er noe det er vanskelig å snakke om. Selv skulle jeg gjerne ha snakket om SAen vi hadde, for å bidra til å alminneliggjøre det. Men å snakke om det nå vil "røpe" at vi prøver, og jeg frykter at det skal føre til flere spørsmål om vi snart får det til, enn vi får nå. Akkurat i denne situasjonen er nok velment nysgjerrighet like tungt å forholde seg til som ubetenksomme betraktninger. Desverre.

 

Men om ikke annet så tror vi har lært mye av denne perioden. Jeg har nok tidligere ofte vært den som har kommet med ubetenksomme kommentarer, ofte av nysgjerrighet. Selv om det aldri har vært vondt ment, skjønner jeg nå hvor vondt det kan være. Og jeg håper at jeg alltid kommer til å huske på hvordan jeg ikke vil at andre skal oppføre seg nå!

 

19:15

Huff, jeg synes synd på alle dere lenger oppe her som blir så preget av det å være barnløs, det må jeg si. Jeg er selv en ufrivillig barnløs, og jeg og min mann har prøvd å få barn siden ca. 2007, og har siden da hatt 2 bekreftede SA og 2 ubekreftede. Vi skal i disse dager begynne med vårt første IVF-forsøk og jeg er selvsagt spent på hvordan det går.

 

Men, selv om det er trist å ikke ha barn, så er jeg ikke i nærheten av å være så preget av det som dere andre over her. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke annet enn å være optimist når det gjelder dette "prosjektet". Jeg er helt sikker på at livet vårt kommer til å bli bra uansett hva som skjer. Jeg har en mann jeg elsker, en jobb jeg elsker, og mange venner og nær familie med fantastiske barn som vi får låne og som vi koser oss med når vi er på besøk hos de forskjellige.

 

Og skulle det være slik at vi ikke får til å få barn, selv ved hjelp av IVF, så kanskje vi får lov å adoptere noen barn, eller kan få lov å være fosterforeldre for noen?

 

Og hvis alt det skulle gå galt? Ja, da kan man leve et godt liv likevel da. Det blir et annet liv enn det man kanskje hadde tenkt seg i utgangspunktet, men et liv sammen med den man elsker uten barn er et godt liv det også.

 

Det er altså slik at vi har et meget sterkt barneønske, og ingenting skulle gjort meg mer glad enn at vi fikk noen (eller i alle fall ett) småtroll som løp rundt i huset vårt, men jeg orker ikke å gjøre livet mitt til et helvette ved å bruke all min ledige tid på å stresse med det, og bli så uendelig sår, lei og deprimert som det noen av dere lengre oppe beskriver. Nå kan man si: "Det er veldig lett for deg å si", men husk at jeg er i samme situasjon som dere. Jeg har også hatt et meget tøft liv frem til nå, med bl.a. et dårlig kjæreste forhold med mye psykisk "vold" og voldtekt. Så kanskje er det det som gjør at jeg nå ser lysere på livet generelt, og også det å så langt ikke ha lykkes med å få barn med min nåværende ektemann? Jeg vet ikke.

 

Jeg tar hver dag som det kommer, og ser frem til mitt første IVF-forsøk med skrekkblandet fryd og ganske mye frykt. Jeg vet at jeg kommer til å være redd for at:

1) det ikke skal bli noen befruktning av eggene i det hele tatt

2) at egget ikke skal feste seg

3) at det skal ende i en ny SA

osv, osv... Men det er naturlig å føle slik når man har gått gjennom slike ting som vi barnløse ofte har gjort, og i alle fall er jeg og mannen min heldig nok som får hjelp og får lov til å prøve IVF. Man må prøve å leve livet mens man venter på en "arving" tror jeg, og ikke sette alt annet på hold. Men skjønner at det kanskje er lett å si for meg, og ikke fullt så lett for andre som ikke klarer å tenke sånn i det hele tatt.

 

Jeg føler med alle dere som er så veldig deprimerte, og skulle ønske at jeg kunne gjøre noe for dere som gjorde at dere hadde det litt bedre i hverdagen. Jeg ønsker dere alle lykke til med prøvingen, og håper vi også en dag lykkes.

 

Stor klem fra en prøver, som tross alt ser positivt på livet, og er takknemlig for det vi har nå.

Huff, her var det mange triste innlegg. Og jeg har god forståelse for at dette er sårt for mange. Selv fikk jeg beskjed allerede som 21-åring at jeg ikke kan få barn. Dette pga en kreftbehandling jeg fikk i slutten av tenårene og som jeg ble frisk av da jeg var 21. Jeg var overlykkelig over å bli frisk. Jeg skulle leve etter mye usikkerhet om hvordan prognosene egentlig var. Jeg var singel og livet var godt. Jeg begynte å reise og i perioden mellom 21 og 30 år fikk jeg meg en god utdannelse samtidig som jeg besøkte 45 forskjellige land. Da jeg var 30 år møtte jeg drømmemannen. Jeg ville etablere meg og plutselig kom tanken på at jeg ikke kunne bli mamma. Jeg skal aldri gå rundt med stor mage. Og jeg har nok brukt så mange år på å forsone meg med dette at vi gikk rett i gang med plan B. Vi ble fosterforeldre. Vi stortrives som foreldre. Vi er så utrolig glade i barna (to gutter), og de ser på oss som en familie og det gjør vi også. Av praktiske årsaker har jeg hele veien brukt p-piller og etter 15 års bruk bestemmer vi oss for å kutte det ut. Jeg kan jo ikke gå på de hele livet... Det blir slutt på pillebruken i januar og mensen kommer ikke. Det er jo ikke rart etter 15 års bruk tenker jeg. Men i februar kommer kvalmen kastende over meg. Jeg besvimer rett etterpå og det går enda noen dager før jeg innser at det ikker er omgangssyken. En superpositiv graviditetstest lyser mot meg. Nå har vi akkurat fortalt gutta at de skal få søsken og familien på fire skal bli fem i oktober.

 

Dette er jo en gladhistorie, men det ville ha vært en gladhistorie også uten graviditeten som skjer nå. Jeg har brukt så mange år på å forberede meg på at jeg ikke kan bli mamma. Da er det nok annerledes med de som ikke vet at de ikke kan bli foreldre (eller har vanskelig for å bli det) før de setter i gang med prøvingen. Jeg skjønner at det ikke passer for alle å være fosterforeldre, men det er imidlertid en løsning jeg vil anbefale. Jeg er utrolig sikker på at jeg ikke kommer til å forskjellsbehandle guttene og det nye familiemedlemmet. Vi har fått god oppfølging da guttene hadde med seg litt mye "bagasje" fra tidligere hjem, men det tok kort tid før de fant seg til rette og alt fungerer perfekt! Vi har plass til flere barn, så vi ser ikke bort fra at vi kanskje prøver på flere biologiske barn etter dette. Eller kanskje et fosterbarn til (vi er også avlastningshjem til et barn hver fjerde helg så vi liker at det skjer mye rundt oss)!

 

Det jeg synes er synd, er at ufrivillig barnløshet synes å være et tabuemne. Jeg har hele veien vært veldig åpen på at vi ikke kan få barn og da får vi heller ikke spørsmål om det. Man er ikke dårligere mennesker fordi om man ikke klarer å lage barn. Man skal ikke være flau over dette. Og man bør forvente forståelse for problemene sine. Det er imidlertid vanskelig å vise forståelse og respekt, når den andre parten ikke sitter med kunnskapen om dette... Jeg skjønner at mange ikke ønsker å snakke om det å være ufrivillig barnløs, men jeg har møtt SÅ mye forståelse for dette (og ikke minst mye godsinnet "mobbing" etter at jeg nå har fortalt at vi "tross alle odds" har blitt gravide likevel....)!

 

Huff, det ble langt dette!

For en flott historie! Jeg vet litt om hvordan det er å være ufrivillig barnløs,men på en litt annerledes måte. Mens alle vennene mine fikk barn,eller var ferdig med det for lengst,måtte jeg sitte på sidelinjen som tilskuer. Jeg ble helt fra meg når damer jeg kjente plutselig ble gravide uten å i det hele tatt ville det. Grunnen var at mannen min ikke ville ha barn,enda,og kanskje aldri,fordi han hadde to barn fra før,som han ville vie sin tid til. Dette fikk meg til å føle meg lite verd,både som kone og kvinne. Jeg gikk inn i en depresjon,og nådde bunnen helt. Dette ville ikke mannen min være bekjennt av,og ville skilles,for han mente at jeg sikkert ville få det bedre uten han og "familien" hans. Det var tungt å flytte ut av huset vårt,det vi hadde sammen og barna hans. Men etter en stund tok en gammel flamme opp kontakten med meg,og vi havnet til sengs ganske fort. Og gjett hvem som ble gravid med en gang! Selv om det ikke var planlagt,ble jeg vanvittig glad,med en litt skrekkblandet fryd. Min nye flamme ville stille opp som far,og tiden vil vise om vi blir ett par,men han stiller opp,og gleder seg sammen med meg. Siden dette har vært så ønsket fra min side,har jeg også vært veldig redd for SA,føler at dette er min eneste sjanse til å bli mamma. Det ser ut til at det skal gå bra,og vi gleder oss. Håper flere som lengter etter det samme som jeg gjorde,får oppleve det samme som meg,at det skjer når man minst venter det,og ikke prøver. Det er nok nooe med det.

Kjekt å se at noen som ikke vet eller kan forestille seg hvordan en situasjon er å leve med spør slik du gjør, HI, istedet for å buse ut med noen påstander som er både sårende og viser til stor uvitenhet! Ikke så ofte det skjer her inne ;)

 

Men over til spørsmålet ditt :) I hele min periode som ufrivillig barnløs (4 år) tenkte jeg at kampen om å få et barn føltes ganske likt for den kampen en ville kjempet hvis barnet ditt var sykt eller truet på noen måte. Ja, at det var en slags morsfølelse som startet alle rede da prøvingen startet og ble sterkere etter hvert som vi måtte kjempe for å få barnet. Men dette visste jeg ikke da, men etter at jeg endelig ble mor, så skjønte jeg at jeg hadde rett. Det føles som om følelsene for barnet og morsfølelsen var tilstede lenge før jeg ble gravid. Det førte til en slags "drive" jeg fikk som førte til at det var ingen ting jeg ikke var villig til å gjøre. Jeg kunne gjort alt med min kropp, brukt surrogati, eggdonasjon, satt meg i milliongjeld osv, på lik linje som jeg ville gjort alt og vel så det hivs barnet mitt ble alvorlig sykt nå. Så jeg vil si at det er morskjærlighet som er startet, noe som også gjør det umulig å ikke tenke på det ofte, eller bare gi opp prøvingen. Hvor ofte ville ikke en mor tenkt på sitt barn, hvis barnet plutselig ble borte?

Huff, jeg føler med dere. Men jeg skulle virkelig ønske det ikke var så hemmelig at man var ufrivillig barnløs, så kanskje dere også hadde unngått så mange dumme spørsmål eller kommentarer. Si at dere prøver å bli gravide, men ikke har fått det til enda, men at dere ikke ønsker noe fokus på det. Vær ærlig, og sett grenser! Så kanskje folk lærer litt rundt omkring også!

 

Jeg har en venninne som har vært helt anti-barn disse årene jeg har kjent henne. Barn var fy og æsj og ødela livene til folk. Så innrømte hun å ha tatt en abort, noe hun selv var kjempeglad for selvfølgelig...så ble jeg gravid, og følte nesten at jeg ikke kunne dele noen ting med henne, for hun syntes sååå synd i meg som ble gravid. Og kom med dumme ansiktsuttrykk og kommentarer om det var noe. Poden ble født og jeg kan ikke huske å ha fått en eneste gratulasjon eller noe. Noen måneder senere har hun i EN kommentar vedkjent seg min sønn. Ellers intet. Hun er godt over 30, og har ikke hatt noen seriøse forhold de siste ti årene. Jeg sitter med en følelse av at dette egentlig er kamuflert sorg og misunnelse. Hadde hun bare sagt noe!

Enda verre tror jeg det blir hvis slekten holder på å dø ut. Etter å ha drømt hele livet om tantebarn og/eller barn, er det virkelig en nesestyver når man ikke får tantebarn og man selv blir eldre og eldre.

Er mer av slikt nå med de små søsken"flokkene". Selv om det finnes flere fyrstehus fra eldre tid som døde ut for flere århundrer siden.

Så man er heldigvis ikke alene om å dø ut!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...