I går sa samboer "om min datter hadde sett hvordan jeg holder på med din datter, hadde hun ikke blitt glad..."

[Anonym bruker]

Vi bor altså sammen, med mine og dine barn.

Vi har min datter mest. For en stund siden begynte hun å bo enda litt mer hos oss, mens hans bor her annenhver uke.

Han sa at hans datter IKKE hadde blitt glad da hun fikk høre at min datter skulle være her mer. Og hun blir veldig fort sjalu om min datter f.eks sitter på fanget hans eller lignende. Da freser hun og stirrer stygt på henne.

Jeg forsøker å gjøre det beste ut av det, og tar henne da av og til på mitt fang og tuller litt med henne. Men det er tydelig at hun egentlig ikke vil det. Hun vil til pappan.

Til saken hører også at hun har selv en stefar hos moren som hun er kjempeglad i. Har et par ganger sagt noe om at hun får jo sitte på hans fang og kose med han, så da må jo x også få kose med sin stefar (hennes pappa). Men da svarer hun ingenting.

Samboer sa også at han av og til hadde litt dårlig samvittighet for at han gjorde greier med meg og mitt barn som han ikke gjør med sitt.

Jeg skjønner virkelig det, samtidig så er jo min datter hos oss mer. Kan jo ikke la være å gjøre noe hele halgen bare for at hans datter ikke er her...

Tror også at hans datter lider under det misoppfatningen at bare fordi min datter er mer hjemme enn henne (hun går bare i bhg noen dager i uka) så gjør vi masse kule ting sammen. Saker er at det gjør vi ikke. Tror ikke jeg gjør noe mer med mitt barn enn han rekker å gjøre med sitt, enda han jobber fulltid og hun er på skolen og sfo.

Faktisk er det hun som gjør mest morsomme ting. Mye fordi hun er eldst. Hun går både på dans og på svømmeskole og er den som oftes får stikke til venner å leke.

Sambo sa også at han hadde tenkt på det at hun aldri ringer hit når hun er hos mammaen, mens hun ofte spørr om å få ringe mamma når hun er her. Tror rett og slett ikke hun trives så godt her.

Uff føler jeg har ødelagt for han og datteren ved å flytte sammen.

For jeg behandler henne jo bra, og rettferdig så langt det lar seg gjøre, når hun er her. Forsøker å nærme meg henne (men jo litt redd for å trenge meg på). Virker jo som at det bare er det faktum at jeg har en datter, gjør at hun ikke vil være her. At hun ikke takler å dele oppmerksomheten. Hun har et halvsøsken hos mamman, men den er bare baby ennå, så det er vel lettere tross alt (fortsatt hun som får bestemme lørdagsfilm, hvilket spill som skal spilles, hva de skal spise osv). Her må jo hennes vilje ofte vike for min datters.

Hva skal vi gjøre? Vil jo at hun skal trives her og akseptere min datter. Med meg virker det som at det går bra. Tror hun liker meg.

Sa til samboer at han eller vi (alt etter hva han tror er best) snakker litt ordentlig med henne. Spør hva det er som plager henne osv. Men hun er jo ikke den enkleste å få ting ut av...

Men noen ting føler jeg jo at hun jo være stor nok til å skjønne når vi forklarer ting. Som at noe som hun opplever som urettferdig og blir sur for, ikke er det. Prøver å påpeke alle de tingene hun faktisk får/får lov til som min datter ikke får, for å vise henne at hun ikke har noen grunn til å være sur/misunnelig.

Dette er så vanskelig. Hvordan får man slike familier til å funke?

 

[Anonym bruker]

Vi har forresten bodd sammen i 1 år.

Vil så gjerne at det skal bli bra

[Anonym bruker]

Dette høres ut som hjemme hos oss til tider;) Bortsett fra at her er begge barna våre, og vi har ingen stebarn. I går sa 7-åringen at vi var mer glad i lillebror enn i henne, og at vi bare kjeftet på henne mens han bare fikk kos.

 

Dette er selvfølgelig ikke sant, men det hender at det kan bli litt mye å være storesøster bestandig.

 

Jeg setter meg ned med henne innimellom og sier at jeg skjønner at hun synes det kan være irriterende med en lillebror når han springer inn på rommet hennes og tar lekene, erter henne, springer etter henne, osv, osv, osv... Synes det er viktig at hun får følelsen av at det er lov til å bli irritert nå og da:) Forteller kanskje om noen ting jeg gjorde mot min storebror da jeg var liten, eller om ting som hun gjorde da hun var yngre for å skape litt god stemning.

 

Jeg kan godt forstå at stedatteren din blir kjempesjalu, men jeg synes dere håndterer det fint. I skolealder er det VELDIG vanlig at de blir litt "vanskelige" uavhengig av om de har søsken, stesøsken, halvsøsken eller ingen av delene. Det kaller prepuberteten og man må vel nesten regne med at noen blir "hardere rammet" enn andre;) hehe.. Det er ikke godt å være liten når følelsene tar overhånd (det liker jeg jo ikke som voksen heller).

 

Det kan jo hende at hun spør om å få ringe pappaen sin når hun er hos mammaen også. Men kanskje det liksom aldri passer:) Hva med å si "ring meg etter dansinga og fortell hva dere gjorde." eller lignende neste gang hun reiser. Det er vel heller ikke ulovlig for mannen din å ringe henne. Hvis han og eksen har et greit forhold til hverandre da.

 

Ønsker deg masse lykke til!! Dette går seg til etter hvert;)

[Anonym bruker]

Vanskelig å vite hva dere evt skulle si eller gjøre når du ikke nevner noen alder på noen av barna..

[Anonym bruker]

Hva vil du liksom at vi skal svare deg???

Høres ut som en heeelt normal reaksjon for et barn, spesielt et skilsmissebarn....!

[Anonym bruker]

Dere må delvis overse og fortsette som vanlig slik at hun blir vant til at begge to får oppmerksomhet fra pappan sin.

Jeg har to barn som er helsøsken og de også har litt av sjalusien til tider.

Man må bare passe at ikke en skal få drive skuta for det vil hun fort oppdage at hun gjør og da blir det ihvertfall ikke bedre.

 

Men dere kan prøve å finne på ting som de begge må gjøre sammen for å få til for å prøve å skape et lite bånd mellom de to barna.

 

og pappan må prøve å legge av seg den dårlige samvittigheten.

han får huske på at datteren hans har en bonuspappa også.

Set blir ikke bedre om han skulle slutte å gi din datter oppmerksomhet det ville jo da bare gjøre at din datter blir lidende.

Sjalusi er normalt om det er helsøsken,halvsøsken eller stesøsken. Man skal ta tak i det men ikke la det drive husholdet.

[Anonym bruker]

Veldig vanskelig! Og antagelig veldig normalt...

 

Beskrivelsen du gir av din bonusdatter er som å lese om min sønn. Han er hos pappa'n i helgene, men finner seg liksom ikke helt til rette der. Han har en bonusbror som er to år yngre som bor halv tid hos dem, mens min sønn er der annenhver helg og en kveld i uka.

 

Noen av oss har anlegg for sjalusi, og da er sånne ting ekstra såre. Du skriver: "Hun blir veldig fort sjalu om min datter f.eks sitter på fanget hans eller lignende. Da freser hun og stirrer stygt på henne." Det gjør min gutt også - bokstavelig talt.

 

Jeg har forsøkt å forklare ham at selv om det er vanskelig, så er det jo fint å få en ekstra lillebror også. En lillebror som ser opp til ham og som er glad i både ham og pappa'n hans. Vi har snakket om at denne gutten har sin egen pappa og at han ikke kommer til å ta plassen til min gutt, men det er vanskelig å forstå. Jeg er selv sjalu av meg, og vet jo at det bunner i usikkerhet - synes det er vondt å vite at sønnen min kjenner på de følelsene, og tenker jo at pappa'n hans burde være flinkere til å ta initiativ til at sønnen hans får sitte på fanget også. Så får bonussønnen vike litt, liksom. Pappa'n er overhodet ikke sjalu, og forstår nok ikke gutten vår helt på dette området.

 

Sønnen min liker seg godt hos pappa'n og hans nye familie, og han har ikke noe vondt å si om bonusmamma'n (han synes hun er superkul... hehe... så får jeg kjenne sjalusien stikke litt også - fordi sønnen min synes hun er mye mer morsom enn jeg er...) Det er forholdet til den nye "broren" som er problematisk.

 

Sønnen min har - akkurat som stedatteren din - et supert forhold til sin bonuspappa. Her i huset merker vi lite til sjalusi, selv om han har fått en liten søster nylig. Her er aldersforskjellen også stor, som du påpeker, og de er liksom ikke "rivaler" i det daglige. Han er en uhyre god og omsorgsfull storebror for henne. Jeg passer på å rose ham for det! "Se, nå var du snill - så du så glad hun ble?" "Hun er heldig som har deg!"

 

Jeg prøver å gjøre ting alene med sønnen min iblant, og oppfordrer pappa'n til det samme. Ikke hele tiden, men innimellom. Jeg synes ikke det gjør noe at man gjør litt forskjell på eget barn og stebarn når det gjelder dette med tid sammen; siden de ikke bor sammen, har de kanskje et ekstra behov for å knytte bånd bare de to alene. Trenger ikke være noe svære greier med langhelg i Disneyland -- men kanskje dere tar et par timer hver for dere, du med din datter og han med sin, og så finner dere på noe forskjellig. Bare en tanke.

 

Jeg tror nok sønnen min skjønner at han ikke skal oppføre seg stygt mot bonusbroren - innimellom går det bra, andre ganger går det ikke så bra. Og så opplever han det som kritikk når han får skjenn for det. Litt sår har han alltid vært, og han føler seg lett litt mislykket om han vører at han "ikke er bra nok".

 

Ellers er det jo sånn at i vårt tilfelle har det vært mindre struktur på samværet med far før han fikk samboer. Da var det mye kos og farting rundt til diverse familie. Ikke noe hverdagsliv, så faren har heller ikke funnet noe godt mønster enda, tror jeg. Noe som fungerer godt her er å ha en plan for dagen. Når ting er forutsigbart, er gutten min enklere å ha med å gjøre. Det gjelder for eksempel i forhold til baby-søsteren: Han vet f.eks. at i de daglige rutinene er det en slags "annethvert barn"-greie. Hans tur kommer. Når det ikke oppfattes som sikkert, synes han det er urettferdig - det kan være så enkelt som at han må gjøre lekser mens legger jeg lillesøster. Det er jo litt dårlig gjort at vi synger og koser oss, mens han må sitte med trøtte regnestykker. MEN: Etterpå er det hans tur, og det VET han; da sjekker jeg leksene hans, hører ham i dem og så snakker vi litt om dagen hans, før han steller seg til kvelden og blir lest for.

 

Ta tiden til hjelp. Et år er både langt og kort, om du skjønner...

 

Samboeren din må ta seg av dette. Tror du har et poeng i at de skal snakke sammen. Dere kan diskutere det først, hvis han er usikker på hva som skal sies. Jeg har forsøkt å forklare til min sønn at pappa'n hans er aller mest glad i ham, og så kommer bonusgutten på andreplass på en måte. Og på samme måte som han får vondt inni seg når pappa'n kanskje steller litt for mye med bonusbroren, får pappa'n vondt inni seg når den ordentlige gutten hans er sur og tverr og lei seg. For mamma'er og pappa'er kjenner i sitt eget hjerte når barna deres har det vondt. Uansett hvordan det ser ut utenfra, kan ingen ta plassen hans hos oss, sier jeg. Men man kan være glad i flere. Man blir ikke mindre glad i noen selv om det er flere å dele med - man blir nesten mer glad i dem, sier jeg. Og han skjønner dete på et vis...

 

Det er fryktelig vanskelig... "Hvordan får man slike familier til å funke?" spør du... Ikke vet jeg. Man prøver og feiler. Det er lov å gjøre feil innimellom. Husk å få den ordentlige mamma'n med på laget! Her har vi hatt god nytte av å låne bonusbroren innimellom - ikke for lenge av gangen, bare lenge nok til at de har det hyggelig sammen, ikke lenge nok til at de begynner å krangle. Tenker at det kanskje kan hjelpe dem til å føle at de hører sammen...?