Flere som ikke ante hvor mye det gikk an å elske et annet menneske før dere selv fikk barn??

[Anonym bruker]

Barna mine er som et slags dop for meg!

 

Elsker dem høyere enn høyest! Ante ikke at det fantes en så stor kjærlighet! Jeg takker gud for at jeg har fått to små søte gutter og at en gutt til er på vei! Jeg ser på meg selv som verdens heldigste og føler meg VEEELDIG velsignet!!

 

Ja, jeg blir ofte sliten av dem. Når de krangler, sutrer, våkner 100 ganger på natten og henger i beina mine når jeg står og prøver å lage middag.

 

Men gleden over dem overskygger alt annet. Jeg sitter på vei hjem fra jobb hver eneste dag og GLEDER meg til å hente dem i barnehagen! Klarer ikke å komme meg fort nok til dem! Tenker ofte på dem gjennom dagen, og har bilder av dem på kontoret mitt.

 

Men det at man har noen man elsker så høyt, gjør jo også at man blir mer sårbar. Mer redd og mer bekymret for at det skal skje dem noe...

 

Andre som føler det på samme måte??

 

Gleder meg vilt til tredje gutt blir født over sommeren. Da blir familien komplett! :-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler det også sånn:-) Det er en skremmende sterk følelse, og den overskygger ALT annet!! Sant som du sier, at man blir mer sårbar. Blir helt dårlig av å tenke på alt vondt som kan tiltreffe mine små engler.....:-(

 

Trodde jeg elsket mannen min høyt jeg....Helt til barna kom, he he:-) Blir jo to forskjellig typer kjærlighet da. Men barna kommer jo klart først! Alltid!!

[Anonym bruker]

Før vi fikk tuppa, lurte jeg på hvordan jeg skulle kunne elske enda en person når jeg elsket sambo så høyt som jeg gjorde. I det sekundet hun ble lagt på magen min var det ikke tvil om at jeg elsket henne like høyt som sambo.

 

Nå når vi venter en gutt, går jeg bare å venter på at hjertet mitt skal sprekke av stolthet og kjærlighet.. )

 

(gud bedre, det hørtes klissete ut! Men akk, så sant..)