Gå til innhold

Et frustrert, rotete innlegg om min samboer. ADV: Langt og mye klaging!


Anbefalte innlegg

Om du irriterer deg over å lese om andres frustrasjon så stopp og les nå! :) Dette er sett fra min side, så kan virke litt "ego"

 

Er så fortvilet over oppførselen til samboeren min! :( Oppfører seg rett og slett som ei kjerring! Han blir grinete (ja, ikke sur eller sint) men GRINETE, nesten sutrete når jeg spør om han kan hjelpe meg med noe eller om han kan hjelpe meg med et valg. Kommer klagerøyk ut av ørene hans om jeg ber han om den minste ting. Og det er ikke snakk om å støvsuge eller lage middag jeg ber om. Jeg spør pent om han foreksempel kan skru opp noe på veggen, skru opp ei persienne, eller skifte dekk på bilen. (Slike typiske småting som er mannens jobb).

Jeg måtte her om dagen hjelpe han med å henge opp festene til ei persienne, fordi han strevde slik at jeg fikk angst av å se på!

Også flatpakkede møbler er min oppgave å ta meg av, selv nå når jeg er gravid i uke 39! Var også ute å måket svære lass med snø mens han satt inne og spiste og så tv for noen uker siden, med bekkenløsningen min! Og hente vugga som babyen skal sove i på loftet til min mor som bor 10 sekunders kjøretur unna, må jeg nok pent gjøre selv, siden jeg har mast om det er par uker men det blir ikke gjort.

 

Han er så "lite mann" at jeg tror begeret mitt renner over snart!!! Når han og sønnen vår går ut i bilen før jeg har fått bøkla skoene på føttene (vanskelig med svær mage og bl) så sitter han fint og pyntelig i passasjersetet på bilen og venter på meg så jeg skal kjøre. (Jeg er kanskje rar, men i min familie var det vanlig at mannen kjørte så lenge han var med.)

 

Men husarbeid? Det tar han gjerne! (Dog ikke så bra, må ofte vaske halve oppvasken om igjen etter han har tatt den osv) Når jeg tar frem støvsugeren så blir han sur fordi han støvsuget jo i går! (Å nei, det ser ikke slik ut) Men alt i alt er han flink å ta sin del av husarbeidet.

 

Og opppussing kan jeg bare glemme om jeg ikke planlegger, handler det som trengs, og gjør minst halve jobben selv. Det er jo ikke bare hans vegg som skal males.

For en ukes tid siden kjøpte vi kommode til babyklær, og jeg tror faktisk ikke at han hadde klart å satt den sammen om ikke jeg hadde vært der å hjulpet til jeg!

 

Er det noen som har tips til hvordan jeg kan "manne" han opp litt??! Jeg tror jeg er i ferd med å bli gal! Har så lyst til å dele livet med en MANN og ikke ei kjerring! Skal sies at han er vokst opp uten en farsfigur, men de vokser vel opp og blir skikkelige mannfolk fordi vel??

Må vel nevnes at hans mor er ei sær kjerring, hun også!

 

Jeg vil jo at barna skal vokse opp sammen med både meg og han, men det virker av og til som at det desverre ikke vil funke! Jeg har holdt sammen med han pga gammel vane og sønnen vår i noen år nå føler jeg, men vil gjerne få det til å funke! Jeg liker han ikke noe særlig som person lenger, men elsker han på en måte siden vi har jo en god del år bak oss. Han har jo kanskje alltid vært slik han er nå, men var vel blendet av kjærlighet tidligere. Vi har bodd sammen siden jeg var 17, er nå 26.

 

Vi gjør aldri noe sammen. Ikke hver for oss heller for den saks skyld. Jeg har mast mange ganger om at vi skal ordne oss ei langhelg, og reise bort bare vi to, men han vil ikke. Han har aldri overrasket meg med en finere middag, eller gjort noe ekstra for meg.

 

Interessene hans er omtrent de samme som 6åringen sine. TVspill, pc, tv og film. Så de spiller en del sammen, og 6-åringen av fullstendig kontroll på pappa, og pappa gjør akkurat slik han vil. (Kan jo ikke la han leke på rommet sitt eller i hagen alene, han kan jo finne på å kjede seg!!) Når jeg tar opp spillingen og "mediabruken" med han, fører det som regel til en krangel, som gutten som regel får med seg, siden vi aldri er alene og han blander inn gutten og sier til han at "Nei, vi får ikke lov til å gjøre som vi vil, så nå må vi gå ut eller noe, for det har mamma bestemt!" Og da er det jeg som blir sittende igjen å gråte fordi jeg får så vondt av gutten min som må få med seg slikt!

 

Ser jeg klarte å spore litt av her, men jeg trenger å få det ut !! Dette er jo bare et lite utdrag fra boken jeg egentlig kunne ha skrevet om dette.

 

Er det en mulighet for at dette kan bli bedre, eller bør vi egentlig bare slutte å tro at det noen gang kommer til å funke?

 

Takk for at du tok deg tid til å lese! :)

 

 

Fortsetter under...

Wow....jeg mener...wow...

Hva søtten skal man gjøre med en sånn fyr? Tror jeg ville vist ham dette innlegget jeg, og sagt at sånn har du det i forholdet. Ikke gi ultimatumer, men forklar ham at dette er fryktelig slitsomt for deg, faen, du er jo gravid, og han er den som skal hjelpe deg, ikke omvendt.

Angående spillingen etc, ville jeg bare satt opp faste spilltider for sønnen, og rett og slett bare gjemt hele herligheten når det ikke er spilltider. Så MÅ de jo finne på noe annet.

Om alt annet slår feil, ville jeg nok satt meg ned, vurdert om dette er var det jeg ville ha utav livet, og bestemt meg utfra hva jeg kom fram til.

Mulig jeg er sær, men det er vel de rådene jeg har, tror jeg..

 

Lykke til :)

Hehehe. Sorry, men jeg må le. De aller fleste syter over at gubben ikke gjør noe hjemme, ikke er nok med ungene osv, og så har du motsatt problem.

 

Men helt alvorlig... Hvis han suger til å gjøre typiske "manneting", og du veit hvordan det skal gjøres, hvorfor gjør du det ikke bare selv uten å spørre først? Så slipper du å bli sur fordi han knoter... Ikke alle menn er født med hammer og spiker bak ørene, akkurat som ikke alle kvinnfolk er like gode til å bake.

 

Enten må du senke kravene litt og bare godta at du må gjørra ting sjæl, ellers får du flytte fra ham da.

 

Men! En ting er jeg enig i, og det er at det må gå an å ta opp ting med den andre parten uten at man skal bli sur og grinete som en baby!

Takk for svaret ditt!

 

Nei jeg vet jo allerede at det ikke er dette jeg vil ha utav livet. Men vil jo få det til å funke så vår sønn, og babyen som snart kommer skal få vokse opp og bli like godt kjent med både pappan sin og meg.

Jeg tar meg selv i å tenke "herreguuud, for en fyr!!!" mange ganger om dagen. Det er jo ikke slik det skal være.

 

Som jeg skrev først i hovedinnlegget, så er jo dette tatt ut i fra mine synspunkt, og er jo veldig klar over at jeg har også mine feil og mangler, så prøver å ordne opp i ting uten å krangle. Prøver å le det litt bort, som foreksempel si at: "sånn, nå kan du det til neste gang", eller "du kjekke rånebærta mi!" Men noen ganger kjenner jeg det renner over, og da kommer alt på en gang, som regel i full frustrasjon, så jeg til og med glemmer hva jeg har sagt. Så blir han gretten og holder seg i bakrunnen og "sutrer". Sønnen merker godt at mamma og pappa er sinte på hverandre, og prøver å ordne opp mellom oss, for han synes jo selvfølgelig ikke at det er noe kjekt stakkars..

Ang. spillingen så har jeg satt grenser mange ganger, men da er det jo igjen jeg som blir den kjipe hver gang, og pappa har jo sagt at de skulle spille mye i dag. Jeg kan jo bestemme over gutten, men pappan er jo også en omsorgspersom likestilt med meg, så det er jo begrenset hvor mye jeg får bestemt også.

Takk igjen for svaret ditt :) Det er godt å se at noen tenker likt som meg :)

 

HI

Takk for svaret ditt!

 

Nei jeg vet jo allerede at det ikke er dette jeg vil ha utav livet. Men vil jo få det til å funke så vår sønn, og babyen som snart kommer skal få vokse opp og bli like godt kjent med både pappan sin og meg.

Jeg tar meg selv i å tenke "herreguuud, for en fyr!!!" mange ganger om dagen. Det er jo ikke slik det skal være.

 

Som jeg skrev først i hovedinnlegget, så er jo dette tatt ut i fra mine synspunkt, og er jo veldig klar over at jeg har også mine feil og mangler, så prøver å ordne opp i ting uten å krangle. Prøver å le det litt bort, som foreksempel si at: "sånn, nå kan du det til neste gang", eller "du kjekke rånebærta mi!" Men noen ganger kjenner jeg det renner over, og da kommer alt på en gang, som regel i full frustrasjon, så jeg til og med glemmer hva jeg har sagt. Så blir han gretten og holder seg i bakrunnen og "sutrer". Sønnen merker godt at mamma og pappa er sinte på hverandre, og prøver å ordne opp mellom oss, for han synes jo selvfølgelig ikke at det er noe kjekt stakkars..

Ang. spillingen så har jeg satt grenser mange ganger, men da er det jo igjen jeg som blir den kjipe hver gang, og pappa har jo sagt at de skulle spille mye i dag. Jeg kan jo bestemme over gutten, men pappan er jo også en omsorgspersom likestilt med meg, så det er jo begrenset hvor mye jeg får bestemt også.

Takk igjen for svaret ditt :) Det er godt å se at noen tenker likt som meg :)

 

HI

Takk for svaret ditt :)

 

Huff, ja, jeg må le selv også når jeg ser det på den måten. Har tatt meg selv i sitte å lese om udugelige mannfolk som er ute og reker med kompiser hele natten, og aldri gidder å vaske av kjøkkenbenken, eller stå opp med barna, og tenke : "Du vet ikke hvor heldig du er, du!"

Blir jo selv litt fastlåst når han aldri gjør noe sammen med andre feks, så det å ta en jentekveld er for meg umulig uten å få dårlig samvittighet.

 

Jeg ser den at ikke alle menn kan alle mannfolkting, men det får da være måte på! Som jeg sa til min mor en dag : Jeg kan like godt flytte sammen med ei dame, da får jeg iallefall litt støtte og hjelp. Han kan da i det minste kjøre bilen? Vet det er stygt å si det, og føler meg pil råtten som sitter her og skriver bak hans rygg. Jeg får prøve å ta det saklig opp med han en dag vi får snakket uten at sønnen er til stede, så får han bare sutre det han vil.

 

Takker igjen for svaret ditt! :)

Annonse

Jamen herregud. Drit nå i hva HAN gjør! Hvis han selv velger å sitte hjemme på ræven sin er det da ingen grunn til at du skal grine over at du kan gjøre hva du vil hver eneste kveld hele uka? Hallo i luken frøken... Tror du trenger å komme deg ut litt jeg å ikke bare sitte hjemme å vente på at mirakler skal skje...

Jeg ser den. Burde kanskje begynne å "leve" litt ja, så kanksje han etterhvert kommer etter? :)

Er jo så fast i gamle rutiner men jeg er så enig. Det jeg trenger er vel et spark bak.

 

Takk for svaret ditt :)

Jeg er en som har sittet hjemme kveld etter kveld og like så mannen.

Jeg har nå klart å bryte ut av dette mønsteret. Er blitt med i en strikkeklubb og er av ot til med på vinkvelder med damer fra jobben.

Det er bare så utrolig godt for selvtilliten å komme seg ut med andre og få nye innputt.

Nå snakker faktisk mannen om å ta en kveld med en gammel kompis:)

 

 

Du må bare starte ett sted.

 

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...