gravid nå i 40årene v gravid i 20årene

[lillyanda]

Hei

Er det noen av dere som har vært gravid i slutten av 20 årene og er gravid nå som 40 åring. Hvordan er svangerskapet så lang værre eller bedre. Er det flere plager. Hvordan takler dere jobben er fler sykemeldinger. Møter dere mange fordommer.

[magica fra tryll]

Jeg har vært gravid som 25, 30, 38, 41 og 43-åring. Ikke noe spesiell forskjell på helsa for min del ihvertfall. Alle sv.skapene har vært ukompliserte med samme vektøkning, blodtrykk etc. Ikke mer sykmeldt. Opplever at det er noen fordommer,ja. At man f.eks trenger mer oppfølging,tester, vil ha ks etc.....-Er ikke gravid nå, men har en baby på 3 mnd. Er selv 44 år. Lykke til og kos deg med sv.skap, fødsel og baby!Det er deilig:)

[sicama]

Fikk mine to første barn da jeg var 28 og 30, og er nå 43 og venter nr 3. Er i like god eller bedre form denne gangen, men merker på meg selv at jeg er mer nervøs og redd for at ting skal gå galt nå. Måtte jobbe en del mer for å bli gravid denne gangen også da. Jeg opplever stort sett de samme plagene som sist, bortsett fra at jeg har mindre vondt i ryggen denne gangen. Er 20 % sykemeldt nå, i uke 29, men tror nok jeg skal stå i jobben til permisjonen starter. Har ikke møtt noen fordommer, ihvertfall ikke som jeg har merket. Tvert imot så har alle vært støttende, og mange har pekt på fordeler med at jeg har to store barn fra før osv. Lykke til til deg hvis du er i samme situasjon!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du mener å skrive oppmuntrende, men det virker av og til mot sin hensikt når du "skryter" av alle dine svangerskap og hvor enkelt alt har vært. Du er nok spesielt heldig, og glad skal du selvfølgelig være for det, men det er ikke like morsomt å lese om bestandig. Tenk litt over det er du snill. De fleste sliter litt eller mye mer enn du gjør.

[Varulven]

Jeg synes faktisk det er fint å høre fra Magica at det går an å ha ukompliserte svangerskap. Er jammen mye skremselspropaganda her inne, vi trenger noen til å balansere det.

 

Selvsagt er ikke alle savangerskap problemfrie, men det finnes altså de som er det. Også lanngt opp i førtiåra. Takk skal du ha, Magica!

 

Til HI, så har jeg ingen personlige erfaringer å bidra med, men jeg har lagt merke til at de voksne, gravide faktisk er mindre sykemeldte enn de yngre her på min arbeidsplass i alle fall. Det er ikke ment som kritikk til de yngre; jeg tror helt enkelt at de eldre ofte er tryggere og vet mer hva de går til, og dermed tåler litt mer.

 

Bare en teori, ikke slå meg ihjel for den!

[Anonym bruker]

Dårlig oppdragelse og kommunikasjon å svare folk slik du gjør 11:09, jeg er så lei av denne surheten i kommentarene, det går vel an å svare ordentlig selv om man er uenig. Jeg tenker at du er ung du som svarer, det er kanskje kulturen deres?

[magica fra tryll]

Kjære anonym! Veldig trist hvis du opplever min historie som "skryt", og som et personlig angrep på deg for at du kanskje strever mer. Jeg må få lov å ha mine opplevelser og dele dem her på lik linje med andre. Vi er forskjellige og det må da gå an å ha gode opplevelser uten å bli beskyldt for ikke å ha forståelse for andre som ikke har det så lett. Det kan da virkelig ikke jeg noe for. Håper du får det du ønsker deg uten bitterhet og misunnelse...

 

Til dere andre: Tusen takk for støtte! Ha en fin dag:)

[Anonym bruker]

Hvis det er sånn at det er flere sykmeldinger på modne gravide, så tror jeg det har mange årsaker. For min egen del, var det enklere å gå i full jobb første gang jeg var gravid, fordi jeg ikke hadde barn og derfor kunne bruke all tida mi hjemme på å sove. Det kunne jeg ikke andre og tredje gang, og da måtte jeg ha litt tid på dagen til å sove i stedet, og det hadde jeg ikke fått til uten sykmelding.

 

Selv tenker jeg at jeg er mye mer fornuftig nå, enn da jeg brukte alle kreftene mine på jobben (stakkars mannen min de første månedene av det første svangerskapet mitt!). Familien min er viktigere enn jobben min, og jeg vil være våken når de er hjemme.

 

Lykke til alle sammen!

[Tobarnsmamma!!!]

Vel, folkens, jeg skal da våge å stå fram med nicket mitt - det var jeg som var den uoppdragne og anonyme her oppe. Litt feigt, kanskje, men jeg skal gjerne dele mine opplevelser av svangerskap i 40-årene med dere. Ung er jeg ikke, jeg er 43, men mulig jeg virker sur og tverr fordi jeg dessverre har hatt mange negative opplevelser.

Noen husker meg kanskje etter som jeg har vært til og fra her inne i tre år og har vært gravid like mange ganger. Var ikke gravid i 20-årene, men det gikk som en lek da jeg var 35, og full av optimisme prøvde jeg på nytt rett før jeg fylte 40. Jeg tenkte det ville gå like lett som forrige gang, som jo også var en moden alder, og festet meg ikke ved folks dårlige erfaringer her inne. (Og til deg som snakker om skremselspropaganda: Den finner du andre steder, i avisene for eksempel. Her inne forteller vel folk stort sett sannheten om sine opplevelser. Men dessverre er det sant at det er mange som har mer trøbbel i moden alder enn da de var yngre.).

 

Vel. Mitt første svangerskap etter fylte 40 endte i en senabort på grunn av alvorlig kromosomfeil. "Men neste gang går det bra", sa alle, og et halvt år etterpå var jeg gravid på nytt. Det var en tøffere start fordi jeg var engstelig på grunn av det som hadde skjedd før, men prøvde å være optimistisk. Det svangerskapet endte i en MA i uke 11.

 

Etterpå tok det 1,5 år før jeg ble gravid på nytt. Jeg begynte å miste troen på at det ville skje og var langt nede, prøvde også hormonstimulering uten resultater - men etter nesten å ha gitt opp skjedde det. Det gikk sin gang, og som de andre gangene er jeg i god form fysisk og har verken nevneverdige plager eller blødninger, men psykisk er det et helvete.

 

Denne gangen var det helt forferdelig å gå gjennom duotest og tidlig ultralyd fordi jeg hadde opplevd så mye før. Jeg følte også at dette er min siste sjanse etter som jeg er så gammel og det tok lang tid før jeg ble gravid. Men det gikk bra - helt til ordinær UL i uke 19. Da ble det oppdaget at den lille har leppespalte. Jeg gikk rett i kjelleren. Til tross for ta jeg hadde valgt bort forstervannsprøve tidligere måtte jeg ta den da ette\er som spalter kan henge sammen med kromosomfeil. Den har ingen trisomier, men jeg venter ennå på de fullstendige svarene. Alt annet ser imidlertid fint ut, så legene er optimistiske.

 

Nå er jeg 22 uker på vei. De siste 10-12 ukene, da jeg liksom skulle begynne å slappe av, har vært et renn av prøver, ultralyder, venting, angst for telefoner, ny ultralyd, positiv innstilling avløst av nye skuffelser. I dag har jeg det veldig tungt. Var på ny ultralyd i går, men fikk ikke sett så mye av ansiktet fordi den lille holdt hendene foran. Magen begynner å synes, men fremdeles har jeg ikke fortalt så mange om familieforøkelsen - opplever at det hele tiden er noe jeg må vente på. Gleder meg jo litt innimellom, det er fint å kjenne barnet sparke. men jeg er mye redd. Javisst er dette en liten ting i forhold til mye annet som kunne vært feil, men det er likevel mye mer enn at alt er helt normalt! Jeg vet det kommer til å bli en del oppfølging, operasjoner etc. Og selv om spalten ikke ser så omfattende ut, kan de vanskelig si det med sikkerhet før etter barnet er født. Jeg tenker på jenta mi som omsider skal bli storesøster - hun vet det ikke ennå - men skulle så inderlig ønske at alt var fint. Er redd dette nye barnet skal kreve så mye at det går ut over henne, det er tøft nok å bli storesøster etter å ha vært enebarn så lenge, og så blir det til og med en som krever ekstra plass. Det hender fremdeles at jeg tenker at jeg ikke ønsker meg dette barnet. Og ja, jeg er av og til veldig trist og en tanke bitter og misunnelig.

 

Men HI, svangerskapene mine, men egen form etc, har det ikke vært stort å si på. Har ikke vært sykmeldt bortsett fra etter abortene, og holdningene fra omverdenen har snarere vært i overkant optismistiske. Kanskje har jeg fått mer trøbbel enn de fleste, men det er en like reell del av sannheten som Magicas solskinnshistorie.

 

Og dette er ikke ment som skremselspropaganda - det er bare sant. Ingen trenger heller å fortelle meg at en spalte er en bagatell, jeg prøver så godt jeg kan å overbevise meg selv om at dette er bedre enn mye annet. Men det er tungt.

 

Oppriktig hilsen fra

 

 

[mamma til 5 , fødeklar :)]

Er 38 år nå, Har 5 jenter som er 18,15,13,4 og 3 år.

Å være gravid nå er jo litt mer slitsomt syntes jeg. Men stort sett i bra form foreløpig. Det jeg tenker mest på er om alt er bra med baby i magen om den vokser og har det bra. Har foreløpig ikke vært noe mere syk, men er bare 10+5 nå da.

 

Leser jo masse her inne om alle de som mister og har det tøft, men syntes det er langt mellom glade innlegg. Så syntes det er koslig at noen deler positve ting også. Blir jo bare mere nervøs av å lese her inne om alt som kan gå galt og om alle som mister.

 

Lykke til alle sammen og ha en forteffelig sommer

[magica fra tryll]

Forstår kjempegodt at dette er tøft for deg. Kan jo også fortelle at jeg har hatt mange vanskelige fødselsopplevelser,bl.a opplevde vi å nesten miste et av barna under fødsel. Gleder meg allikevel på vegne av de som har lette fødsler eller f.eks snakker varmt om hjemmefødsler. Og så kan vi bare dele det vi selv har erfart og opplevd, og støtte og oppmuntre hverandre på beste måte....Det er jo ikke alltid så lett å vite hvorfor ting skjer heller, om det er alder eller hva. Ønsker ihvertfall deg og babyen din alt godt fremover.

[lillyanda]

Hei

det var ikke meningen at vi skulle krangle men dele gode eller tunge erfaringer. At man sier man har hatt et lett svangerskap er vel ikke å skryte. Men hvis man selv har hatt det tøft er det lett å si at det er fryktelig urettferdig. Jeg selv har hatt ganske greie svangerskap i 26 og 28 årene. Var gravid før jul men måtte ta abort pga trisomi 13. Det var mitt i kuldeperioden så jeg slet mye med pusten. Det var som å løpe maraton hver gang jeg måtte ut. Jeg hadde også allverdens bekjymringer,noe som ikke var uten grund. Jeg er jo over 40 og det er ikke så lett å bli gravid på ny. Derfor ville jeg spørre andre hvordan de opplever det å være gravid i moden alder. De er trist og urettferdig at noen opplever å miste barn flere ganger. Kankje det skjer for meg en gang til også. Men hvis jeg prøver igjen ser jo ut som at det ikke blir noe værre en sist gang. takk for alle svarene vill gjerne ha fler.

[Kristin43]

Så lenge du kan bli gravid er det håp, det er jo mange som får barn etter fylte 40. Imidlertid er det ikke (tror jeg) og komme bort i fra at risikoer er høyere, spesielt mht at man mister eller at det er et eller annet feil. Men dette vet vi egentlig om, derfor blir vi sikkert mer engstelige, ikke alle, men noen, meg selv iberegnet - har ikke blitt gravid i de tre årene vi har forsøkt og hadde egentlig lagt det bak oss pga det psykiske presset da jeg i 2009 ble gravid, men det ble kortvarig lykke og vi mistet i januar 2010. Deretter en ny prøvepreidoe uten resultater, så vi ga oss nå også - november ble jeg gravid og vi ble jo superglade, men også redde for og miste. Har også hatt en del komplikasjoner underveis, som truende abort i januar med 50 % sjanse for at det kunne gå begge veier - jeg var derfor sengeliggende i nesten 4 uker.

 

Men hipp hurra:-) - er nå i min 25 uke og jenta klorer seg fast fortsatt og alt ser bra ut nå.

 

For øvrig har jeg to ukompliserte svangerskap bak meg. Jeg fødte i 1987 og 1990 og var frisk begge ganger.

[Bertine43]

Hei, der! Skal si du fikk mange svar og reaksjoner som følge av innlegget ditt... Jeg skal ikke henge meg på noen diskusjoner - her blir det kun fakta!

 

Jeg fikk ett barn før jeg var 20, og ett etter at jeg ble 40. Verden rundt meg er annerledes nå, men for min egen del var jeg like frisk i alle svangerskapene. Største forskjellen var alle tankene som svev rundt i hodet på meg,- med uro for framtiden for barnet.

 

Jeg har en fysisk krevende jobb, men var kun sykemeldt siste måneden.

 

Har møtt lite fordommer, mest bare glede og overraskelse fra de rundt meg. Negative kommentarer har i så fall kommet bak min rygg, for jeg har ikke hørt noe som helst!