Ja, jeg er smartere enn mannen min

[Anonym bruker]

Ja. Han droppet ut etter ungdomskolen. Jeg gikk syv år på univeritetet. (Ikke at det NØDVENDIGVIS betyr noe, men det kan vel være en indikasjon)

Han har bodd på samme stedet hele livet, og heller ikke reist noe.

Jeg har bodd litt rundt forbi. Jeg har reist en del. Jeg har bekjentskaper over hele verden, om jeg med sikkerhet kan si har gitt meg perspektiver, og kunnskaper om han ikke har.

Jeg er politiksk engasjert, driver med organisasjonsarbeid, og driver fortsatt og utdanner meg på si, ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker å lære nye ting.

 

Han har en ufaglært 8-4 jobb, og bruker 99% av kveldene på og se på fotball og annen sport. Han stemmer ikke ved valg, fordi han ikke "kjønner noe av det der". Han har aldri lest en bok av fri vilje.

 

Så ja, jeg er smartere enn ham. Vi har vært sammen siden jeg var tenåring, og da spilte det ikke så stor rolle. Men merker at jeg tenker over hvor forskjellige vi er, mer, nå. Han er "ikke del" av en enorm stor del av livet mitt. Jeg kan ikke inkludere han i det jeg gjør på jobben. Diskujoner jeg har hatt. Bøker jeg har lest. teaterstykker jeg har sett. For alt jeg interesserer meg for "er så nerdete"

 

Han er mer handy enn meg da, og er flinkere til å lage mat;)

[Anonym bruker]

Og dere er sammen fordi?

[Anonym bruker]

Hva er egentlig grunnen til at du skriver dette innlegget?

 

Jeg oppfatter det slik at du har mer kunnskap enn han. Men smartere? Smart som i IQ? Eller hva mener du med smart?

[Anonym bruker]

Vel. Nå har det seg sånn at han har en del andre kvaliteter. Det å være smart er nok ikke alt;) Dessuten så kan det vel tenkes at jeg er glad i ham. Vi har om sagt også vært sammen siden jeg var tenåring (dv. lenge, hehe) og i løpet av denne tiden reprodusert oss.

 

Men. Jeg bruker mye tid på å tenke over om dette gapet mellom oss som jeg føler bare blir større ettersom tiden går, bare vil fortsette å vokse. Slik at det at jeg er glad i ham, ikke lenger vil være nok. Og om det er best å "ta" det med en gang.

 

Men så var det de barna da....

 

hi

[Anonym bruker]

Fordi jeg leste den andre tråden, og fant ut at jeg ville lage min egen for å få synspunkter. For denne forkjellen mellom oss har opptatt tankene mine mye de siste årene. Og ikke nødvendigvis dette med SMARTHET. Men dette med interesser og perspektiver på livet.

 

 

Og hva jeg mener med smarthet? Det er vel samensatt. Bokkunnskap og erfaringskunnskap. Evnen til å tilegne seg kunnskap (Og kanskje også motivasjon og interesse for det).

[Anonym bruker]

Vel, det var bare måten du beskrev han på. Virker ikke helt som dere har det så bra sammen..Synes hele innlegget ditt er litt sprøtt.

[Anonym bruker]

Men uttale kj-lyden riktig kan du ikke med dine 7 års utdanning? Kanskje mannen din kan det?

 

Det heter ikke "kjønner noe av det der", men "skjønner noe av det der"

[Anonym bruker]

Ja så har vi den herlige frekke dib-ånden: "kom ikke her og si at du har høy IQ for da skal vi nok klare å jekke deg ned noen hakk" "du skal ikke tro du er noe"... Sånn blir det alltid når noen skriver slike innlegg, Janteloven står sterkt på dib.

 

 

Men jeg skjønner deg godt. Kjenner ei jente som var i samme situasjon som deg. Hun følte vel at hun hadde valgt seg "mannen i sitt liv" i litt for ung alder og at de vokste fra hverandre etter hvert. De hadde ikke mye til felles til slutt. De ble skilt og det var jo veldig trist for sønnen deres, men tror ikke det var noen annen utveg. Gapet ble bare større etter hvert som tiden gikk.

 

Har ingen råd til deg, men håper dere finner ut av det.

[Anonym bruker]

Hvordan kn du se uttalen når det er skriftlig?