Er dette normalt? Sint førskulegut (langt)

[Anonym bruker]

5 1/2-åringen er rett og slett ein prøvelse no om dagen. Han er innerst inne ein herleg, smart, flink og hjelpsom gut, men det virkar som om han har kjørt seg heilt fast i eitt eller anna feil spor.

 

Han er sur, klagar og sutrar over den minste ting og har i det siste hatt eit par heftige raserianfall der han BRØLER i raseri, smeller med dører og knytter hendene, klar til å slå. Han har aldri slått nokon med vilje i sitt liv, han er ikkje ein spesielt fysisk gut. Han er smart, har god forståelse av det meste og har eit "voksent" språk og ordforråd. Han er og veldig følsom, nesten "barnsleg" på enkelte områder. Han kan begynne å grine fordi "musikken på leike-pc'en er så fin" eller fordi han savnar ein pinne som han leikte med i barnehagen.

 

Frå morgonen av kranglar han non stop med lillesøster (to år yngre), sutrar og kjeftar. Vil ofte ikkje i barnehagen, sjølv om han har det veldig fint når han først kjem dit.

 

Når vi hentar i bhg er han overstrømmande glad for å sjå oss, men før vi er ute av døra begynner klaginga og sutringa igjen. Han gjer det heilt klart for oss at han skal IKKJE ha middag eller han skal IKKJE hjelpe oss med f.eks. å rydde saman leiker, og viss vi spør om han vil velge kva vi skal ha til middag blir han sint.

 

Ved middagsbordet er det klaging heile vegen ("HEY! Eg har ikkje fått noe å drikke!!", i staden for "Kan du sende meg vatnet?"). Følgen av humøret hans i slike situasjonar blir dårleg stemning hos alle.

 

Han er på ingen måte lettare å ha med å gjere om vi er andre plassar enn heime. Hos besteforeldra er det akkurat likt, uavhengig av om vi foreldre er til stades. Han var på overnatting hos tante i natt og ho kunne fortelle om veldig lik oppførsel.

 

Fråvik frå rutiner blir generelt sett ikkje godt mottatt. Sjølv om det er aktivitetar han har LYST til å vere med på, og gleder seg til (f.eks. overnatting hos tante, besøk til mormor, tur på Akvariet), blir det berre konflikter så snart vi begynner på utflukten.

 

Vi voksne prøver å forholde oss rolege. Det vi har gjort så langt er:

 

*Vi har oversett denne oppførselen (ikkje kommentert det eller laga oppstyr rundt det når han begynner, svarar berre i ein vanleg tone, som om han hadde snakka vanleg til oss)

 

* Vi har prøvd å snakke med han om kvifor han er så sint. "Eg har ikkje plass til alle disse tankene i hodet mitt!" er ein gjengangar + andre grunnar som at han hører dårleg (noko han ikkje gjer, men han kjenner andre som hører dårleg og er nok inspirert derfrå), har vondt i "hodeskallen og skjelettet" (noko han fekk mykje sympati for då han var sjuk, hadde høg feber og verka over alt).

 

*Vi har prøvd å "straffe" han ved å ta vekk goder. Når han roper og skriker til oss når han skal ha vener på besøk, får han ikkje ha nokon med seg heim frå barnehagen på ei stund. Blir han sur fordi han må slå av tv'en etter barne-tv får han ikkje sjå film før han legg seg. Kjem vi med ein "trussel" blir den fulgt opp.

 

Ikkje noko av dette fungerar.

 

No er det såpass at eg begynner å bli skikkeleg frustrert og lei meg. Eg såg og høyrde at søstera mi blei lei seg av oppførselen hans på overnattinga, og har dårleg samvittighet fordi vi ikkje har klart å få bukt med dette. Blir flau over oppførselen og får nattsvart samvittighet fordi eg er flau over barnet mitt.

 

I barnehagen er han som regel i bra humør, men dei tilsette seier at det ikkje er vanskeleg å få det med seg om han er misfornøgd med noko - han gir tydeleg beskjed. Han har mange vener, både på same alder og yngre (er førskulegut så han er mellom dei eldste), og det er nokon han ikkje er så glad i å leike med. Men han leikar med dei av og til, og verken eg eller dei tilsette i bhg har oppdaga nokon konflikter ungane imellom.

 

Som baby var han uroleg og skreik mykje. Frå drøyt 2-årsalderen var han eit "trasstroll" med grusomt temperament. Kunne illskrike i både ein time og to om eg var så dum at eg prøvde å gje han eit eple når han ikkje ville ha. Det blei oppdaga svært dårleg syn ved drøyt 3 1/2 år og etter han fekk briller forbedra både motorikken og humøret seg veldig.

 

Ellers så er han ein tynn og bleik gut (har alltid vore det). Han eter ikkje veldig mykje, men kurven er stabil både på lengde og vekt og han er innanfor normalen for alderen (no ca 115 cm og 17,5 kg). Han er heller ikkje den som er mest glad i "ny" mat, men eter godt med grønsaker og frukt i tillegg til noko kjøt og fisk. Mest glad i brødmat.

 

Han har ei lillesøster som har hatt ein del helseplager (som har krevd mykje oppmerksomhet og oppfølging), men ho har vore frisk det siste halvåret i alle fall og eg trur ikkje det er det som plagar han no. Merkar det godt at han blir lei seg om lillesøster f.eks. er sjuk og må sove i senga med meg ei natt, men då er han og flink til å sette ord på det. Han får gjerne sove saman med meg ei natt etter lillesøster er frisk igjen, og virkar fornøgd med det.

 

Trur eg har fått med det meste som (muligens) er relevant, så då spør eg: Er dette normalt? Og korleis i alle dagar skal eg handtere guten når ingen av våre forsøk vinner fram?

 

Veldig takksam om nokon har tips til meg, for dette sliter noko så utruleg!

[Ranveig R]

Meinte ikkje å vere anonym forresten.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Min datter var akkurat slik i noen måneder, det siste halvåret i barnehagen. Det er den første av mange prepubertetsperioder. Bare å venne seg til.

 

Vi ble litt satt ut av denne gufne "nye" ungen vi hadde fått i hus. Heldigvis ble det bedre. Vi kjørte på med vanlig oppdragelse der vi forlanger vanlig tale/volum og prøver å ignorere det som ikke er av det mest alvorlige.

 

Ville forsøkt å snakke med gutten om at folk blir lei seg når han er på den måten, at tante ble lei seg og at dere må slutte å la han være hos f.eks tante og mormor til han viser at han kan oppføre seg normalt. Vær tydelig på at han kan komme til dere dersom han er lei seg for noe eller trenger å snakke om noe vanskelig (det kan jo være noe alvorlig som har skjedd)

 

Min mor er førskolelærer og fortalte at slik oppførsel er vanlig en periode det siste halvåret før skolestart. Snedig er at det har forskjøvet seg, før var det skolestart ved 7 års alder men nå er det jo ved 6 års alder. Men trassperioden kommer uansett det siste halvåret før skolestart.

 

Det kanskje har noe med redsel for skolestart/det ukjente å gjøre? Hvem vet. Slitsomt er det åkke som..

[Anonym bruker]

Bare husk HI .... det er aldri barna det er noe galt med og som må fikses.

Det er foreldrene og det som skjer/ikke skjer hjemme.

 

Så det går nok over, men prøv å se godt på hva dere gjør i hjemmet!!

[Anonym bruker]

Hvordan reagerer han hvis du tar en samtale med han en dag han er rolig? Kan du da spørre om det er noe som plager han?Blir han mobbet?Har det skjedd noe traumatisk ( for han) tilbake i tid?Sover han nok?

 

Det er fler og fler som opplever at kosten er årsak til utagerende atferd. En jeg kjenner med ADHD fikk det mye bedre da han kuttet karbohydrater....

vi er forskjellige og tåler forskjellig mat.

 

Det kan jo være lurt å ta kontakt med helsestasjon for råd eller lege. Ta noen blodprøver, sjekke om det er allergier...Feil ernæring kan tære mye på humøret..

 

Det er sikkert slitsomt for gutten din å ha det slik også...

Lykke til videre.

 

[Traveltobarnsmor!]

08:44 igjen ( ikke meningen å være anonym) Trodde eg hadde lest alt da eg svarte deg i sted, men så dette nå:

"* Vi har prøvd å snakke med han om kvifor han er så sint. "Eg har ikkje plass til alle disse tankene i hodet mitt!" er ein gjengangar + andre grunnar som at han hører dårleg (noko han ikkje gjer, men han kjenner andre som hører dårleg og er nok inspirert derfrå), har vondt i "hodeskallen og skjelettet" (noko han fekk mykje sympati for då han var sjuk, hadde høg feber og verka over alt)."

 

Eg er lærer og dette han sier her ville eg undersøkt videre. Det med at det ikke er plass til alle tankene i hodet. Fant dette på nettet:

 

ADHD symptomer kan fremstå i ulike former. Det er likevel noen trekk som går igjen for mange med ADHD symptomer og diagnosen ADHD. De mest typiske ADHD symptomer og trekk hos personer med ADHD er følgende:

 

1. Organiseringsvansker (spesielt struktur, åpenbart kjennetegn!)

2. Humørsvingninger

3. Utsettelsesvanvidd

4. Lav selvfølelse

5. Tilkortkomming i sosiale situasjoner

6. Dårlig på stresshåndtering

7. Tendenser til avhengighet

 

Mange kan nok kjenne seg igjen i enkelte av punktene men likevel ikke ha ADHD. Det er også mulig at en med andre ADHD symptomer ikke kjenner seg igjen i denne listen. Ta derfor alltid kontakt med en spesialist for ADHD utredning. Din fastlege kan henvise deg til en slik ADHD utredning

 

Det er vanlig med tilleggsvansker. Noen har atferdsproblemer i form av aggressivitet eller opposisjonell atferd, mens andre har lærevansker eller motoriske problemer som gjerne oppfattes som om de er klossete. Psykiske lidelser som angst, depresjon eller dårlig selvbilde er vanlig.

 

http://www.apotek1.no/raadogtjenester/raad/hjerne-og-nerver/adhd?gclid=CNv54uyvkagCFQOGDgodLRiJCg

 

Uansett skader det ikke å få han utredet. Han kan få hjelp til å sortere tankene sine...

 

 

[Anonym bruker]

 

Hvem er det han kjenner som hører dårlig?

[Anonym bruker]

Å herregud, dra nå ikke frem adhd med en gang da. Merkelig med denne trangen til å sette diagnoser på normale barn.

Du som er lærer burde vite at det er helt ormalt å oppføre seg sånn i 5-7 års alderen.

De har ikke plass i hodet til alle tankene sine i den fasen. De er litt små, og litt store barn, og har ufattelig mye å styre på med og tenke på.

 

Jeg har 6 barn, barn nr 4 er akuratt i denne fasen nå. Og ja det er ufattelig slitsomt, men er helt normalt, og de kommer ut igjen i andre enden som rolige og normale barn, en stakket stund iallefall -til puberteten melder sin adkomst Min erfaring er at gutter er litt verre i den alderen enn jentene, men guttene blir litt roligere etterpå, mens hos jentene blir det "verre" når de nærmer seg puberteten.

 

Jeg tror gutten din er helt normal. Han trenger trygge solide foreldre med tolmodighet til å guide han gjennom denne fasen, så går det så bra så.

 

 

[Anonym bruker]

Tja, hva er normalt da? Her sliter vi med en meget pubertal 13 åring, om hun er unormalt pubertal vet jeg ikke, men jeg holder på å bli sinnsyk! Forøvrig har vi hatt problemer med 5 åringen vår, av en helt annen art enn dere, men vi tok kontakt med ppt. Noe var galt, unormalt, følte vi, og vi tok det heldigvis på alvor og fikk hjelp. Det er vel noe av det smarteste vi har gjort, hadde ikke kunnet tilgi meg selv hvis vi ikke hadde prøvd å hjelpe henne. Hun er nå en fantastisk førskolejente, full av liv og lett å glede, tror ikke hun hadde vært det hvis vi ikke tok tak i problemene. Ville tatt kontakt med ppt evt helsesøster først. Det er ingen skam å be om hjelp når det topper seg i hjemmet.

 

Klem

[Ranveig R]

Ikkje at eg heilt ser relevansen, men han har både vener i bhg + ein slektning som hører/har hørt dårleg. Dårleg hørsel har dermed blitt brukt som forklaring på kvifor desse barna ikkje heilt forstår det som blir sagt, eller har problem med å uttrykke seg.

[Ranveig R]

Takk for svar. Eg tenker at dersom det hadde vore ADHD så hadde nok barnehagen og sett noko som dei meiner avviker frå normalen. Han oppfyller ein del av "kravene" du lista opp, men det trur eg nok mange gjer utan å ha ADHD.

 

Eg kjem nok til å be om ein samtale med ped. leiar på basen hans i første omgang for å prøve å finne ut litt der.

[Ranveig R]

Takk for svar til deg og, det er godt å høyre at andre har (hatt) liknande problem.

 

Vi har alltid sett på oss sjølv som stabile og relativt tålmodige foreldre, så det er litt sårt å sjå at vi tydelegvis ikkje strekker heilt til likevel. Men det er klart det kan vere ting vi kunne/burde gjort annleis, utan at vi heilt ser KVA det skulle vere.

 

Ja, eg trur nok det er problematisk å skulle vere "stor" gut, å snart skulle begynne på skulen, å vere eldst i barnehagen. Men likevel berre vere 5 år, og ha lyst til å sitte på fanget og kose. Lausrivingsprosessen kan sikkert vere vanskeleg både for foreldra og ungane.

 

Håpar det berre er ein fase her i huset og...

[Anonym bruker]

Syns ungene har sånne "epoker" oppover hele oppveksten jeg. det kommer og går, men kan ha årsaker vi ikke kjenner, selvsagt.

 

Mht den der metoden der dere får sutring og kjeft før dere er ute av barnehagen, har jeg hatt noen litt sleipe taktikker selv. Sørget for å komme i god tid før den stenger, si hei, gi klem og være blid. Men ved første antydning av hyling og protester, sier jeg bare "Dette gidder jeg ikke, nå går jeg." Så gjør jeg nettopp det!!!

 

Det måtte til 2 ganger med 6-årig gutt i SFO. Dermed ble det en annen tone øyeblikkelig. Jeg gikk ut og satte meg i bilen. Hos den sinte, trøtte gutten gikk lufta selvsagt ut av ballongen med en eneste gang og han tusla pent ut aleine. (Men du må varsle de ansatte så de veit det, det hadde ikke jeg gjort, så de trudde først at det var dem jeg var sur på!)

 

Med hylig ved bordet "Hei, hvor er mitt VANN!" ignorerer jeg henvendelsen totalt. Jeg svarer ikke en gang som om han hadde snakket pent til meg, for da mener jeg at jeg gir ham en "forsterker" på den uønskete atferden. Brøler han en gang til, er måltidet over. Men jeg er streng mor, da. Jeg finner meg ikke i hva som helst i de situasjonene da jeg vil ha ro.

 

Men det er kun to ting egentlig, som jeg krever: La folk ha fred omkring sine primærbehov (ved matbordet, i dusjen, på do, eller når man sover) - og behandle alle folk med respekt. Det er mine verdier, og da er det lett å handle uteifra magefølelsen. Jeg finner meg ikke i å blir dårlig behandla i hentesituasjoner eller ved matbordet. Men jeg tar høyde for at en 4-7-åring er trøtt, utkjasa og kaotisk inni hodet så seint på dagen...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg blir provosert av folk som drar inn diagnoser med en gang. Selvfølgelig skal man ha det i bakhodet (ellers er det jo strengt tatt umulig å få det med seg om barnet faktisk HAR tegn på en diagnose), men å dra det inn i en tråd når du ikke kjenner barnet engang blir helt feil! Slik jeg ser det er dette en gutt som vanligvis har vært snill og grei, men som har slått seg vrang den siste tiden uten at noe åpenbart har skjedd. Nuvel.

 

Skal han begynne på skolen til høsten? Det kan være at han gruer seg allerede. Har dere spurt om det er noe han tenker spesielt mye på? Det kan være så enkelt som at en god venn i barnehagen plutselig ikke vil være venn med ham mer. Barn reagerer veldig forskjellig på sånt: Noen trekker på skuldrene og leker med andre barn dagen etter, andre er lei seg og grinete en dag eller to og kjører seg fullstendig fast i et vondt spor. Jeg var et helvete å omgås leeeenge etter at min farfar døde da jeg var 4. Jeg husker godt at jeg tenkte utrolig mye på det, drømte om det, tenkte masse på at småbrødrene mine ikke kom til å få bli kjent med den fantastiske farfaren jeg hadde hatt, og siden jeg brukte så mye energi på å være lei meg og nedfor og sjelden følte meg ordentlig glad en hel dag i strekk hadde jeg kort lunte til tusen. Nå vil jeg tro det ikke er noe like alvorlig som har skjedd i sønnen din sitt liv, men det kan jo være han har gått og "gnagd på noe" og bare kjørt seg fast i et negativt spor.

 

Mitt råd er å være konsekvente. Appeller til følelsene hans, og si at andre blir lei seg når han er sint. Skriker han at han vil ha noe å drikke, løft opp mugga og ikke hell opp vann før han har sagt "kan jeg få litt vann?" i en normal tone. Krangler han med lillesøster, ta ham til side og si at sånn er det ikke lov til å oppføre seg mot de som er mindre. Han er størst, han bør være den som vet å oppføre seg. Og, kanskje viktigst av alt: Når han er i godt humør, oppfører seg fint ved middagsbordet, har lekt fint med lillesøster eller bare vært en fryd å være i nærheten av, om det så bare har vart en kort stund, gi ham en klem! Si at det er så koselig når han er i godt humør, at han er mammas lille gullgutt, at du er glad i ham. Fortell historier fra da han var pitteliten, se på bilder hvis dere har - kort sagt vis at du setter pris på ham. Skal dere klare å snu denne trenden må dere ikke bare korrigere ham når han er sint, men også være positive når han er i godt humør. Forsterk det som er bra, og aldri la ham glemme at dere er glade i ham.

[Ranveig R]

Ja, det du beskriver høyrest nok til i overkant drastisk ut for meg, men klarar vi ikkje å snu trenden må det kanskje til.

 

Hadde eg gått frå barnehagen igjen hadde guten blitt skikkeleg redd trur eg. Han har ikkje opplevd å bli gått ifrå, men det har vore eit par situasjonar der han ikkje har funne meg der han forventa eller liknande og han har vore totalt ute av seg, har grine og hiksta i lang tid etterpå. Men vi har ein "lightvariant" der eg setter heile situasjonen på vent til han klarar å f.eks. snakke skikkeleg. Vi går ikkje ut av barnehagen før han sluttar å klage. Kranglar han og søstera i bilen får dei ein advarsel, neste gong stoppar eg på eit busstopp og ventar til dei er ferdige med å krangle.

 

Ang måltid har eg ikkje samvittighet til å la han gå utan mat, han er småspist og tynn nok som det er. Prøver å la måltidet vere så positivt lada som mulig for å fremme matlysten. I dag hadde vi forresten ein kjempefin lunsj, begge ungane var i storslag og guten vår åt godt. Vi hadde til og med besøk, og likevel klarte han å oppføre seg. Herleg!

[Ranveig R]

Ja, han skal begynne på skulen til hausten. Og ja, han skal gå på ein annan skule enn bestekameraten frå barnehagen. Men han har og ein god ven som kjem til å gå i same klasse som han. Han gleder seg til å gå på SFO, tante jobbar der nemlig, og han er veldig glad i tante. Men det er sjølvsagt veldig mulig at han kvir seg til noko som er så ukjent som SKULE. Det er dessverre ingen innskriving eller noko slikt før i midten av juni, då skal dei ha ein bli-kjent-dag der dei skal treffe kontaktlærar og klassekameratar, sjå på klasserom osv. Håpar det vil gjere tanken på skule lettare.

 

Eg TRUR eg/vi er flinke til å rose han når han oppfører seg bra, det er mykje kos og klem her i huset (han er ein veldig kosete gut). Har vi f.eks. vore på butikken alle saman, utan krangling, forteller eg dei i bilen på veg heim at det var SÅ kjekt å ha dei med på butikken i dag, og at eg likar så godt å vere med dei når dei klarar å snakke fint til kvarandre.

 

Guttungen veit godt at sjukdom smittar (er over gjennomsnittleg interessert i kropp, blod, antistoffer, blodceller, virus, bakterier, medisin, osv), så vi har prøvd å få han til å forstå at humør også smittar. Dersom han er sur og sint, smittar det over på oss andre, både søstera og oss foreldre. Og tilsvarande, når han er blid og glad smittar det over, så vi andre blir glade og. Han såg ut til å skjøne samanlikninga, men har kanskje gløymd det no. Får prøve å ta det opp igjen, i tillegg til å fortelle at vi faktisk blir lei oss når han berre er sint. Når han er riktig ille blir beskjeden at han kan gå inn på rommet sitt og lukke døra så vi slepper å høyre på han. Av og til har eg sagt at eg rett og slett ikkje har lyst til å vere med han når han held på sånn. Då blir han forferdeleg lei seg, begynner å grine og vil berre sitte på fanget.

 

Kanskje vi må ha mimrestund ein kveld når lillesøster er i seng. Han elskar å sjå på bilete, spesielt frå han var liten, men det er lenge sidan sist.

 

Takk for svar!