Uff, nok en flott famile-utflukt ender i fult kaos. Blir så sint og lei meg..

[Anonym bruker]

mest lei meg egentlig.

 

Vi dro på skogtur for å nyte det fine været og griller, men min 18mnd gamle sønn er ikke til å kjenne igjen. Fra han står opp fra blunden sin til han legger seg igjen er det sutring og grin. Men sånn er det vel i perioder. Og han løper vekk fra oss, spytter ut pølsa, spiser jord og jeg er helt desperat etter at mannen min kan bidra litt, men han er så utrolig passiv. Og jeg må fortelle han at: "nå kan DU følge med han litt"

 

Og i tilegg sitter min bedrevitende svoger og forteller sine ekspert råd om oppdragelse og klare grenser, når han selv ikke har vært deltagende i livet til barna sine før de var 6 og 8år gamle.

 

Er bare så sliten og hormonell og har dårlig samvittighet ovenfor sønnen min fordi jeg er så sliten. Åhh, jeg skulle aldri blitt gravid igjen

 

Ja, der fikk jeg tømt meg litt.

[Anonym bruker]

Dette er ikke sønnen din sin feil vertfall. Min er helt lik, samme alder. Sånn er det bare.

 

Men han der mannen din... åhå, han hadde ikke blitt gammel her hvis han var så sinnsykt lat. Og svogeren din kan du be om å dra seg en viss plass om han ikke lukker kjeften sin Det er lov å si fra.

[Anonym bruker]

Ja, bedrevitere er flott. Sender deg en klem.

[Anonym bruker]

Så sant, så sant. Men jeg er ikke typen som sier i fra, ikke fordi jeg er redd for å si ifra, men jeg blir alltid så paff. Tenker bare: er det mulig?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg skjønner faktisk ikke problemet her. Høres ut som du er helt på bærtur.

 

En liten gutt som trasser - javel, sånn er alle barn.

[Anonym bruker]

Er vel menneskene rundt som frustrerer meg og at jeg føler selv at jeg kommer til kort. Er ikke noe galt med min sønn.

[Anonym bruker]

For en mann du har HI.

Du må jo prøve å få litt fornuft inn i hodet hans!

En på 18mnd kan du ikke gjøre noe med, men om mannen din var tilstede så hadde det hjulpet deg, du må ikke finne deg i at du skal gjøre alt alene med barna

[Anonym bruker]

Ja, jeg blir gal. Føler jeg er hans mor også når jeg må fortelle han alt han skal gjøre. Han tar ikke tak i noen ting, utrolig irriterende.

[Anonym bruker]

Har også en sånn mann, du er ikke alene.

[Anonym bruker]

Familieterapi?

Kanskje han trenger en 3person til å fortelle han at det faktisk er hans ansvar også å ta seg av ungene..hilsen hun over.

[Anonym bruker]

Orker du enda et barn da, når han ikke hjelper til med den ene dere har engang?

[Anonym bruker]

"nå kan DU følge med han litt".....Det sier jeg hele tiden til mannen min - må ikke alle mødre det??? Jeg kjenner ingen menn som tar det som en selvfølge at de har det ansvaret, alle må få oppgaven "delegert", ellers venter de til det evt. skjer noe med ungen. Fedre forstår ikke vitsen med å følge med.

 

Kanskje det vil snu seg når nestemann kommer? Da er du opptatt med babyen og mannen din blir automatisk nødt til å ta seg mer av storebror. Eller? Håper iallefall for din del at det blir skjerpings da!

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig ikke det er vanlig at alle fedre er tafatte.

Er deres menn også sånn? Hadde trodd at når man så et barn som spiste jord at man stoppet det, spesielt om det barnet var ditt eget.

 

Tror ingenting blir lettere med flere barn, men vi kan jo håpe.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg mener seriøst at fedre ikke følger like godt med, ja. Mange stopper nok jordspising - forskjellen er bare at mødre følger tettere med og kan stoppe ungen før jorda havner i munnen.

Vi er ofte på turer med andre familier med små barn. Fedrene sitter og prater mens mødrene fyker rundt og fotfølger ungene. Sier ikke at det kun er mennenes skyld at det har blitt sånn......

23:02

 

[Anonym bruker]

Jeg tenger IKKE fortelle samboeren min at han må se etter sønnen vår, det skjønner han faktisk helt av seg selv. Selvfølgelig hender det vi spør hverandre "kan du se etter han nå?", men det er jo mer for å avtale oss i mellom. Men nå har jeg vært tydelig fra det øyeblikket sønnen vår ble født at han er vårt felles ansvar. Både plikter og gleder skal deles.

 

Nå vet ikke jeg hvordan det er hos dere, men jeg ser så mange mammaer som ikke slipper pappa til nesten i det hele tatt de første månedene og kommenterer og korrigerer alt de gjør, også skjønner de ikke hvorfor pappa ikke tar mer tak og engasjerer seg litt mer i barna sine?!?

Hadde jeg ikke kunnet stole på at samboeren min vil akkurat like mye godt for sønnen vår som det jeg gjør og kan gi like mye omsorg som jeg kan, kunne jeg aldri fått barn med han...!

[Anonym bruker]

hehe, fedrene er ikke tafatte, de er bare veldig smarte og bedagelige. De vet jo at mødrene tar ansvaret så da prøver de bare snike seg unna jobben.

 

Tenker jeg skal begynne med det samme :-)

 

 

[Anonym bruker]

Hm... jeg opplever i alle fall ikke at de fleste menn er tafatte når det kommer til dette. Men det kan være fordi de fleste mannfolk i vår vennnegjeng syns det er veldig gøy å ta med ungene ut på ting.

 

Når vi er sammen på hyttetur feks, er det ofte mannfolka som tar med seg ungene ut på skiturer. Vi damene sitter gjerne og slarver i solveggen;) Eller hvis vi er på skitur alle mann, så er det mannfolka som lager hopp og styrer i vei.

 

Kanskje jeg er heldig? Men jeg har aldri bedt han om å "se etter". Med mindre det blir som en avtale, liksom.

[Anonym bruker]

I vår vennekrets er også fedrene flinke til å aktivisere ungene og gjøre ting sammen med dem. Men - når det kommer til barn som er i den alderen hvor de ikke er store nok til å være med på alle aktiviteter og ikke små nok til å bare sitte og se på, er det mødrene som må ta det meste av jobben.

 

Typisk menn å leke med ungene - mange av dem liker jo godt å leke selv - mens det å fotfølge en 2-åring for å hindre at han skader seg, det er ikke fullt så artig.... Særlig ikke når denne aktiviteten ikke er tidsbegrenset ;-)

 

Tror det er dette HI vil fram til: mannen skjønner ikke at gutten må SEES etter.....hele tiden.