Noen som har noen råd? - LANG

[Anonym bruker]

Og er ikke akkurat ute etter svarene 1)dump han 2)ta abort - men at man heller kan fortelle om egen erfaring og prøve å sette seg i situasjonen.

 

Jeg og samboeren har vært sammen i nesten 3 år nå. Forholdet er flott og vi har masse til felles og veldig flinke til å gjøre ting sammen. Jeg gikk på p-piller men sluttet på dette pga allergi. Dette var han klar over og jeg sa til han at vi kanskje skulle vente med sex før jeg har skaffet meg ny prevensjon hos legen. (Jeg ble gravid for 7 år siden da det ble brukt kondom, så klarer ikke stole på dette). Samboeren min har visst lenge at jeg har ønsket barn, så de kvelden hvor han har vært kosete har jeg vært det tilbake (selv om han viste at jeg ikke beskyttet meg).

 

Han er en flott fyr og alt jeg ønsker meg i en mann, men i går kom bomben! Jeg tok en graviditettest pga jeg har følt meg så rar i det siste. Den var POSITIV!

 

Jeg ble først sjokka, hva hvem hvor hvordan!?!?!? hehe, men da samboeren kom hjem fra jobb satt jeg med ned å fortalte min gledelige nyhet! Det var vel returen jeg ikke var forberedt på: "Jeg skal ikke bli noe pappa! Er ikke interessert i å få meg noen barn, og du bør ta abort!"

 

WHAAAAT??? Jeg sa at vi måtte snakke om dette før han bare bestemte seg, og han sa at landet vi bor i gjør det slik at kvinner bestemmer - så hvis jeg ville beholde så kunen jeg drite i å skrive hans navn på noen papirer og ta meg meg dette frikfoster og dra langt vekk!

 

Så... jeg tok en abort for 7 år siden og slet lenge i ettertid og har lovet meg selv at dit skal jeg aldri igjen, men nå har jeg valget mellom å ha det flott med en fyr, men ikke familie.. eller få en liten gutt eller jente men da å være alene!

 

What to do?

 

Håper på noen råd, kanskje hvordan snakke med han om dette? I min drømmeverden er jo dette nyheter å juble for - istedet ble det min verste dag!

[Anonym bruker]

for en vond historie!

Jeg håper virkelig ikke du ender opp med å ta abort når du faktisk vil ha dette barnet, så er det noe du kunne angret på resten av livet. Og hvem vet- hva om dette er din mulighet til å bli gravid?

Jeg håper han roer seg ned etterhvert og finner ut at det ikke er så ille. Hvor gammel er han? kjenenr han ingen som er blitt pappa som han kan snakke med?

Hvis han velger å gå fra deg fordi du velger å beholde barnet så er detutrolig trist, men likevel bedre enn å velge bort barnet, er min mening. Jeg har ikke vært i en slik situasjon selv, men har vært sammen emd en mann i 7 år som aldri "blir klar" for å få barn. Jeg har godsnakket emd ham i flere år og nå har vi prøvd i 9 mnd, men han er fortsatt "ikke klar". Men jeg merker jo at han gradvis venner seg til tanken, og jeg tror det er det handler mest om. Å venne seg til tanken..

lykke til, uansett hva du velger!!

[Gjest millaPCOS]

Kjære deg!

 

For en utrolig vond historie... Jeg vet akkurat hvordan du har det.

I november 2010 fant jeg ut at jeg var gravid, og min samboer tok det heller ikke bra. Men jeg sa jeg kom til å beholde barnet uansett hva han ville, jeg har PCOS og det er vanskelig for meg å få barn så abort var aldri noe alternativ. Følte meg veldig alene, men han var heldigvis av sorten som ville ta ansvar...

Dessverre endte det med spontanabort i desember nesten 9 uker på vei...

Jeg har jo hatt et håp om at han fortsatt ville prøve å få barn med meg, men i går fikk jeg det håpet knust. Da spurte jeg han rett ut om han ville det og svaret var nei. Noe som er helt jævlig siden jeg virkelig elsker denne mannen og vil dele livet mitt med han. Men ikke på bekostning av at jeg aldri skal få barn...

Jeg er helt knust nå, men jeg kan heller ikke se for meg et liv uten muligheten til å prøve å få barn...

I morgen ville vi hatt 4 års- dag... Livet er ikke enkelt.

 

 

Men tenk deg godt om, det kan være denne muligheten du får til å få barn, kan du se for deg et liv uten barn? Selv om samboeren din er negativ nå så kan det kanskje snu om han får litt tid til å tenke seg om og bli vant med tanken (jeg håper virkelig det for din del).

 

Ønsker deg lykke til, håper virkelig alt ordner seg for deg, unner ingen å gå gjennom dette jeg nå går gjennom.

 

Stor klem