Det er når man får barn man virkelig ser hvem som er dine venner!

[Anonym bruker]

Min aller beste venninne har to barn og jeg har vært mye sammen med de alle sammen. sier ja hvis de ber meg med på ting og drar gjerne på cafe selv om barna er med. Kom på besøk på kvelden da hun var alene siden hun ikke kunne dra noen plass. Koselig syns nå jeg.

Men nå som jeg har fått barn så er jeg kjedelig. Jeg er hjemme i permisjon og hun er arbeidsledig, men vi er ikke sammen noe i det hele tatt.

Hun sitter på cafe og er på besøk hos de som har barna i barnehage eller ikke har barn. Jeg spør og spør om hun vil komme innom på en kaffe eller om hun vil være med å gå en tur. De gangene vi ses er når jeg en sjelden gang har bil og får kjørt tre kvarter ut til der hun bor.

Hun stopper aldri innom når hun er i distriktet. Jeg vil ikke ha barnevakt bare for at hun skal gidde å komme innom. Fy fader det sårer altså.

Jeg skjønner at hun ikke vil renne ned dørene mine og bare være sammen med meg og mitt barn, men det går da å tilbringe litt tid sammen. De gangene vi kan treffes da er på kvelden når jeg kan dra ut når far har kommet hjem, men orker ikke være ute å fly hver kveld. Ikke har jeg lyst heller.

 

Også har vi ei venninne som jeg mistet litt kontakt med som studerer deltid. Hun har ingen barn og spør ofte om vi skal være sammen og vil gjerne dra på trilletur sammen med oss. Og spør alltid om VI skal komme på besøk.

[Anonym bruker]

Det er når du får en trøkk i trynet - gjerne med medieoppslag, du vet hvem som er dine venner og ikke....

 

 

[Anonym bruker]

ENIG med Hi.

Jeg har selv 2 barn og bestevenninna mi gjennom mange år blir aldri med på noe med mine små,eller spør om de ,bryr seg om de,eller snakker til de når vi er innom med en pakke eller noe.

Har veldig veldig lite kontakt med henne.Og det står ikke på meg for å si det sånn!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke barn ennå selv, men de fleste av mine venninner har det.

 

Jeg synes IKKE det er noe koselig å delta i leggerutinene til barna deres f. eks. Forstår ikke hvorfor foreldre ønsker at jeg skal delta i den rutinen.

 

Jeg er rett og slett ikke intr. i barna deres.....

 

Forventer heller ikke at de skal engasjere seg i mitt barn når det kommer.

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Er no virkelig ingen som har sagt noe om legging??

Selv om du ikke bryr deg kan du no prøve å vise litt at du gjør det for å glede din venn.Men du er vel ikke en ekte venn heller..

[Anonym bruker]

Ja, hvem har sagt noe om leggerutiner?

[Anonym bruker]

om man er bestevenninnner så er det faktisk normalt å ville/ønske å bry seg om bestevenninnens barn også,fordi de er en stor del av bestevenninnna di sitt liv!

og er man en bestenvenninnne så bryr man seg om alt i livet til sin bestevenninnne,spesielt barn!

de som ikke skjønner at barn er det viktigste i en mors eller fars liv er jammen meg korttenkte,lite empatiske og egoistiske!

 

da er du ikke en bestevenninne!

[Anonym bruker]

Nei jeg har innsett nå at hun ikke lenger kan kalles for min beste venninne. Hun er nå bare den venninnen jeg har hatt lengst. At man kan skuffe så stort altså!

HI

[Anonym bruker]

Har det litt sånn her å HI.

 

Bestevenninna mi siden vi bitte små, ja faktisk så har vi vært venner i 35 år, bakket helt ut da jeg ble alene med gutten min for 2 år siden.

Hun ble selv alenemor for 9 år siden. Jeg besøkte henne ofte, reiste gjerne til henne på en lørdagskveld og koste oss med film, god mat og skravlet. Skjønte jo at det ikke var så lett for henne å reise bort på kvelden.

 

Men etter jeg ble alenemor selv så ser jeg henne knapt. Jeg sitter her alene hver eneste kveld (jeg er 100% alene). Skjønner at det kan være slitsomt å reise bort på kvelden etter jobb, men en lørdag noen timer på en kaffekopp skulle vel kunne gå (vi bor 5 min fra hverandre). Datteren hennes er jeg veldig glad i og synes det bare er koselig om hun er med.

 

Men blir litt skuffet når jeg ser hun legger ut på facebook i det vide og brede om alt hun har gjort sammen med andre venninner både i helger og hverdagen, når hun aldri har tid til meg.

 

Nå gidder jeg snart ikke å spørre mer om hun har lyst til å komme, og gidder heller ikke besøke henne heller når hun aldri kan stikke en liten tur innom meg.

[Anonym bruker]

Mine beste venner er mitt fristed. Sammen med dem kan jeg være bare meg, ikke mamma. Jeg synes det er slitsomt å være mamma og elsker at vennene mine fortsatt kan se meg som bare en venn - ikke en mammavenn, derfor legger ofte jeg opp til at vi treffes etter at barna har lagt seg, eller mens de kan være sammen med pappa'n. Jeg er dødsspent på hvordan det blir når vennene mine får egne barn