Frustrerende prøveperioder.. Flere som mister håpet underveis??

[shalin]

Jeg må bare få ut litt frustrasjon...(unnskyld hvis jeg virker sutrende og negativ,men bare en liten nedtur akkurat nå,går over:-)

 

Er i gang med mitt 4 forsøk,og det har gått ganske bra psykisk,men nå kjenner jeg at jeg får litt sånn gi opp følse.

Dere som har prøvd flere ganger,og kanskje fått det til,har dere hatt perioder da dere har lyst å gi opp,og har dere da tenkt: at jeg kommer ALDRI til å bli gravid??

Jeg vil jo så gjærne ha en liten baby!!!! at det skal være så jæ...vanskelig da..

Jeg kan teste om noen dager,men tror ikke det gikk denne gang heller dessverre(og jeg som var sååå optimist)

Jeg regner jo med at jeg måtte prøve flere ganger,men man håper jo så inderlig hver gang... men en dag så klaffer det vel...sukk:-)

Ha en flott helg alle sammen!

[kosejent1]

Stakkar deg shalin, vet akkurat hvordan du har det! Selvfølgelig er det perioder hvor motivasjonen har vært på bånn. Tror det er helt normalt, man kan ikke være like sterk hele tiden. Hadde flere slike stunder da vi prøvde på lillegutt (han ble til etter 4 IVF/ICI og 2 FER) og det som var viktig for meg da var å ta en pause fra all prøvingen både mentalt og fysisk. Planlegge mange hyggelige ting og bare leve:-) Jeg har det sånn nå igjen, vet ikke helt om jeg orker flere søskenforsøk selv om vi "bare" har 1 ICSI forsøk (endte i MA) og 1 fryseforsøk bak oss denne runden. Nå er vi jo to i parforholdet som ønsker barn, det hjelper masse! Vi støtter opp om hverandre og målet er jo å få til verdens nydeligste baby.

 

Du har jo all grunn til å være optimistisk som ruger! Krysser fingrene for deg, og skulle det ikke gå denne gangen trenger du ikke å kjøre på med forsøk med en gang. Kos deg i sommer med sol, venner, familie og ferie. Så kan dere heller kjøre på til høsten:-)

 

Masse lykke til med rugeinnspurten og håper solen hjelper litt på humøret:-)

 

 

[popstar]

Det beste du kan gjøre er å tenke at "går det så går det"! Dette er utenfor vår kontroll, og det er lite vi får gjort fra eller til.

 

Vi har holdt på i tre år, med to SA bak oss, tre mislykkede pergokurer og ett mislykket ivf.

 

Etter 2,5 år sa ga jeg rett og slett faen...jeg orker ikke la dette styret livet mitt, til det er det altfor verdifullt og dagene flyr av gårde.

 

Selvfølgelig er det lov å være lei seg, men viktig å ikke drukne i dette.

 

Finn andre ting som gjør deg lykkelig istedet for å fokusere på kun dette ene;)

 

God helg du også)

[popstar]

Det beste du kan gjøre er å tenke at "går det så går det"! Dette er utenfor vår kontroll, og det er lite vi får gjort fra eller til.

 

Vi har holdt på i tre år, med to SA bak oss, tre mislykkede pergokurer og ett mislykket ivf.

 

Etter 2,5 år sa ga jeg rett og slett faen...jeg orker ikke la dette styret livet mitt, til det er det altfor verdifullt og dagene flyr av gårde.

 

Selvfølgelig er det lov å være lei seg, men viktig å ikke drukne i dette.

 

Finn andre ting som gjør deg lykkelig istedet for å fokusere på kun dette ene;)

 

God helg du også)

[Tante_Esel]

slenger meg på her!

Seff alle som prøver å få barn er innom tanken på at kanskje det ikke går... men man må ikke gi opp den lille gnisten av håp som er igjen inne i magen.

 

Selv har jeg heller begynt å ta grep om livet mitt, som jeg føler har stått på vent i mange år siden vi startet prosjekt baby!

Har nå søkt ny jobb, og begynner å prøve å slå meg til ro med livet uten barn, selv om jeg forstatt ønsker barn.

 

alt dette er nok en del av prosessen man må gjennom...

 

det er jo nesten som en sorgprosess... men vi skal få vårt lille nurk til slutt!!!ikke glem det!

[KLP <3spire<3]

Jeg og samboeren min har prøvd i 2 år. Nå må jeg si at vi er 2 kvinner og har derfor vært i Danmark til å begynne med. 6 turer dit, 3 graviditeter og 2 spontan aborter :-( det har vært kjempe tøft med alle oppturene og nedturene, og i tillegg kommer horomontabletter og sprøyter. Etter 2 år fikk vi hjelp i Norge, Haugesund sykehus tok ut 10 egg 11 februar og 14 februar satte de inn 2 egg. Ett festet seg og jeg er i dag 10 fullgåtte uker. Men det har ikke vært 10 glade uker, for jeg har et digert Hematom i livmoren som fører til sinnsyke blødninger, om noen av dere har lest om MK73, så er det samme opplegget med meg. 3 uker etter innsatte egg går det opp for meg at samboeren min er litt annerledes. Jeg tenker at det er påkjenningne etter all prøvingen og at jeg går med kraftige blødninger som er årsaken. I tillegg ble hun student ved Politihøgskolen i høst, så jeg tenkte vi har mye å stri med, men vi kommer oss gjennom det. Etter 3 nye uker tar jeg opp med henne at hun oppfører seg veldig merkelig. Hun vil ut av forholdet og har ikke sagt noe til meg om at hun ikke hadde det bra. Hun innrømmer at hun skulle sagt fra før vi dro til Haugesund, men hun TRODDE det var det hun ville. Og 6 uker etterpå vil hun ikke likevel! Det skal faen ikke være mulig. Så her sitter jeg, alene, gravid med noen sinnsyke blødninger.

 

Jeg får ikke mye ut av eksen min, om det er prøvingen eller noe annet. De første dagene tenkte jeg at vi har ødelagt forholdet på alle oppturene, nedturene, glede, skuffelse, hormoner....... for et par dager siden skrev jeg et innlegg som jeg slettet, men det handlet om at assistert befruktining kan tære på forholdet, Jeg lurte på om andre følte det samme. Men så slettet jeg det. Nå har jeg skrevet om min situasjon, uff.... det ble litt langt, men måtte bare få det ut. Er så frustert og vet ikke frem og tilbake på meg selv. Føler meg ført bak lyset, hun burde aldri gjennomført dette sammen med meg, for så å forlate meg.

 

Prøver å fokusere på den lille spiren, men det er vanskelig, for det er så mye som surrer i hodet mitt. Så blir jeg sint på meg selv for at jeg ikke bare kan drite og dra i eksen min og heller bare glede meg over babyen.

Det er nok fordi jeg er redd for å miste også babyen :-( hulk, nå skal jeg ikke syte mer, lover ;-)

[popstar]

Få det ut!! Dette sliter voldsomt på forholdet, jeg og min kjære har hatt x antall krangler pga frustrasjon ang dette. I tillegg fikk min mann ereksjonproblemer som varte godt over 6 mnd! Slitsomt, yes! MEN, kjærligheten holder:)

 

At din samboer forlater deg rett etter en sånn alvorlig greie forteller meg to ting: egoistisk og at kjærligheten ikke er sterk nok!

 

Uansett så vil du vel ikke fortsette med en sånn person som stikker når livet blir for tungt?

 

Hvis du tenker slik på det blir ting kanskje lettere;)

 

Nyt bebisen nå, plutselig så står kjærligheten der igjen. Ekte denne gang;)

[Hegemor_78]

Nei og nei, Shalin.. Jeg hadde så gode følelser rundt forsøket ditt, er vel ikke helt avskrevet enda eller?? Det er jo akkurat nå det føles mest frustrerende, du har jo akkurat gått rundt med store forhåpninger og derfor er det selvfølgelig kjempetrist når disse forhåpningene blir "tråkka på", ikke sant? Man går jo med store forventninger gjennom hele prosessen, og når det viser seg å være forgjeves blir man såklart skikkelig skuffa!! Jeg håper du enten får en sabla god nyhet om noen dager, hvis ikke så håper jeg du om en stund stabler deg opp på beina igjen og ikke gir opp! Men det er lov å være deppa og lei en stund...

For min del er det spraystart til fredagen. Spent på hva disse hormonene gjør med meg!! Hører mye rart, og jeg er redd for å "miste meg selv". Føler du at det skjer??

 

Stor klem fra Hege

[shalin]

Takk Hege:-)

Jeg hadde og veldig god følse denne gang,men dessverre så får man jo ikke gjort så mye til eller fra i denne prosessen.

Jeg fikk beskjed om å slutte på Lutinusen,(hadde vanlig mensblødning,så de mente jeg bare kunne slutte)

De vil jeg skal ha forsøk i naturlig syklus neste gang,så da får jeg prøve det,alt skal prøves;-)

Jeg merker ikke så mye til hormonene egentlig,syntes det har gått overraskende bra hver gang,så det har ikke vært noe problem syntes jeg,får inderlig håpe du opplever det samme:-)

Masse lykke til til deg.. jeg er nok snart tilbake her igjen!!

 

Stor klem