Noen som har vokst opp i et strengt, religiøst miljø?

[Anonym bruker]

Og hvordan var oppveksten? Hvordan takler du tingene nå som du er voksen? Og lærer du barna dine det samme som du lærte?

 

Jeg vokste opp i et strengt, religiøst miljø. Noen vil kalle det sekt. Det var mye fordømming, vi ble "skremt" til å tro. Vi ble skremt med helvete og at en kom til helvete om man ikke gjorde alt riktig.

Sliter ennå med tanker om dette, men lærer ingenting av dette til barna mine.

[Anonym bruker]

Vokste opp som læstadianer. Vi jentene måtte ha langt hår, måtte gå i skjørt og vi fikk ikke ha kontakt med gutter. Vi hadde ikke tv, juletre, gardiner og fikk ikke høre på musikk eller danse (inkl. å gå på turn eller ballett). Alkohol var total foebudt, vi dro på leir og samlinger nesten hver helg. Hadde nesten bare kontakt med andre i miljøet og hadde nesten ingen venner i nabolaget eller i klassen.

Vi leste mye i bibelen, det var trusler om helvete osv.

 

Da jeg var 12 år brøt min eldste bror ut av miljøet. Han bante vei for oss andre søsknene og i dag er det ingen av oss som er læstadianere. Det var tungt for våre foreldre, men i dag har vi god kontakt og et godt forhold.

[Anonym bruker]

Hei, får jeg snike inn et spørsmål? Jeg er fra Vestlandet og har aldri vært borti læstadianere, med mindre det er det samme som Smiths venner, som det finnes flere av her. (De var også ganske isolert fra andre, så jeg kan nesten ingenting om dem heller, altså.)

Men jeg har hengt meg opp i dette med gardinene, jeg forstår ikke hvorfor man ikke kan ha gardiner, kan du forklare meg bakgrunnen for det?

[Anonym bruker]

Det er ikke det samme som Smiths Venner. Har du sett filmen Kautokeino-opprøret? Den handlet om da læstadianismen kom til Finnmark.

Læstadianismen har navn etter Lars Levi Læstadius som var prest i Nord-Sverige i første halvdel av 1800-tallet. I 1844 møtte han samepiken Maria (egentlig Milla Clemensdotter), og det resulterte i en åndelig oppvåkning. Etter møtet med Maria dro han hjem til Karesuando hvor oppvåkningen og den nye forståelsen ga seg utslag i en kamp mot en ukristelig livsførsel, deriblant det svært utbredte alkoholmisbruket som Læstadius mente berøvet folk både livsgrunnlag, menneskelig verdighet og fremtidshåp. Totalforbudet mot alkohol blir opprettholdt den dag i dag. Følgende av dette var en stor vekkelse som brøt ut i hans hjemby Karesuando. Denne spredte seg videre ut over store deler av den svenske Lappmarken og derfra inn i de nordliggende områdene på finsk og norsk side. Med det var den læstadianske bevegelsen i gang.

 

Å ikke ha gardiner er en gammel tradisjon. Det er delvis fordi man ikke skal ha så mye pynt og distraksjoner i hverdagen, men også som et resultat av at det tidligere var stor fattigdom, i sær i Nord-Norge, og at man derfor ikke hadde råd til gardiner.

I dag har de fleste læstadianere gardiner. Det er mye på vei ut og mange har også tv, radio og internett.

[Anonym bruker]

Ikke selv, men kjenner flere som har vokst opp i Jehovas vitner. Har en følelse av at det er JV du snakker om , HI?

Jeg kjenner en ung jente som vokste opp i JV, hennes familie/miljø var veldig konservative. Da hun som 14-åring fortalte at hun ville bryte ut, slo familien hånden av henne og kuttet all kontakt. Hun ble dermed hjemløs som 14-åring, og hennes egen mor gikk i en stor bue utenom dersom de møttes tilfeldig på gaten. Men hun har klart seg bra og lever et fritt og godt liv.

En annen jeg kjenner levde normalt helt til hun var 10 år og moren bestemte seg for å bli med i JV. Faren hennes ville ikke bli med. De fortsatte å leve sammen i mange år på denne måten, men så ble det skilsmisse. Hun bodde da videre sammen med sin mor som var i JV, og er selv med der i dag, hun har nå mann og tre barn (som også er JV). Kjenner noen flere også, og de er alle vokst opp i JV, og er fortsatt med i dag.

[Anonym bruker]

Takk for svar! Jeg skal definitivt se filmen. Synes det er veldig interessant med slike lukkede samfunn eller sekter eller hva man vil kalle det. Akkurat læstadianere finnes det vel flest av i Nord Norge da, mens her har vi Smiths Venner, Jehovas Vitner og mormonere. Kjenner ingen Smiths Venner, men kjenner kjekke folk i Jehovas Vitne og mormonere, uten at jeg får tatt del i den religiøse delen av deres verden, som vil si at det er vanskelig å bli ordentlig kjent med dem.

Godt at du har det bra med valget ditt i dag!

 

[Anonym bruker]

Det er en god film som viser hvordan religion ble trykt ned i halsen på samene.

 

Ja, det er nok flest læstadianere i nord og veldig mange er samer eller bor i såkalte samiske kommuner.

 

Smiths Venner har vi ikke så mye av her oppe (så vidt jeg vet). Var det de som kjøpte seg en øy på sørlandet? Mener å ha hørt noe om det for noen år tilbake. Mormonere er det heller ikke så mye av. Bortsett fra amerikanske mormonere som kommer om sommeren. Syns de er litt creepy. Mormonerne. Litt sånn skummel-glad-kristen. Får ikke helt tak på dem....

[Anonym bruker]

Jeg sniker inn et spørsmål til, til HI og du som var læstadianer: Har dere snudd ryggen til Gud og religion i sin helhet eller har dere fortsatt en tro?

[Anonym bruker]

Beklager, brøt meg skikkelig inn i tråden din, HI.. Leste en gang en bok som heter "Da gråter englene" av Marianne (ikke noe etternavn). Hun forteller om sin oppvekst i JV og hvordan det ble da hun brøt ut, kanskje den boken kan hjelpe deg?

[Anonym bruker]

Ettersom JV ikke tror på et Helvete, så vil jeg ikke tro det er der HI har vokst opp......

[Anonym bruker]

Jeg tror fortsatt på Gud. Min personlige Gud. Jeg tror ikke på en Gud som fordømmer, som bestemmer, som ikke liker musikk og jeg tror ikke på en Gud som holder oss i et jerngrep.

Jeg tror på en mild og god Gud. Det ønsker jeg også for mine barn. De skal finne fred med Gud (om de selv ønsker å tro) og ikke tro på Gud av frykt for helvete.

 

Hilsen Læstadianer-jenra

[Anonym bruker]

Ettersom JV ikke tror på et Helvete, så er det nok ikke der HI er vokst opp...

[Anonym bruker]

Jeg hadde ei i klassen min som var Jehovas Vitne. Hun fortalte en god del om hvordan det var, men husker så lite av det i dag Synes det er veldig interessant med religioner og de forskjellige måtene det blir praktisert på.

 

Hun JV er i dag gift og har barn i en alder av 22 år

[Anonym bruker]

Hi her, og tusen takk for flotte svar alle sammen. :-)

 

Jeg er vokst opp som læstadianer jeg også. I en veldig liberal familie, men forsamlingene og resten av familien var veldig konservative.

Det var ikke lov å danse, drikke, spille kort osv men vi hadde gardiner, TV og sånne ting da. (andre i familien hadde ikke feks TV og mente dette var en avgud)

Vi var i forsamlinger og stevner helt fra vi var små, og det var mye som var skremmende for en liten jente. Barn tar alt bokstavlig, og når det alltid ble gjentatt "dommedag kommer snart" så trodde jeg det var i morgen.

 

Jeg trodde i tillegg jeg ikke var god nok for å komme til himmelen, og at jeg skulle sitte i helvete og se på min kjære familie i himmelen. Dermed ble jeg veldig redd for døden, og sliter ennå med tanker om dette i dag.

 

Jeg har ikke snudd ryggen til troen min, men forsøker og tro på en god Gud, den jeg lærer mine barn om. Den tilgivende, den Gud som passer på, som man kan be til og være venn med.

 

Jeg snakker aldri om straff, helvete og dommedag. Og de som gjør det til sine barn.. Vel, de vet ikke hvor mye de faktisk kan skade et barnesinn.

[Anonym bruker]

Jeg har to slektninger som vokste opp i en veldig kristen familie.De gikk begge på private skriste skoler, deltok på private kristne fritidsklubber det var bibellesning og allsang, bønn osv.

 

Den ene er nå ca 21 år og fortsatt veldig forsiktig og troende. Hører etter foreldrene samtidig som hun gjerne vil klare seg på egenhånd. Den andre skeiet helt ut da hun var rundt 16. Hun fikk nok av det strenge miljøet og ble en skikkelig rebell. Mottoet henens er "Good girl gone bad". Hun har stoooore tatoveringer over hele kroppen, røyker, fester, bytter ofte partner, kliner med jenter for å legge ut bilder på facebook og legger ut svært lettkledde bilder av seg selv på facebook. Hun ser ut som en oversminket glamourmodell. Hun snylter på sine foreldre som har mye penger, har blitt tatt av politiet for å være på utesteder hun ikke er gammel nok til å være på osv. osv. Begge er forøvrig herlige jenter som er koselige og snille.

 

Så det er rart å se hvor forskjellig de søstrene har blitt med tanke på at de har hatt lik oppdragelse.

[Anonym bruker]

Ja. Adventist.

Hverken jeg,mine søsken eller mamma og pappa er det lenger og vi gikk ut for ca 17 år siden.

Men første del av oppveksten var preget av adventistsamfunnet på godt og vondt. Jeg ble lært som lite barn at jeg kom rett til helvete om jeg drakk cola. Når mamma og pappa drakk kaffe kom de også til helvete. Vi var vegetarianere og om mamma en sjelden gang handlet mat på sabbaten var det å kjøre til nabobyen og løpe inn i huset med posene når vi kom hjem. Da fiolintimene mine ble flyttet til fredag ettermiddag prøvde farfar å tvinge meg til å slutte - fordi man ikke skal gjøre annet enn å praktisere religionen sin etter mørkets frembrudd fredag til solen går ned lørdag.

Herlighet... Dette var bare noen kjappe eksempler. Så er det meg per i dag; jeg går på polet og handler og går gjennom byen med posen i hånda selv om det er lørdag, jeg drikker ca en kanne kaffe om dagen og tar en røyk en gang i blant. Jeg tar barna mine med i statskirken og har døpt de der. Jeg lever et helt normalt liv med null dårlig samvittighet for det.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en ekstrem katolikk av en mor. Det er veldig mye fokus på skyld, skam, synd, helvete og alt det negative religionen kan by på. Jeg fikk ikke være med gutter, kunne ikke kle meg som jeg ville, fikk ikke ha noe i fred, og titt og ofte ble cd-er, plakater ol. som jeg likte kastet fordi hun mente det var upassende på en eller annen måte. (Litt vanskelig å komme med gode eksempler på hvor vondt vi hadde det, da det høres så banalt ut når man skriver det.) Vi kranglet hver eneste dag, samtlige av oss søsknene har slitt med posttraumatisk stress i ettertid, og ingen av oss er religiøse. Det som reddet oss var det at det ikke var snakk om noe lukket miljø, bare en gal mor. Hun jobbet heldigvis også mye, på dagtid og kveldstid, så mens hun var borte danset musene på bordet for å si det sånn. Vi holdt sammen i tykt og tynt vi søsknene og har fantastisk godt forhold i dag. Litt sånn "oss mot verden". jeg har ikke noe godt forhold til moren min, da hun er svært mentalt syk, manipulerende, og gir meg ingenting positivt. Prøver å holde en god tone, men for henne handler alt om religionen, og det er veldig vanskelig å prøve å holde seg rolig når man snakker med henne ettersom vi er så uenige.

 

Jeg er i dag ikke religiøs, men har mitt private livssyn som jeg for det meste holder for meg selv. Kommer nok til å oppmuntre barna mine til åndelig åpenhet, men ikke lære dem noe om hva som er rett og galt innenfor dette. La dem finne sin egen vei, og gjerne snakke mye om det, men da TOVEIS-KOMMUNIKASJON! Fant nylig en organisasjon som står for alt det jeg har gjort meg opp en mening om, hvis noen vil sjekke ut.. (Men ikke si det til moren min, for DEN diskusjonen orker jeg ikke ta

 

www.holisme.no