Er jeg en dårlig venn???

[Anonym bruker]

Kort fortalt,så har jeg ei venninne som er forlovet med en kjekk kar med 2 barn og som også er sterilisert..(han er 10år eldre enn henne)..hun har ingen barn fra før av,men ønsker seg veldig.De har blitt enige om at de skal prøve med prøverør,men de vil vente til etter bryllupet neste år.Jeg støtter henne fullt og det har jeg alltid gjort..

Jeg skal også da være hennes forlover..

Så fant jeg meg en kar som jeg hadde en flørt med,men jeg gjorde en ende på det i slutten av sommeren som var,uker etterpå fant jeg da ut at jeg var gravid..med blanda følelser ringte jeg min venninne og fortalte dette etter noen dager.Sa at jeg gruet meg til å ta denne samtalen siden jeg veit at hun så inderlig ønsker seg barn...Hun tok det pent..

men i ettertid har flere av hennes venninner/kollegaer blitt gravide og det sliter på henne..Noe jeg forstår..Jeg har sagt klart ifra at jeg ikke presser henne til å "delta " i mitt svangerskap,men at ho får si ifra om ting blir for ille..for da trekker jeg meg unna..

 

Omtrent hver gang jeg snakker med henne,så forteller ho hvor "jævlig" det er at nok en kollega kommer med kulemage..Jeg føler så klart på det..

Merker tydelig at hun har trekt seg unna meg,jeg har nå 7 uker igjen,og har vel sett henne 2-3 ganger iløpet av mitt svangerskap..Jeg har prøvd å avtale med henne,men hun avlyser ALLTID i siste liten...alltid en eller annen unnskyldning...

Jeg er jo langt ifra "dum",så skjønner jo at det har med min graviditet å gjøre..

Sist jeg prøvde å snakke med henne om dette,så ble hun fly forbannet og la på..

Jeg føler at mitt svangerskap har ødelagt deler av vårt vennskap...For hun later som hun er glad på mine vegne,men innerst inne så veit jeg at hun skulle ønske dette ikke hadde skjedd..

 

Jeg føler nå på de (snart) 9 mnd at jeg begynner å bli sliten av det her..Jeg kan forstå henne,men hun må også forstå meg..Føler at det er enveiskommunikasjon her...De siste dagene har jeg også følt at det er feil å sette meg som forlover...Jeg føler meg rett og slett ikke passende til den rollen...Er tydelig at vennskapet brått ikke tålte denne hendelsen...

 

Noen gode råd eller noen i samme situasjon der ute???

 

***

[Anonym bruker]

Dersom dette er sårt for henne burde hun kansje heller snakke med forloveren sin, dersom hun vil ha barn nå burde han enten gå med på det nå eller så må hun vurdere forholdet. Jeg kan forstå for henne at det er sårt for henne, men jeg forstår også deg at det er trist hun skal lage sånn avstand, og hvordan vil det bli når babyen blir født?

 

Jeg ville nok prøvd og få snakket med henne og forklart din side, og hørt på henne om hun synes det er trist at forloveren hennes vil vente så lenge. og at hun kansje burde snakke med han. Fordi om han har fått sine barn burde han enten finne seg ei med barn som heller ikke vil ha flere eller så må han rett og slett føye seg om han virkelig vil ha veninna di. Synes ikke det blir rett av han og kreve og bestemme omtrent helt alene når de skal få barn.

 

Ut ifra det du skrev tolket jeg det litt som at det er mannen hennes som vil vente og hun har bare godtatt på en måte. og når man ønsker seg barn veldig sterkt så blir man trist og lei når man ser andre får barn og blir gravide.

[Tante Blås Squaw]

Ingen av dere fortjener stempelet "dårlig venn" - dere er bare på vidt forskjellige steder akkurat nå )

 

Gi henne tid. Hun er i sorg. I din situasjon ville jeg skrevet til henne, fortalt at jeg fortsatt kom til å være der når hun var klar.

 

Forstår godt at du syns det er trist at hun ikke takler babymagen din nå, men det har INGENTING med deg å gjøre - prøv å ikke ta det personlig. Sats på andre venninner og kompiser en stund! Det er klart du skal kose deg med graviditeten og skravle om den )

 

Da jeg var 19 ble jeg gravid og min beste venninne taklet det overhodet ikke. Hun hadde gode grunner, akkurat som din venninne. Men når hun hadde fått ha en pause fra vennskapet kom hun sterkere tilbake. )

 

 

[Anonym bruker]

Huff, en vanskelig situasjon var selv redd for at noe slikt skulle skje mellom meg og søskenbarnet mitt... Hun er noen år eldre enn meg, og vi begynte vell begge å prøve på førstemann ca samtidig, jeg ble gravid på forste forsøk, bar frem ungen, fødte og ble gravid på nytt når minste var 8 måneder. søskenbarnet mitt prøvde fortsatt på å få den første til å sitte. Det var vondt å fortelle henne at jeg var gravid på ny, og jeg trådte veldig varsomt rundt henne når det gjaldt graviditet. Nå ble hun heldigvis gravid ettpar måneder før jeg fikk nummer 2, så det gikk jo kjempegodt, og vi snakket om spy, bæsj og svangerskapsproblemer om hverandre

 

Men her er det jo tydelig at venninna de har det veldig vondt og antagelig blir påminnet om sitt høyeste ønske hver gang dere treffes. Men jeg syns kanskje at siden situasjonen er som den er så er det beste at du bare aksepterer at vennskapet er litt på "hold" til du ikke lenger er gravid La henne få kose seg masse med barnet ditt om hun ønsker og kjemp for å beholde vennskapet! Du vil angre fælt om du lar det gå, selv om det er vanskeig nå. Om 2 år er dere antagelig begge småbarnsforeldre og dermed i samme situasjon igjen

[Dark Angel]

Som en god venn skulle du liksom tatt abort? Jeg har en bror og et nært søskenbarn som ønsker seg barn, og en venninne som ønsker seg nr. 2.

Jeg har blitt gravid med første mulighet i begge svangerskapene. Jeg kan virkelig ikke gå å ha dårlig samvittiget overfor dem som ikke kan få barn. Jeg oppfører meg så pent og ordentlig jeg kan, men må fortsatt kunne leve mitt liv. Det må du også.

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å prate litt med henne om dette,men svaret jeg får,er ett mindre pent smil og så er temaet byttet.

Hun og hennes samboer skal gifte seg neste år,derfor venter de med prøverør,til bryllupet og de kostnadene er over.

 

Men det er omtrent 90% av de gangene jeg prater med henne i tlf,så nevner hun at hun er driiit lei at alle rundt ho blir gravide,brått en kollega til,så en gammel klassevenninne,så en annen og sånn fortsetter det..

Og når hun da har fresa fra seg,så spør ho i en spydig tone; "ja,hvordan går det med den i magen a??!"

 

Greit å være sårbar.Har vært der selv!!Gikk i litt over 1 år med en lege som sa jeg hadde liten sjangse for å bli gravid,så når jeg ble det nå,så var valget veldig enkelt..

Og alt dette veit min venninne..Jeg har klart å glede meg på andres vegne når de har blitt mødre,fedre o.l.

men hva med litt glede på mine vegne fra da en som da skal være min bestevenninne`???

 

Når jeg kjente første spark og liv,så ville jeg jo ringe henne..men der satt jeg med tlf i hånda og måtte bare legge den fra meg igjen..for jeg vil ikke "såre" henne...

Jeg syns at hun kunne tatt seg i sammen,for det hadde jeg gjort også..

Når hun traff denne mannen,så visste hun at han hadde barn fra før,og var sterilisert..så hun visste hva hun gikk til..og planene deres har vært klare hele tiden,at etter bryllupet så skal de sette i gang med prøverør...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok kutta ut å være den som tok kontakt og gått videre med livet mitt. Så får hun heller ta kontakt igjen senere om hun klarer å slutte å syntes synd på seg selv.

 

Jeg levde i 8 år med en dom om at jeg ikke ville kunne få barn.

Jeg jobber med barn og har alltid elsket barn og det var selvsagt tungt og ganske smertsomt til tider.

Men jeg klarte å skille mellom mitt og andres liv alikevel.

Ja det var litt trist når andre ble gravide og fikk barn, jeg var trist fordi jeg aldri skulle få oppleve det men samtidig var jeg veldig glad for at andre fikk gleden.

Jeg var med på allt mulig, smilte så godt jeg kunne aksepterte at slik er livet. Men klart det hente at jeg gråt i armene til samboern min når jeg kom hjem om kvelden noen gang.

(Heldigvis viste det seg at legen tok feil for min del og jeg har idag barn.)

 

Jeg mener at man ikke skal forstå seg ihjel andre mennesker.

Det er desutten ikke noe galt med venninnen din som gjør at hun ikke kan få barn. Hun tok et valg når hun valgte samboern sin.

Alle valg har konsekvenser og nå straffer hun deg for et valg hun har tatt.

Og hun har jo akspetert selv at de skal vente til etter bryllupet så igjen har hun tatt et valg. Et mennesker som kan oppføre seg så bittert og ikke overhode stiller opp for deg er ikke en bestevenninne.

 

Ta et steg tilbake la ho være den som tar kontakt, kos deg med magen og babyn når den kommer og ikke bruk energi på å bekymre deg over hvordan hun føler det.Ikke la hun tjele energien din eller gleden din du vinner ikke noe på det og det gjør ikke ting bedre for henne heller.