Gruer meg

[A_K]

Hei, har plutselig begynt å grue meg til fødselen. Det har vel gått opp for meg de siste dagene at det kan skje når som helst. Og det bekreftet jordmor i dag, selv om jeg bare er i uke 36..

 

Jeg har vært så avslappet i forhold til fødselen tidligere, men nå er jeg plutselig livredd og gruer meg. Føler meg ikke forberedt enda.

 

Noen andre som gruer seg? Trenger å bli roet ned her...

[A_K]

Ingen trøst å få...?

[min lille spire]

Hei,

 

Hva er det egentlig å grue seg til? Enkelt å si? Ja det er vel det, men jeg har ikke bekymret meg for fødselen i det hele tatt.. Det eneste jeg tenker om fødselen er at da skal jeg endelig få høre og se hvordan prinsessa vår er:) Fødselen er det ingen som vet hvordan går.. det er individuelt fra person til person og fra gang til gang.. Og som regel hører man om de verste fødselshistoriene, men det er kun et fåtall! Tenk på alle de fødselene som går så utrolig bra, og tenk på den opplevelsen å kunne få lov til å bringe et lite menneske til verden:)

Det er ikke alle som er så heldige, så vi skal være stolte og nyte at vi har fått den muligheten!

 

Har hørt flere som har trudd at de nesten skal dø under fødselen på grunn av disse dumme historiene, men når de selv har vært gjennom det trudde de det skulle være mye verre enn det var:) Og så fort man får den lille på brystet er alt annet glemt:)

 

Lykke til!

[Mini84]

Jeg har aldri født før, så jeg er kanskje ikke den beste til å svare deg, men jeg kan jo si noe om hvordan jeg tenker:)

 

Jeg er verdens største pingle, det er sikkert derfor ingen tror meg når jeg sier at jeg ikke gruer meg til fødselen i det hele tatt. Jeg er selvfølgelig nervøs, siden jeg ikke vet hva som kommer til å skje, men nå i uke 39 er jeg sååå klar for å bli ferdig.

 

Ut skal hun uansett, så det er ikke noe poeng å bruke tiden til å grue seg. Jeg har bare forsont meg med at det blir det vondeste jeg har vært med på, at jeg sikkert kommer til å angre på hele greia mens det står på og at jeg antagelig kommer til å tro at jeg skal dø (jeg er ekstremt dramatisk anlagt).

 

MEN, heller det enn flere måneder med tung kropp, kvalme og vondt bekken. Folk føder hver dag, da skal jeg klare det også, samme hvor lite smerte jeg tåler. Nå har kroppen min vist i ni lange måneder at den vet hva den skal gjøre, den kommer ikke til å svikte meg under fødselen.

 

Kjenner jeg et snev av fødselsangst, ser jeg bare bort på vuggen som står klar i stua. Herlighet som jeg gleder meg til å se henne!

[marushka]

Du kan ikke forberede deg så veldig, egentlig. Man blir vel aldri helt klar? Det er klart det er et stort hinder vi skal over, men det er ikke så mye annet å gjøre enn å prøve å ta en rie av gangen når det først begynner. Være tilstede der og da. Tenk på alle de som føder barn i verden - flere barn - og under alle mulige slags forhold. Dette er noe kvinner har felles over hele verden, en menneskelig erfaring som du skal få oppleve, og et mirakel som skal skje når et nytt menneske kommer til verden. Pust ut og forbered deg på at det blir ikke sånn som du tror likevel : )

[A_K]

Takk for alle svar!! Jeg har jo gjort dette før og vet at det så absolutt er verdt det...skal nok komme meg gjennom det igjen )

 

Lykke til til dere andre også!

[Linda :) Har født nr 2 <3]

Skjønner veldig godt at du gruer deg. Jeg har selv dager der jeg virkelig må ta meg sammen! Men så plutselig ble det et vendepunkt nå som det snart nærmer seg slutten. Jeg er kjempe spent og den grue følelsen kommer sånn innimellom men det skal bli godt å bli ferdig også og ikke minst se den lille skatten jeg har i magen Masse lykke til! Det går nok kjempe fint skal du se Når du først er oppi det er det rart hvordan ting bare går sin gang