Samlivsbrudd, sykt barn, antidepressiva, tvangstanker

[Anonym bruker]

Det var jeg som skreiv innlegg for noen dager siden at jeg skulle gå fra sambo. Det gjorde jeg på mandag, pakka tingene og dro. Dagen etter var jeg på første time hos psykolog etter en kartleggingstime for noen uker siden. Hun mente jeg var dypt deprimert, ga meg sovetabletter og på timen i morgen vil jeg også få antidepressiva. Vi snakka også om at jeg har slitt med tvangstanker og paranoia siden jeg var 5-6 år gammel, og har vært deprimert av og på siden 12-års alderen. På onsdag ble babyen syk, legen mener det er virus. Feber, alt kommer opp eller ut etter at hun har spist, vil ikke gjøre noe, hyler og gråter om jeg ikke holder, bærer eller ligger tett inntil. Har nettopp flytta, bor med pappa for tiden. Han er gammeldags og skjønner ikke at jeg ikke får babyen til å roe seg. Han hjelper jo litt til da, men hittil er det bare mammakos som hjelper.

 

Jeg har ikke lyst å ta imot eller begynne på medisin jeg skal få i morgen, men jeg vet rett og slett ikke annen råd. Det er tusen ting å gjøre med å pakke ut, rydde plass til oss her, hente enda mer ting, leve uten de nødvendighetene vi hadde hjemme, ikke gråte over sambo som jeg har vært sammen med i 10 år. Jeg lar meg ikke få gråte, det har jeg ikke tid til. Og om jeg først begynner, så vet jeg at jeg ikke klarer slutte. Det kommer til å suge all energien fra meg, energi jeg er nødt til å bruke på babyen.

 

Pga mine tvangstanker klarer jeg ikke la andre slippe til med å hjelpe meg flytte, vaske, rydde eller passe babyen. Alt må gjøres akkurat sånn, ellers får jeg ikke fred og ender opp med å gjøre alt på nytt igjen.

 

Kjenner tvangstankene kommer krypende oftere og oftere, og selv om jeg egentlig vet det ikke er sant, har jeg alltid en mistanke om at dette er en utbrodert plan satt til verks av de som overvåker meg. Psykologen fikk meg til å høres helt loco ut, den største frykten min er at jeg skal miste omsorg for babyen, jeg så psykologen fikk et bekymret blikk da jeg fortalte at noen ganger tror jeg det er planta et kamera inni babyen min, og hun er gitt til meg bare for at "de" skal kunne overvåke meg enda bedre.

[Anonym bruker]

Og hvorfor i all verden har ikke pappaen barnet?

 

Du har vært alenemor noen få dager også sitter du å klager. Kanskje du bør ha litt selvinnsikt?

 

Ja, kanskje stygt sagt men syns oppriktig synd i barnet ditt.

[Anonym bruker]

http://www.barnimagen.com/forum/thread/143096768

 

Derfor.

[Anonym bruker]

Ærlig seriøst talt! Hvis ikke dette er tull, håper jeg for guds og ungen din sin skyld at hun/han blir tatt fra deg. Beklager å måtte si det, men det her er alvorlig!

[Anonym bruker]

Uff, triste saker. Bare overskriften fikk meg til å grøsse.

Syns du bør kontakte barnevernet selv og få avlastning. Om så noen timer på dagen. Kan også være greit å vise at du tenker på barnets beste for ser nok for meg at en bekymringsmeldig vil komme på et eller annet tidspunkt.

[Anonym bruker]

Hva ville du gjort i min situasjon? Det eneste jeg lever for nå er babyen. Forsvinner hun ser jeg ikke at jeg skulle klare å fortsette livet. Er jeg egoistisk når jeg gjør mitt beste for å ta vare på henne, noe jeg klarer fint, bortsett fra at det er på bekostning av min mentale helse?

 

Jeg vet at det er alvorlig, det er derfor jeg nå for første gang har stått fram med problemene mine som jeg har skammet meg over hele livet. Fortalte til både helsesøster og lege, som sendte meg til psykolog. Jeg prøver. Og jeg vil få hjelp, så lenge jeg klarer å stole nok på folk til at jeg klarer å ta i mot den hjelpa.

 

HI

[Gjest ->>-]

Psykologer kan da ikke foreskrive medikamenter.

 

Forøvrig bør du kontakte fastlegen din for mer intensiv oppfølging og barneverntjenesten for avlastning og hjelp med barnet.

[Anonym bruker]

Når det er på bekostning av din mentale helse klarer du kun ta vare på henne i et kortsiktig perspektiv. Skal du klare dette i årene fremover trenger du hjelp.

[Anonym bruker]

Og mens du får den hjelpen du trenger må noen andre passe den lille babyen. Det viktigste er henne/han, så kommer du.

 

Jeg håper noen sender en bekymringsmelding til bv, selv om jeg ikke er noen tilhenger av bv så ser jeg ingen annen mulighet i ditt tilfelle. Uff jeg får bare lyst å ta babyen din og trøste når jeg leste du lå i sofa og gråt mens baby lå i senga... ;-((((

[Anonym bruker]

Det er visstnok ikke hun som skriver ut selve resepten, skjønte ikke helt hva hun mente da hun babler veldig mye russisk. Jeg skal framover snakke med henne to ganger pr uke, det mente hun var nødvendig.

[Anonym bruker]

Ååhh hvorfor ska alle være så redde for antidepressiva!! Dette er medisin som har reddet livet til tusener av mennesker, ikke bare ved å hindre dem i å ta livet av seg, men ved å gjøre dem i stand til å takle problemene bedre og få mer kvalitet over livet! Ikke vær redd dem, prøv dem i noen uker, man må bruke dem en stund for å se om det har effekt, og det finnes flere forskjellige typer. Jeg vil tro du kan få et nytt liv om du prøver, det har ofte veldig god effekt på de problemene du beskriver.

 

Og det er stort av deg å innrømme dine paranoide tanker, vi har vel alle hatt noen slike, men ikke turt å si dem høyt. Bare trå litt forsiktig da, så ikke fagfolkene ser situasjonen som svartere enn den egentlig er. Du VET jo innerst inne at det ikke går an å ha et kamera i en baby og at ingen er satt til å overvåke deg. Prøv å tenk; hva er det som er så spesielt ved deg at noen ser interessen av å overvåke deg? Hvorfor er du så annerledes enn alle andre, at noen må se på alt du gjør? Det er faktisk sånn at de fleste menneskene i verden har nok med seg selv, og de er egentlig ganske reale folk bare man blir kjent med dem. Så det er ikke så skummelt å leve her som en skulle tro ;-)

 

dette ordner seg!

 

Klem!

[Anonym bruker]

De høres ut som en god idè, men det ville kanskje vært lurere å snakke med noen du faktisk forsto språket til?

 

Jeg synes du skal snakke med helsesøster om avlastning, de har masse erfaring og kan tipse deg om de rette instanser. For du trenger virkelig avlastning nå, slik at du får tid til å ta litt vare på deg selv. Kan jeg spørre hvor i landet du bor?

[Anonym bruker]

Mange av dere skriver jeg bør kontakte barnevernet, men jeg tør ikke. Jeg tenker at om de først blir oppmerksom på min situasjon, da vil de jo kanskje ta henne. Og jeg har ikke planer om å fortelle dette til noen jeg kjenner, i tilfelle de vil si det til bv. Jeg er redd for å snakke med psykologen, fortelle alle tankene mine (tvangstankene er ikke farlige på noen som helst måte forresten), redd for å si hvordan jeg har det til helsesøster, og til hvem som helst. Jeg sier ja det går så fint atte, vi kooooooser oss. Når babyen er våken, er jeg supermamma, smiler og synger og vi koser oss faktisk. Men når hun er i senga (og vanligvis sover søtt bortsett fra nå som hun er syk) det er da jeg ikke fungerer. Da lar jeg meg knekke litt sammen, akkurat nok til å gråte meg i søvn, så jeg kan fortsette å være mamma når babyen våkner.

 

HI

[Anonym bruker]

Du bør prate med bv eller helsesøster for du trenger avlastning til barnet ditt.

Det er ingen skam, er du syk så er du syk.

[Anonym bruker]

Men kjære deg, jeg forstår at du er redd, men du er faktisk nødt til å be om hjelp. Ellers risikerer du at alt eksploderer om et år eller to. Og da kan du være virkelig ille ute, for da kan du være mye sykere og utfallene kan bli mye større enn de er nå. Du trenger jo ikke si alt med en gang, du kan jo snakke med helsesøster om at du er alene med barnet, uten særlig støtte fra noen og at du trenger litt hjelp og avlastning. Det er jo mange som får det! Home start heter det vel? Da er det mer erfarne damer/familier som passer barnet ditt litt eller finner på ting sammen med dere. Slik at dere kan få litt kvalitetstid sammen eller at du kan få hente deg inn litt.

 

Du er på rett vei lille venn! Ikke gi opp, dette kommer til å gå bra!!

[Anonym bruker]

Dette er ikke riktige stedet å legge ut ett slik innlegg, er en 70% spydige, onde med vilje.

 

Jeg skjønner at du har det vanskelig og jeg råder seg til å begynne på anti.dep fordi disse hjelper deg

Hvis du skal beg på sovetab så må du lage en avtale med faren din at han skal ta dattra di hvis hun våkner om natten hvis du ikke våkner. Noen blir veldig sløve av de sovetab.

 

Men det første du må gjøre er å puste og be om hjelp selv om det er vanskelig å gjøre. Det er ikke lett for noen å be om hjelp!!

 

Klem til deg og lykke til!!

[Anonym bruker]

22:27 her igjen

 

Hvilken kommune bor du i.??

Her jeg bor har vi noe som heter HomeStart. Dette er en frivillig organisasjon som hjelper familier i vanskelig situasjoner. Vi får hjelp og det er utrolig deilig!!

 

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å ta kontakt med helsestasjonen og be om hjelp og avlastning!!

 

Lykke til!!