Hvordan støtter man best psykisk syke mennesker?

[Anonym bruker]

Og tett kontakt (som i ofte besøk) er ikke aktuelt pga boavstand. Setter veldig pris på svar!

[Anonym bruker]

Telefonsamtaler, fokus på det "friske" og meningsbærende ting.

Lytte, ikke nødvendigvis gi råd

Tenke høyt med vedkommende, stille spørsmålt til alternative tankemønstre.

[Anonym bruker]

Vel, det kommer jo helt an på situasjonen, på mennesket det gjelder og hvilken sykdom det er snakk om...

 

Men jeg vil jo tro at det du kan gjøre er å la dem vite at du er der for dem, uansett. At du tar en telefon i ny og ne og viser dem at du bryr deg. Er det noen nære, ville jeg kanskje forsøkt å ha kontakt ofte.

[Anonym bruker]

Spør henne selv, da får du mest riktig svar!.

[Anonym bruker]

Går ikke an å svare på det om du ikke skriver hvilken sykdom det er snakk om.

[Anonym bruker]

Går ikke an å svare på det selv om hun skriver hva slags sykdom det er snakk om. Det er som å spørre hvordan man best kan støtte en som er somatisk syk.

[Anonym bruker]

Ja, det var sikkert dagens mest idiotiske innlegg, men det er ikke alle som er selvutnevnte eksperter på ting man ikke selv har lidd av og derfor synes det er ok å spørre andre om råd. Å spørre vedkommende selv er dessverre ikke så lett da jeg ikke er helt sikker på om jeg får rett svar... Det gjelder alvorlig depresjon og angst, om det sier noen noe mer

HI

[Anonym bruker]

Nei, jeg syns ikke det var et idiotisk innlegg (jeg som sa det var vanskelig å svare på når vi ikke visste sykdommen)

 

Men depressjon og angst: Tja, å lytte til det personen har og si. Og samtidig prøve å ungå å få rollen som klagemur. Hjelpe peronen til å fokusere på det positive vedkommende har i livet sitt. Oppfordre personen til å "gjør noe", dvs komme seg ut av døra, samme hva det er. lese deg opp på sykdommen (dersom det er mye du føler du ikke vet)

 

Oppfordre personen til å søke hjelp dersom vedkommende ikke har gjort det.

[Anonym bruker]

Takk! Ja, skal lese å forsøk og forstå litt mer Hjelp får vedkommende gudsjelov, men man trenger jo litt venner og annen avlastning også vil jeg tro

[Anonym bruker]

Jeg synes heller ikke det var et dumt spørsmål, selv om jeg svarte at du bør spørre vedkommende selv.

 

Ofte holder det å sende tenker på deg- meldinger. Å akseptere hvordan h*n har det hjelper ofte en del, det siste dypt deprimerte trenger er påpekninger om hvor fantastisk livet er og at det har mye å leve for. Det er faktisk ikke situasjonen for henne/han nå. Oppmuntring hjelper neppe. Å få forståelse for at alt er kjipt kan gi trygghet for at den andre tåler det tunge. Opplevd aksept er godt.

 

Den som bor i nærheten av den syke kan gjøre avtaler om ting de skal gjøre sammen og ta en tur ut sammen. Fysisk aktivitet er bra for deprimerte kropper. Avtaler skaper kontinutet og forbindelser framover, det er bra.

 

Still fremdeles krav til vedkommende, ikke gå inn i sykdommen. La den syke snakke om det som er tungt, men sett av tid til det og når tiden er ute (f.eks 15 min) skal temaene dreie seg om andre ting. Sett også grenser for deg selv slik at du ikke blir slukt av sykdommen.

[Anonym bruker]

23.47 her.

 

Har den syke barn? Om det er tilfelle er det viktig at disse får oppfølging, både i det daglige med praktiske gjøremål/fysisk omsorg og noen å prate med. Orienter skole/barnehage.

[Anonym bruker]

IKKE DUMT SPØRSMÅL!

 

Synes det er bra spørsmål!

 

Nei, hva hadde du blitt glad for om det var omvendt? Kanskje et brev eller kort i ny og ne? En telefonsamtale?

 

Sende et bilde av deg, barna eller noe?

 

Sende småpakke en sjelden gang, favorittsjokoladen hennes eller noe

 

Lykke til! Ikke enkelt med psykiatrien. Noe man tenker er FLOTT kan fort bli riv ruskende galt for den som er syk

[Anonym bruker]

Det vanskeligste med å støtte mennesker med angst og depresjon er å finne balansegangen mellom å være klagemur og å være den som gir et spark bak når det trengs. La vedkommende få klage litt iblant, men husk at det eneste som løser et problem er løsningsorientert tankegang. Oppskriften på den balansen er ikke lett å finne, så der får du bare spørre den psykisk syke hva h*n foretrekker og hva som hjelper

[Anonym bruker]

Jeg har selv slitt med angst og depresjon, og det jeg hvertfall vil råde deg til å IKKE gjøre, er å gå på eggeskall rundt denne personen. Situasjonen er som den er, og den blir ikke bedre av at folk går rundt grøten og behandler deg som om du er laget av glass. Man tåler å høre sannheten om ting, og ofte kan det hjelpe at menneskene rundt en ikke bare ser sykdommen, men personen bak sykdommen.

 

Vær lyttende, men også del av deg selv, for universet kretser ikke rundt sykdommen til vedkommende. Ikke lat som om du forstår hvis du ikke egentlig forstår. Bedre at man er undrende i forhold til hvordan det føles å være deprimert og sier at man ikke klarer å sette seg helt inn i det, enn at man har lest en artikkel hvor det stod ramset opp symptomer på sykdommen og mener man har god greie på det.

[Anonym bruker]

Jeg har selv depresjon og angst. Holder på å komme ut av det nå.

 

 

Tips:

Du skal: bare være der for henne. Trenger ikke være mye. En txt melding. Bare å vise at du bryr deg. Ingenting sårer mer enn venninner som forsvinner i denne prosessen, selv om jeg vet at de ikke vet hva de skal si.så derfor trekker de seg unna. Bare vær der, sånn som før.

 

Vi tåler sannheter (litt i allefall). Bare ikke forvent en reaksjon så står i stil med sannheten du gir. Som for eks: "du må gå mer turer".

 

Ikke vær belærende ( i stor grad): som om du vet hva du snakker om.

Jeg mener du må oppleve psykisk sykdom for å virkelig kunne si at du vet hva du snakker om.

Les deg opp på sykdommen. Bare det forteller meg at du bryr deg!

 

husk: vi er den samme venninne, bare har ekstra utfordringer i denne fasen av livet.