jeg vil skilles. hvordan er livet som alene mor.

[Anonym bruker]

jeg orker ikke mer av svigermor og svigerfaren min og slik de manipulerer min mann.

 

det er bråk ganske ofte. og har pågått i flere år nå. jeg er sliten og kjenner at jeg ikke orker dette.

sivgerforeldrene mine hater meg. ikke vet jeg hvorfor,. men de har aldri likt meg. de beskylder meg for ganske mye. og raser ut på meg om det skulle være noe. jeg trenger ikke engang ha noe med saken å gjøre.

 

min mann tar ikke tak i noe av det som skjer. og svigermor kastet meg ut av familien og sa at jeg ikke var velkommen noe mer. min mann sier at hans familie vil han aldri nekte å komme til oss. noe jeg enten må ellers må jeg dra hver gang svigerforeldrene mine kommer. de vil ikke se meg. og dermed kaster meg ut av mitt eget hjem..

 

jeg lurer på om noen kan fortelle meg om livet som alene mor.

[Anonym bruker]

dytt ingen som kan hjelpe?

[Anonym bruker]

Kødder du??

 

Uansett, ikke sikkert du ender opp som alenemor. Er ikke gitt at det det du som skal ha omsorgen da.

[Anonym bruker]

har en unge på 6 måneder som jeg ammer enda. så vis far tar fra meg det da blir jeg sur,.

[Anonym bruker]

Det er tøft og ingen dans på roser, man møter problemer man ikke har når man er to, men på den annen side, hvis du vantrives så fryktelig i ekteskapet så er det nok på mange måter lettere å være alene hvis du kommer bort fra problemene.

 

MEN det virkelig i midlertid som om det er svigers som er det store problemet og ikke forholdet mellom deg og mannen din. Hvordan er det, bortsett fra problemene med svigers, er han en god mann ellers, sexlivet bra, hjelper han til med barnet ol?

[Anonym bruker]

Tenker at uansett hva du gjør så vil alltid mannen din være en del av livet ditt siden dere har barn sammen, og dermed vil også svigerforeldrene din være det..

Det viktigste er å holde forholdet på et akseptabelt nivå uansett hva du velger, for det beste for barnet er i de aller fleste tilfeller å ha kontakt med både far og besteforeldre.

Hva med å spørre dem hva de ønsker av deg, hvilke forventninger?

Sjelden her i livet at det kun er den ene som er "dum" hva kan DU gjøre annerledes?

Vær sikker på at du har forsøkt alle mulige måter før du evt tar skrittet, for å vingle fram og tilbake er ikke bra for barnet.

 

Ang å være alene mor.

Det klarer du hvis du må!

Det er mer ensomt, mer ansvar, mindre alenetid, en større kabal for å få hverdagen til å gå opp.

Men alt det klarer du hvis du må!

 

[Anonym bruker]

jeg skjønner godt hva du tenker. men hvis mannen din virkelig er glad i deg så synes jeg han skal sette seg ned å snakke skikkelig ut med deg. så han skjønner hvor tungt du har det og prøve å finne ei løsning sammen med deg.

dere har et barn sammen og du og barnet deres er "hovedfamilien" hans så hvis foreldrene hans "bare" ikke ser til å like deg skulle han konsentrert seg litt om å overbevise de om at det er viktig for han at dere får jobbet med "problemet" så dere kan være sammen uten at det fører til at det blir ubehagelig.

 

hvis han ikke i det minste prøver å sette seg inn i din situasjon synes jeg faktisk ikke han er verdt det! beklager altså men du og datteren din skal jo komme i 1.rekke!

 

lykke til!

 

klem

[Anonym bruker]

Det er veldig tøft synte jeg,spesielt psykisk,går konstant med dårlig samvittighet ovenfor datteren min.

Det er 7 år siden det ble slutt,og datra vår er snart 9 år,og jeg sliter fortsatt med veldig dårlig samvittighet..ho sier jo flere ganger at ho skulle ønske mamma og pappa kunne bo sammen(enda ho husker ikke noe av oss som sammen) Unger får med seg masse,og de føler veldig på ting.

Vi har ho 50-50% jeg føler og jeg går glipp av utrolig mye tid med henne,og ho mister mye tid med hver og en av oss.

Er det mye krangling og bråk så er jo selvsagt ikke det bra for barnet heller,jeg mener ikke at man skal leve sammen for enhver pris,MEN i ditt tillfelle der problemet faktisk er uten for husets 4 vegger må det jo være mulighet for å fixe dette?? Skjønner at du er lei og frustrert osv altså,men dere må jo ta en prat alle sammen,og kanskje få profesjonell hjelp også.

[Anonym bruker]

Kanskje verdt å prøve familieterapi før du tar en endelig avgjørelse.

 

Er alenemamma 24/7 og synest ikke det er noe stort problem. Har ikke så mye alenetid, men en og annen gang har jeg barnevakt, slik at jeg kan gå ut å kose meg sammen med venner.

[Anonym bruker]

Kan du ikke fortelle hvordan du føler det for mannen din? Sett kniven på strupen og fortell at enten flytter dere langt avgårde (bort fra svigers), eller så går du fra ham.

Om dette ikke går pga av jobb ol, så ville jeg rett og slett ha invitert både svigers og dine egne foreldre på middag. Så ville jeg ha tatt opp problemet om hvordan du føler dine svigerforeldre utestenger deg. Ha mange historier klare, ikke vær sint og sur, men fortell direkte hvordan du opplever de. Men sørg for at dine egne foreldre da vet om situasjonen, slik at de kan støtte deg om det oppstår uenigheter.Kanskje kan svigerforeldrene dine forstå deg bedre, siden de da mest sannsynlig må "holde seg til skinnet" da det er en tredje part innen bildet?

 

Ellers så synes jeg det er uhørt av din mann og ikke støtte deg. Han bør stå ved din side, uansett!

 

Lykke til.