Er det dårlig gjort av meg?

[Anonym bruker]

Jeg kommer mest sannsynlig til å gå fra mannen min i løpet av sommeren.

Jeg orker ikke dette mere, føler meg helt tom innvendig.

Men er det dårlig gjort av meg og dra og bare gi han ansvaret for ungene?

For jeg er ganske så sikker på at det blir en h****** kamp og krangel om de. Det blir det nok om alt.. og jeg vil bare bort..

Jeg vet ikk eom jeg er sterk nok psykisk til å ta den kampen, og om jeg vil utsette ungene for det.

Aller helst vil jeg jo ha de selv da!

Når jeg tar skrittet og går, kommer jeg til å flytte til en annen kant av landet rimelig med en gang, så da kan det vel og bli vanskelig med tanke på å rive ungene opp med rota..

 

beklager at det ble rotete, men sitter her med mange tanker i hodet og ingen steder å få de ut...

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke grunnen til at du vil skilles, men ja, jeg syns det er dårlig gjort overfor ungene at du skal flytte til en annen kant av landet. Da får de jo sett deg sjeldent.

 

Men at de blir boende hos far er helt greit så lenge du vet han kan ta seg av de på en forsvarlig måte.

[Anonym bruker]

jeg er inne på mye av de samme tankene selv med å gå ifra min mann.

det går inn på meg dette med barna, hva gjør jeg med de oppi det hele..

 

jeg vet ikke. men er du sikker på at du vil skilles. så gjør du det.

 

du må ta kampen for å få med deg det du har krav på og for å klare deg videre.

ungene vil nok bli veldig påvirket av å flytte så langt med mor.

 

[Anonym bruker]

Spørsmålet er jo ikke hva du vil, men hva som er det beste for barna.

 

Er han en god far, vil de få en god hverdag hos han? Det er vel det viktigste her?

 

Hvordan vil du praktisere samvær om du skal flytte til andre kanten av landet, hvor gamle er ungene?

 

Ja jeg synes det er både egoistisk og urettferdig å gjøre det på den måten du beskriver. Ikke minst overfor barna, hvordan vil det føles for de at mamma blir borte "over natta", og ikke bare flytter hun til neste nabolag så de kan komme innom henne flere ganger i uken heller, men hun flytter til andre kanten av landet....

 

Jeg synes det høres ut som du trenger hjelp jeg, er du deprimert, psykisk syk eller noe? Det er hjelp å få vet du. Kanskje du skal begynne med en tur til fastlegen så du får ventilert ut litt damp?

 

Man kan ikke med god samvittighet dra fra barna sine på denne måten, det vil sette varige spor i dem, og det er ikke positive spor. Jeg ble selv forlatt av faren min så jeg vet litt hva jeg snakker om (selv om mamma var fantastisk kunne hun ikke lege såret pappa laget da han dro).

 

Du har valgt en mann, og sammen med han et hjemsted til barna dine, det er der du hører hjemme nå. Er ikke bare å pakke kofferten å dra når du har tatt så alvorlige valg for hvor dere har bosatt dere og fått barn, dessverre.

[Anonym bruker]

Grunnen min er at igjennom 7 år har jeg blitt psykisk nedbrutt, den jeg en gang var er blitt borte. Det er ingen følelser igjen hos meg for han.

For å finne meg selv og bli sterk igjen må jeg ut av dette forholdet.

Grunnen til at jeg vil flytte til an annen kan av landet er for der kan jeg få meg jobb igjen, der har jeg venner som støtter meg og kan hjelpe meg opp igjen. Her har jeg ingenting.

Og jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å få sett de så ofte som mulig.

De kommer nok til å få det bra hos faren sin.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Du er feig hvis du rømmer fra mannen, men lar ungene være igjen!

Ta dem med deg... Men mindre du er en dårlig mor og pappaen er en god pappa...?

[Anonym bruker]

Det er jo like dårlig gjort å ta med seg ungene å dra langt fra pappaen da, hun sier jo at han er en god far.

 

Du må skilles fra mannen og finne deg en leilighet i nærheten så ungene har begge foreldrene sine i nærheten og kan føle trygghet og kjærlighet fra de begge.

 

Det er prisen man må betale for å velge få barn med en mann og bosette seg langt avsted fra hjemplassen sin. Dette burde alle være mer bevisst før de setter barn til verden!

[Anonym bruker]

Ungene er 4 og 6 år gamle

 

Og nei, jeg er ikke deprimert, eller psykisk syk..

Men rett og slett nedbrutt av å ha bodd men en mann som har vært deprimert. han lever og ånder bare pga ungene, så jeg føler meg og så innmari bedriten bare med tanken på å ta fra han ungene.

Derfor jeg tenker på å la han få ha de. De kommer til å få det bra hos han, det tviler jeg ikke på.

 

Jeg går til Psykiatrisk sykepleier for å lufte tanker, og jeg er på familiekontoret.

 

Og det er heller ikke med god samvittighet at jeg drar fra de, men jeg prøver å tenke på alles beste. Jeg har det ikke godt her. hverken på stedet vi bor eller i forholdet.

Og det var ikke jeg som valgte stedet vi bor, men han! vi flytta hit for en jobb han endte me å ha i 3 mnd.. har nå bodd heri 3 år og jeg har fortsatt ikke fått meg jobb. ei heller et sosialt liv utenfor veggene..

Jeg orker ikke dette mere.

 

Dette er ikke noe enkelt valg, det er jeg fullstendig klar over. er derfor jeg tenker på alle mulige muligheter, og velger å lufte de litt fo rå få litt tilbakemeldinger.

 

HI

[Anonym bruker]

...og du mener det er forsvarlig å overlate ungene til denne mannen...?? Hvordan i all verden mener du at du skal kunne se endringer hos barna, eller vite om mannen igjen får en depresjon om du befinner deg på andre siden av landet??

 

DU kan ikke bo med en mann som bryter DEG ned psykisk, men det kan BARNA dine?? Herrlighet, få opp øynene menneske! Tror det er lurt av deg å fortsette til psykiatrisk sykepleier en stund ja...og familievernkontoret...og kanskje muligens noen andre som kan noe om barn og barns oppvekstkår...