Noen her som har hatt en moderat/alvorlig depresjon...

[Anonym bruker]

og komt seg gjennom det, blitt frisk? Hvordan i tilfelle?

 

Kjennes ut som alt håp er ute for meg. Får behandling av psykolog og fastlege. Begynte på antidep.for ei uke siden, må gi det et forsøk etter å ha vært svært langt nede over lang tid.

[Anonym bruker]

Ja og det som reddet meg var en fantastisk fastlege, mye mosjon (måtte tvinge meg selv ut. til og begynne med gikk jeg turer om natta fordi jeg ikke ville treffe folk og kjørte milevis på dagtid for å gå tur der jeg ikke kjente noen), støtte fra venner og hunden min.

 

Sto på venteliste til psykolog i 1 år og iløpet av det året klarte jeg å komme meg ut av hengemyra. Dette er nå 2 år siden og jeg er frisk nå.

[Anonym bruker]

Ja, jeg har.. Jeg har vært veldig langt nede i mange år, og gikk en liten stund til psykolog, noe som for meg bare var tull. Pluss at jeg ble feilmedisinert, og bare misforstått. Gjorde alt verre for meg..

 

Men det som hjalp var å virkelig en dag bestemme seg for å snu alle de negative tankene. (Nå tenker du sikkert at det er vanskelig, det klarer ikke jeg osv osv, men det klarer du hvis du vil!) Det handler om å fortelle deg selv hver eneste dag at du er lykkelig, har det godt med det selv osv osv. Lukke øynene og tenke at du er lykkelig, og kjenne på følelsen av å være lykkelig. I førsten virker det falskt, men etterhvert føles det naturlig og blir sant. Høres teit ut, men hvis du tenker at det er så lett, så er det virkelig så lett!

 

Unner ikke min verste fiende å være så langt nede som jeg var, og som det høres ut som du er! Det er virkelig jævlig mens man er der, men etterpå merker man hvor sterk man blir av en slik opplevelse, og hvor mye man lærer. Jeg er frisk på 4. året nå, og nyter hver dag (nesten.. man har jo normale opp- og nedturer, men ikke i nærheten av så dype nedturer som den jeg var i over mange år).

 

Ønsker deg lykke til, og sender en god klem til deg! Håper du kan klare å tro på at du har alt som trengs for å bli frisk i deg, bare du tør å ta det i bruk!

 

Stor klem!

 

 

[Anonym bruker]

Jepp:)

Jeg slet med moderat dep. etter jeg hadde blitt diagnostistert med PTSD etter en voldtekt. Gikk i 5 år uten å oppsøke hjelp og var temmelig langt nede til slutt. Jeg hadde veldig god effekt av pillene jeg fikk, og gikk på dem i 4 år. Så måtte jeg slutte pga graviditet. Jeg var langt nede igjen i svangerskapet pga dette, men etter jeg fikk barnet var jeg frisk igjen. Jeg har aldri startet på igjen.

Tenker lite på voldtekten og er nesten slik som jeg var før alt skjedde:)

 

Håper tablettene virker for deg. Det tar kanskje en mnd før de begynner å virke, men da er det ufattelig deilig:)'

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg ha rnå en moderat depresjon, men vet jeg vil komme ut av det en dag Dette er bare en tillit jeg har til min egen psyke Går på Cipralex, men vet ikke om det hjelper, egentlig. Jeg vet bare at jeg en dag blir frisk fra dette.

[Anonym bruker]

Kognitiv terapi hjelper. Snu tankerekken som hun er oppe sa. Jeg var langt nede, selvmordstanker og det hele. Du er nøkkelen til å bli frisk.

[Anonym bruker]

Ja, og nå er jeg endelig blitt den jenta jeg alltid har drømt om å få være, men som aldri fikk vært pga angst og depresjon som har sittet i meg og styrt meg i mange år.

Det som hjalp meg var å få kommet til psykolog, brukte antidepressiva en stund for å "hvile" hodet til jeg følte meg sterk nok til å ta tak i det som holdt meg nede (Nå har jeg vært uten i snart 3 år, men om jeg skulle ha en hard nedtur en gang så har jeg bestemt meg for å ikke se på det som et nederlag om jeg skulle begynne på det igjen for en periode).

Jeg gikk mye turer, engasjerte meg i div hobbyer, fikk komme meg ut i arbeidstrenings senter hvor jeg fikk vist for meg selv at jeg klarer å fungere og ikke var et null som jeg hadde innbildt meg at jeg var og hvor jeg fikk truffet andre mennesker.

Jeg lærte meg puste teknikker, tanke teknikker, lærte meg symptomene på angst/panikk anfall og lærte meg å puste igjennom de, nå har de avtatt i styrke og hyppighet.

 

Jeg hadde min datter som motivasjon..jeg hadde gått i 2,5 år av hennes første år som ei mamma som var der, men alikevel ikke..jeg gikk turer med henne, lekte, fant på ting, men jeg var liksom ikke tilstede i hodet da jeg prøvde å takle alt det "skumle" i hodet mitt samtidig og til tider tok det all mine krefter så det hendte og seg at jeg var "fanget" i film og data eller var slapp og lå mye på soffaen..

Jeg bestemte at dette ville jeg ikke mer, at jeg ville ta meg sammen og satte all kluter til på å bli frisk..det har vært lang og kronglete vei, men jeg fant til slutt ut at jeg var faktisk ei jente som var VERDT Å KJEMPE FOR og hadde min lille prinsesse som inspirasjon..og da har det bare gått oppover.

 

Jeg har akseptert at jeg kan ha dårlige dager, ALLE har jo dårlige dager, men mine dårlige dager kan være litt tyngre pga depresjonen og angsten som da kan ulme litt hardere enn vanlig på slike dager, men jeg VET de går over og prøver å ikke få panikk..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært alvorlig deprimert, men har vært ganske langt nede i kjelleren til tider. Mest pga liten mestringsfølelse... Kjøpte meg en bok som heter Gjør det du egentlig ikke tør av Susan Jeffers. En bok fra handlingslammelse til handlekraft, glede og energi. Dette hjalp for meg, jeg bestemte meg for å ikke være redd for ting lenger, bryte det gamle mønsteret og komme meg fremover i livet. Jeg har lært at den eneste måten å få bedre selvtillit på er å ta sjansen og bare gjøre det. Og den eneste måten for å bli kvitt frykten for å gjøre noe er å sette i gang og gjøre det. Med god hjelp av psykolog og ikke minst deg selv, så kan du komme langt! Du må ha vilje og tro på deg selv og alt det du gjør =) Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har hatt alvorlig depresjon, alvorlig angst, psykose, tvangstanker/handlinger var selvskader og suicidal å jeg kom meg gjennom dette!

 

Det tok meg 8 år å komme meg gjennom dette å jeg vil si at jeg er frisk da det eneste som henger igjen er litt tvangstanker/handlinger, men det er blitt såpass mye bedre at det ikke hindrer meg i hverdagen.

 

Jeg kom meg gjennom dette ved hjelp av lege, psykolog (3-4 ganger per uke de perioder det var som verst, ellers 1-2), jeg hadde medisiner til alle de ulike plagene, jeg fikk hjelp av hjemmesykepleien for å komme meg ut dørene om dagene og jeg var lagt inn på psykiatrisk institusjon 4 ganger.

 

Det var en tid hvor jeg ikke så noen løsning på noe å ikke klarte å se en fremtid!

Idag er jeg glad for at det jeg prøvde på da ikke gikk å jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg kunne fortalt de som er like langt nede som jeg var at det faktisk er et lys i tunellen selv om det ikke virker sånn bestandig.

Synd selv det er rart å tenke på hvor langt nede jeg har vært å hvor lykkelig jeg er nå! Har virkelig funnet ut at livet kan være herlig!

 

Tror rett og slett det er viktig at man finner ut hvilken type behandling som passer for akkurat deg, og ikke minst at du er fornøyd med behandleren din!

 

Du må tro på deg selv, å for meg så gikk det oppover når jeg bestemte meg for at nok er nok! jeg ville ikke ha det som jeg hadde det når jeg viste at det kunne bli bedre hvis jeg virkelig jobbet for det! Å det gikk:)

 

Jeg kan garantere deg at man kan komme seg ut av depresjonen! Finn en psyklog du har tiltro til, å gjerne venner eller familie som kan støtte deg!

Masse lykke til! Du kan klare det:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen.

 

21.17, du har virkelig vært gjennom mye og vært langt nede, det gir meg litt håp å tenke på at du har det fint nå.

 

Jeg la meg inn frivillig på en åpen psyk.avd for noen dager siden og da jeg kom dit ble alt enda verre, vet ikke om jeg fikk en følelse av at jeg hadde gitt opp siden det nå var så ille at jeg var innlagt osv. Så jeg dro hjem i dag men har det jo ikke noe bedre hjemme, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er fri til å komme tilbake til avdelingen innen et par dager, er usikker på hva jeg skal gjøre. Men må uansett tilbake for å kartlegge videre oppfølging om jeg velger å dra hjem "for godt".

 

Dette er det verste jeg noengang har opplevd:(

 

 

[Anonym bruker]

Jeg slet med depresjon pga. sosial angst som følge av mobbing fra 6. klasse til 10. klasse. Selv et par år etter at jeg kom meg vekk fra de som hadde mobbet meg følte jeg at alle lo av meg, gjorde narr av meg, mislikte meg, at jeg ikke hadde venner å støtte meg til, at jeg var sosialt tilbakestående .. På toppen av det hele følte jeg at jeg ikke fikk til noen ting. Jeg hadde ingenting å "skryte av" eller være fornøyd med, og alle rundt meg var supervellykkede og hadde funnet "sin greie". Jeg følte meg rett og slett usynlig og ubrukelig og meningsløs, og vurderte flere ganger seriøst å bare gjøre slutt på det hele. Ikke funket jeg sosialt heller; jeg sa knapt et ord hvis det var mennesker i nærheten som jeg ikke kjente, og småting som å gå i butikken eller ta buss til skolen var drepen.

 

Løsningen for min del ble å jobbe hardt med de få tingene jeg følte at jeg fikk til, sette alle følelser til side når jeg fikk kritikk eller harde kommentarer, og rett og slett jobbe med mine sosiale evner. Å føre en god samtale er en kunst som kan læres, det samme med å lese mennesker og finne ut hvem man kommer overens med. Først når jeg følte at jeg fungerte sosialt begynte angsten og depresjonen å slippe taket. Siden den gang har det bare gått oppover

[Anonym bruker]

Jeg hadde vært deprimert i over åtte år da jeg fant ut at nok var nok. Enten fikk jeg ta livet mitt, eller jobbe for å bli bedre. Jeg valgte heldigvis det siste.

Det første jeg gjorde var å kjøpe Johannesurt på apoteket, det hjelper mot nedstemthet som det heter, og jeg fant at dette var virkningsfullt.

Deretter begynte jeg å skrive dagbok, om følelser, hendelser, tanker, ønsker, drømmer, soving og spisemønstre. Dokumenterte mye.

Etter dette laget jeg regler; forbundt å høre på de og de cdene, lese de og de bøkene, tenke de og de tankene osv. Jeg prøvde å vri det hele over positivt.

Og så kom treningen. Som hun over sier, jeg gikk turer om natten, langt unna de rjeg kjente mennesker. Bare det å bevege seg, frisk luft, følelsen av å puste riktig, alt hjelper.

 

I dag er jeg mer eller mindre frisk, kjenner jeg må ha ett lavt stressnivå, tenke positive tanker, og fortsatt ligge unna en del av cdene jeg har i hylla, så går alt bra. Syns også det hjelper å trene regelmessig og spise god og sunn mat.

 

Det er alltid håp Og det er alltid lys i enden av tunnelen

[Anonym bruker]

At du legger deg inn betyr ikke at du har gitt opp! At du legger deg inn frivillig syns jeg sier mer at du vil jobbe for å bli bedre!

Jeg ble lagt inn en gang av eget ønske, men de tre andre var tvang fordi jeg ble ansett som en fare for meg selv og alle gangene var på lukket institusjon..

Selvom jeg følte at jeg aller helst skulle vært skrevet ut så gikk det vanligvis noen dager så fant jeg ut at det var greit å være innlagt fordi man fikk samtale med psykolog hver dag, de justerte medisinene mine siden jeg til tider var veldig overmedisinert, uansett hva det var som plaget meg så var det noen der som jeg kunne snakke med, de kom med tiltak på hvordan jeg kunne få ut sinne og depresjon som jeg stengte inni meg å de gjorde det de kunne for at jeg skulle unngå å sitte alene å tenke.

I tillegg så ble iallefall jeg godt fulgt opp når oppholdet var over.

 

Noen ser det som en svakhet å bli lagt inn å noen syns det er flaut, men jeg syns det viser at man er interessert i å bli frisk.

 

 

Fortsatt lykke til!!

Anno 21.17