Sliten!!

[Anonym bruker]

Jeg er i uke 35,så ser "lyset i tunnelen" når det kommer til svangerskapet..

Har storkost meg,tross for at jeg er alene.

Men nå de siste ukene har jeg slitt med å sove om nettene...går med en "tristhet"følelse innvendig og har mest lyst til å sette meg ned å hylgrine...Hvorfor??Det har jeg ikke noe fasit svar på..

Jeg har en herlig familie,gode venner som stiller opp og støtter meg,hjelper meg og lytter til meg..Så er teknisk sett ikke noe "galt"...

men disse følelsene kommer som regel når jeg er alene...Spes da på kveldstid før jeg skal innta senga..Da forandrer hele kroppen seg,tristheten kommer og jeg merker selv at tårene bare triller...Har en magefølelse som nesten forteller meg at noe "vondt" vil skje..samtidig så skjønner jeg ikke helt hva som da kan skje...

 

var på svangerskapskontroll sist uke,min fastlege er også gravid,så hun er sykemeldt,men har da en vikarlege..mannlig lege..følte liksom ikke at jeg kunne prate med han om dette..var på en måte ingen "kjemi",jeg følte meg ikke 100% trygg på denne mannen..

 

I min lille vennekrets så er det flere av oss som er gravide..Jeg er da den som er lengst i svangerskapet og føler at de andre jentene kommer til meg når de lurer på noe,veldig takknemlig for det,men føler da at jeg må være en sterk person og vise dem at dette går sååå bra:)

men på innsiden så gråter jeg..og vil egentlig fortelle de at jeg er veldig lei meg,gråter mye,og føler meg langt nede...Men jeg får det bare ikke til...vil ikke vise de min "svake" side...

 

***

[lano81]

hei.

 

leit å høre at du har det sånn...

jeg har en kraftig depresjon og går på medesiner .. det holder ting i sjakk for meg ..

men når det gjelder dine venner og de rundt deg , så vær åpen om det , det er ikke noe å skamme seg over, det skulle ikke vært et tabu emne, men om du snakker åpent om det så vil det nok åpne en annen verden for noen sikkert. tro meg, de du trodde absolutt ikke var "syke" kan være det ...

er sikkert flere som holder det inne som deg , så når man først begynner å prate så er det mange som sliter med det samme

 

lykke til

 

 

 

 

 

[Tjålsi har født en prinsesse]

Tror kansje du ubevisst kan ha bekymringer i forhold til fødsel, nyfødt barn o.l..

Glem ikke at gråt er helt naturlig, vi er proppet fulle av hormon, og da blir man litt svingende i humøret.

Det er godt å gråte, det hjelper på stress og angst.

Selvfølgelig skal du oppsøke hjelp om det er veldig mørkt der du er, men å være litt nedfor er helt normalt.

Det er store forandringer på gang, kroppen bearbeider hele tiden, gi den en sjangs.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Tusen Takk for 2 gode svar...Ting er litt lettere nå...Det nærmer seg min tid..og jeg fikk en liten "knekk" hjemme hos mine foreldre rett før helgen..så tror de forstår at jeg ikke er den "sterke jenta" lengre..Var både godt og vondt og få ting ut..Fikk også pratet med lege nå på sist kontroll time,så kjente at det "lettet" meg litt på denne tøffe veien..

Jeg bekymrer meg nok veldig mye ubevisst...Alt fra hvordan jeg skal klare dette,takle alt sammen,også med hensyn til at jeg blir helt alene..

 

Men har nå bestemt meg for at jeg må begynne å prate litt mer om hvordan jeg har det,og ikke kun være en "hobbypsykolog" for alle og enhver..For det er vel det jeg har gjort nå de siste årene....

 

Atter en gang..Tusen takk jenter..for at dere forstår og kommer med gode råd!!

 

HI