Er helt knust...

[Anonym bruker]

I går fikk jeg vite at jeg bærer på et dødt embryo.. Er gravid i uke 10, og skal på utskrapning i morgen:( Embryoet har vært dødt en stund, og det er helt grusomt å tenke på. Kroppen min er gravid, våkna i morges og var skikkelig kvalm, ømme pupper osv osv.. Dette er helt jævlig!! Hvordan har dere som har opplevd dette kommet dere gjennom det?

[Anonym bruker]

Så trist :`(

 

Man må bare ta tiden til hjelp... Jeg var så heldig midt oppi all sorgen at jeg fikk en ukes sykemelding for å komme meg til hektene igjen, dette + god støtte fra venner og familie gjorde at jeg kom meg vidre. Kjenner ennå at det er noe som mangler, termin datoen var i går å det var spesielt.

 

Sender varm trøste klem <3

[gulda]

Tro det eller ei, men det blir bare bedre med tiden. Jeg opplevde det samme i sommer. Var kvalm, hadde ømme pupper, og fikk sjokk da ultralyd viste en alt for liten skatt uten hjerteslag. Dagen etter bar det til sykehuset for utskrapning. De var fantastiske på sykehuset, og viste masse omsorg! Men da jeg lå på rommet etter inngrepet, var plutselig symptomene helt borte, og tomheten og sorgen enorm! Det hele var knalltøft!

 

Var så heldig (litt fælt å si det slik) at jeg hadde ei venninne som hadde vært gjennom det samme, og gråt sammen med meg. Jeg orket ikke å si det til mange der og da, bare de nærmeste. Kommentarer som "det var jo amtageligvis noe galt med babyen, og naturen ryddet opp" hjalp ingenting. Var babyen mindre verdt for det om?!? Men vet jo at alle mente godt, så sa ikke noe. Men da var det godt å ha ei som visste akkurat hvor tøft det var.

 

Hun venninna sa noe som hjalp meg, men jeg vet ikke om det hjelper deg i det hele tatt. Jeg følte jo virkelig at jeg hadde mistet et barn. Alle drømmer raste, og det var en liten jeg skulle ha som jeg aldri fikk. Men hun sa at jeg skulle få lov til å tenke på meg selv som mor til det barnet -det var bare det at det hadde dødt så alt for tidlig. Det hjalp meg faktisk! Jeg følte at i stedet for å tenke at jeg aldri fikk ha det barnet, så var det faktisk mitt! Jeg var moren, men fikk bare ikke se det vokse opp. Det var en del av meg, og det var derfor helt ok at jeg sørget sånn -helt naturlig!

 

Mannen min kom videre fortere enn meg. Jeg hadde jo kjent det hele på kroppen! Men jeg tenker fortsatt på den lille som min, selv om jeg i dag er forbi termindagen, og så heldig at jeg er gravid igjen. Det er en liten som vi aldri fikk holde, men jeg er likevel mor til denne lille skatten jeg ikke fikk kjenne.

 

For meg hjalp det også å snakke mye med pappen. Jeg følte at vi ble knyttet sterkere sammen. Vi var så heldige (og uheldige, for ferien ble trist) at vi hadde ferie. Kan du få sykemelding, så gjør det for å ta vare på deg selv litt! Vi pratet masse om sorgen, og så begynte vi å prate om fremtiden, og om å prøve igjen. Da begynte mørket og lette, og jeg begynte å se litt lys igjen. Etterhvert som tiden gikk, og vi kunne prøve igjen (dette føltes rett for oss), så kom håpet og forventningene tilbake.

 

Prøv å støtt deg til noen du føler deg trygg på! Prat om det, sørg, gråt, ikke tenk at du må holde tilbake! Og gradvis blir det lysere. Skulle det imidlertid ta veldig lang tid før mørket letter litt, så ta en prat med jordmor e.l.

 

Vet ikke om dette hjalp deg noe.

 

Men ønsker deg masse lykke til under utskrapning. Og sender deg en stor trøsteklem! Jeg vet hva du går gjennom, og unner ingen det samme.

[gutt,gutt,jente(1MA)]

Hei du.. Tenker på deg.. Jeg fikk samme beskjeden som deg på mandag.. Var også i uke 10+5. Babyen min døde nok i uke 5 ca. (Vet det ikke er baby, men for meg er den det..) Jeg har tatt blodprøver for å være 100% sikker, men det stemmer nok.

Det verste for meg var at jeg hadde vært gravid, med kvalme, bekkenproblemer, ømme bryster og vanvittig luktesans så veldig lenge ute at kroppen ordner opp..

Nå venter jeg på svar fra sykehuset på den siste prøven, tar tid... Siden mandag har jeg stort sett bare grått. og grått.. Fikk sykemelding og lurer på om jeg forlenger den til påske.

 

Men vet du, første dagen og kanskje andre var de mest jævlige, i går var det litt bedre, og litt bedre i dag.. Så det går bedre, men det vil alltid være noen som ikke er der. Men i hjertet mitt er h*n.

 

Jeg har også vært litt streng med meg selv. På tirsdag var det jeg som leverte på skole og i barnehage. Var tilog med innom butikk. Det var nesten ingen som visste om at jeg var gravid så slipper spørsmål. Men jeg skal ikke bure meg inne. Det blir bare verre for hver dag å komme seg ut om man begynner med det..

 

Åssen gikk utskrapingen? Jeg håper jeg slipper, men blir vel nødt om ikke kroppen fikser det selv..Fikk du pille du?

 

Håper dagene blir lysere for dere...

 

Tenker masse på deg.. Klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det samme i fjor. Kroppen min var gravid, jeg hadde ømme pupper, og oppblåst mage. Men kvalmen forsvant heeeelt plutselig en dag i ca uke 6-7. I uke 12 begynte jeg med smerter og blødninger, men fikk beskjed om at det var normalt. Ved rutineUL uke 18 fikk jeg beskjed om at barnet mitt (det var bare et embryo, men det føltes som barnet mitt..) antakeligvis hadde dødd da kvalmen slutta.

 

Jeg ble lagt inn til utskrapning dagen etter, men ble ikke tatt inn på operasjonsbordet før neste morgen. Da jeg våknet fra narkosen var kroppen min helt annerledes. Den var ikke gravid lenger, ikke i det hele tatt. Blødde ikke så mye, bare ca 6 dager.

 

Jeg sitter igjen med en sterkere sorg enn det jeg gir uttrykk for. At jeg aldri ble tatt på alvor henger i som en stor svart klump! Jeg ble gravid to ganger til i løpet av de neste 5 månedene, men de endte i SA.

 

Vil anbefale deg å gi deg god tid til å bearbeide sorgen, prat med din kjære, gråt sammen. Ikke skam deg over at du er lei deg! Det er ingenting å skamme seg over!

Jeg tok meg aldri tid til dette. Da vi kom fra sykehuset sov vi begge to en times tid, etter det så lå mannen min på sofa'n resten av dagen. Han var så lei seg, og sliten. Mens jeg vasket klær, vasket huset, lagde mat. "Det er bra med meg, jeg har jo ikke mistet et ordentlig barn". Den setningen gjemte jeg meg bak, og det gjør jeg til dels fortsatt. Ikke gjør den feilen. Ikke lat som du er sterkere enn det du er.

 

Vi er alle forskjellige, men det er nå ihvertfall mitt råd.

 

Jeg ønsker deg alt godt fremover!! Det kommer en dag for oss også. En dag da vi kan se lyst på ting igjen. Sender deg en god trøsteklem <3

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar alle sammen!!

Jeg var på utskrapning på onsdag, den værste dagen i mitt liv!! Tok ny ul bare for å bekrefte for meg selv at spiren var død.. og det var den! ble ganske raskt tatt inn på dagkirurgisk og lagt i narkose. Følelsen da jeg hørte en ukjent stemme som sa "nå er det over, og alt gikk bra" glemmer jeg aldri. Over? bra? Hva prater du om var det første jeg tenkte, så datt realitetene nedover hodet på meg. Apatisk.. Jeg dro ut av sykehuset så snart jeg fikk lov.. vi kjørte tur.. grua meg til å komme hjem, viste at reaksjonen kom da... og det gjor den... gråt, banna, slamra i dører, apati... huff for en dag, og jeg var ingen god mor for 4 åringen min.. Jeg tenkte på hva jeg hadde gjort galt, hvorfor babyen (for det er det for meg) døde, hvorfor hadde ikke kroppen sagt ifra? Hvorfor hvorfor hvorfor... tomhet... Heldigvis sov jeg godt om natta, og torsdagen kom, morgenkvalm, ømme pupper osv osv.. sorg.. men jeg må gå videre.. Mamma er du lei deg? Nei vennen, det er bedre idag.. NOen ganger er voskne også lei seg vennen, men det er ikke farlig! (Skatten på 4 opplevde ikke at jeg slamra i dører osv) bare at jeg gråt..

Idag er det fredag, jeg har vært på ikea med ei venninne, vært en tur på jobben og jeg kjenner meg sterk! Da jeg kom hjem kom tomheten igjen.. hvorfor? Jeg som skulle ha med bilde av den lille i magen og endelig fortelle jenta mi på 4 at hun skulle bli storesøster! Sånn ble det ikke..

 

Håper at vi kan prøve å bli gravid, mannen min er ikke helt med på det... Men det å bli gravid igjen og få den etterlengtede lille skatten ville gjort alt så mye bedre for meg! Det var mange som viste at jeg var gravid siden jeg var 50% sykemeldt, folk lurte på oom jeg var alvorlig syk.. så jeg fortalte at jeg var gravid, var jo snart i uke tolv jo.. Har fått mye støtte og trøst, og tenker at det at mange viste gir meg styrke på et vis..

 

snart er det en uke siden, men for ei uke siden var jeg gravid, full av håp og glede... blir nok det igjen men dette var en tøff runde:(

Tusen takk for omsorg klemmer og gode svar!!

SEnder varmeklemmer til dere alle!!

[*Ruger på novembersnuppe*]

Jeg fikk konstatert MA på onsdag. Trodde jeg skulle være i 11. uke, og ble knust av denne beskjeden. Skulle jo fortelle alle kollegaene mine til påske om den store nyheten, og så ble alt snudd på hodet..

Det føles som en liten del av meg er borte, og det gjorde faktisk enda vondere da jeg fikk tilsendt hvite liljer av min fantastiske sjef dagen etter at jeg begynte på tablettkuren. Liljene symboliserer sorg over et tap, et barn jeg så gjerne skulle hatt. .

En av de personene som har vært den beste støtten gjennom denne perioden er faktisk min egen mor. Hun har tatt vare på meg på samme måte som jeg tar vare på min lille datter på 1,5 år. Jeg får lov å gråte i armene hennes, tømme hjertet mitt og fortelle hvor kjipt ting er. Og det er utrolig godt! Mannen min som selv jobber med liv og død i helsevesenet er er realist og veldig rasjonell oppe i det hele. Det er på en måte veldig godt, men på en annen side er det også vondt når vi sørger såpass forskjellig.

Idag var jeg tilbake på jobb igjen, og på torsdag drar jeg på fjellet. Jeg skal på hyttetur og nyte både rødvin, god mat, sol, badstu og boblebad med gode venner. Det tror jeg vil være terapi. Og så satser vi på å lage en sommerbaby..

 

Varme klemmer til dere alle

 

Og PS: Jeg mener alle norske kvinner burde få ultralyd før uke 12. Tenk på den belastningen det er å faktisk dele nyheten med alle etter 12 uker, for så å oppdage kanskje flere uker senere at barnet er dødt. Det er stor nok belastning å oppleve at man mister..

[selma07 og engel]

Nå har det gått snart ti uker siden Ma ble konstatert, og det går bedre men blir av og til fylt av sorg og tomhetsfølelse:( men tiden leger vel alle sår osv... Hi