Det alle kattehaterene jeg kjenner har til felles er at

[Anonym bruker]

de er over gjennomsnittet egoistiske og slemme.

Finnes nok idiotiske folk med katt og.

Men jeg har ennå til gode å møte et hyggelig menneske som ikke kan fordra katter.

[Anonym bruker]

Enig!

Det er noe grunnleggende lite sympatisk og smått psykopatisk med folk som hater et uskyldig dyr. Er de samme folkene som ikke kan fordra unger som er snørrete eller noe annet mindre delikat. Som nesten bare liker sine egne unger... Selv har jeg ikke noe særlig til overs for kaniner, men jeg hater de ikke. Jeg ville bare ikke hatt en som kjærledyr eller har ikke noe stort ønske om å holde en.

[Anonym bruker]

Tror du har en dårlig vennekrets jeg.

 

Jeg kan ikke fordra katter- jeg er allergisk- men jeg er ingen avde negative tingene du skriver her.Jobber i butikk og får stadig hørt hvor hyggelig jeg er.

[Anonym bruker]

Kjenner greie folk som er redd katter,men ikke hater dem.De er hyggelige nok.

Men som du sier,de få jeg har møtt som hater katter,har heller ikke vært hyggelige mennesker..

[Anonym bruker]

De som hater uskyldige vesner som dyr eller barn er det noe feil med,rett og slett.

[Anonym bruker]

19.29 Vi snakker ikke om 5 minutters bekjentskap over en disk.

Alle kan være hyggelig da. Til og med dyrehatere.

[Anonym bruker]

Da er det noe seriøst galt med meg. Jeg hater, HATER, edderkopper, har totalt angst for dem enda jeg vet at de ikke er farlige her til lands. Jeg hater også mygg og klegg, og dreper dem over en lav sko. Kanskje jeg burde oppsøke psykolog?

[Anonym bruker]

Jeg er et hyggelig menneske og jeg hater katter, og hunder også forsåvidt. Jeg syns det er ekkelt at de er i hagen min, pisser på søppelkassen min, bjeffer når jeg går forbi, hopper og jukker på meg og barna, kattene pisser og driter så vi trør i det overalt. Hundedrit ligger langs veier og turløyper til sjenanse for andre.

 

Tipper dere hadde reagert dersom jeg lot barna min drite langs veien og bare går videre, for ikke å snakke om i naboens hage. Vi har for øvrig svært mange uskyldige og levende dyr: rotter, mus, lemen o.l. Man ønsker de ikke i hagen og maten sin uansett.

 

Jeg er hyggelig med andre mennesker, men skaffer du deg husdyr vil jeg begrense mine besøk. Så lett er det å bli kvitt meg om man ikke syns jeg er særlig hyggelig.

[Anonym bruker]

regner meg ikke for kattehater og være. men det er fordi jeg mener alt liv har verdi. og derfor ikke vil gjøre noe vondt mot noen pluss at dyr med pels er gode å kose med. likevel hater jeg stanken av kattepiss. liker ikke når det ar vert en katt og strintet ned inngangspartiet våres. men av samme grunn lar jeg ikke barnevogn og andre ting jeg ikke vil ha den stanken på stå ute. jeg bor på landet og det er naturlig at det er katter her.

 

og blir selv sjokkert over hva folk får seg til å skrive at de vil gjøre mot dyr.

 

likevel kan jeg jo innrømme at jeg har diverse gloser og forandelser når det stinker på verandaen eller inngangspartiet. jeg kan rett og slett ikke fordra det og der og da hater jeg katter.

 

egoistisk det er vi alle, slem nei det er jeg ikke.

[Anonym bruker]

Ehh det er jo en viktig ting som glemmes her!

Vi mennesker utvider boligområder,fjærne skog og mark. Mange kastrerer eller sterliserer ikke dyrene sine,derfor popper det jo ut kattuner og hvalper som aldri før. Saken er hvor skal disse dyrene gjøre av seg,eller fra seg til slutt da?? skal man hate noen får det jo bli menneskene da(det er jo de som må plukke opp etter dyrene sine,dyr greier jo for faen ikke det selv!! OMG),det er jo vi som har gjort disse dyrene til husdur,det strørste skadedyrene er jo oss selv!! Jeg er helt enig med trådstarter,folk som ikke liker dyr,nei fy-de liker iallefall ikke jeg!

[Anonym bruker]

Det er ikke kattene som er problemet, men eierene som ikke klarer å holde styr på de. Hva om alle som hadde hund hadde latt de gått løse.

[Anonym bruker]

I mine øyne er det å lære barna sine å respektere dyr en elementær del av oppdragelsen. 19:41 sine barn er nok av de som begynner i det "små" med å plage katter og hunder, før det eskalerer til større og grovere lovbrudd.

Også slike barn som kan finne på løpe bort til en fremmed hund da de ikke har peil på hvordan omgå dyr.

 

Ikke minst frarøver en barna noe viktig ved å være så dyrefiendtlig. Syns oppriktig synd i slike folk. Dere må mangle noe på et eller annet plan.

[Anonym bruker]

Selv regner jeg meg ikke som kattehater, men ettersom jeg er redd for katter og dermed heller ikke liker dem er det nok en del som også ser på meg som en kattehater. Om jeg er hyggelig eller ikke kan jeg jo ikke vurdere selv, men de som er veldig opptatt av katter og "bare" vil snakke om katter synes nok neppe jeg er det - for slike samtaler er jeg totalt uinteressert i. Akkurat det tar jeg meg ikke så nær av. Kanskje er jeg altså et forferdelig menneske ettersom jeg ikke liker katter. Heldigvis har jeg til tross for dette venner som det virker som liker meg - tenk det! Selv klarer jeg ikke å la være å bli fascinert over, er de som setter likhetstegn mellom å like katter og å like mennesker. Jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor det nødvendigvis må være en link mellom de to?

[Anonym bruker]

Haha "hva om alle hundene gikk løse som katte"r?? Nå er vel katter litt mer selvstendige enn hunder! også litt mindre hissige og kranglete,og de fleste katter graver ned avvføingen sin! Tenk på alle de gale menneskene som går løse da,DET er noe vi burde tatt tak i.

Jeg er enig med personen som skreiv at vi bør lære ungene våre å respektere dyr,det er veldig viktig. Det er utrolig mye glede i dyr,de fortjener å bli behandlet likeverdig som oss. Det er jo sant at mange mordere begynner med å plage dyr før de går på mennesker...Det er jo også bevist at det å ha dyr,har en positiv helsegevinst for oss!

[midgard]

For en urimelig påstand. Jeg liker ikke katter (hater er å ta i,men jeg liker dem ikke), og derfor skal jeg liksom være egoistisk og slem.

 

Vel, jeg syntes katte eiere er egoistiske, katter i boligområder og blokker er en uting. Katt på mer landlige oråder er helt greit. Jeg har vokst opp med katter, og vi bodde på landet - de kom og gikk når det passet dem. Men nå bor jeg i et boligområde, her er det eneboliger, rekkehus og blokker, her driter og pisser katter overalt. Jeg har ikke katt og vil heller ikke ha katter på verandaen min - men der er de.Jeg kan ikke la puter stå ute (på min egen, private veranda) om sommeren fordi katter ligger på putene, og det har hendt at de pisser der og... nice...

[Anonym bruker]

Hæ? Dette må jo være den rareste konklusjonen jeg har hørt noengang. Jeg har faktisk store barn i tilleg til de små, og mine barn rører ikke andres dyr. Vi respekterer dyr og tenger oss ikke på dem på noen måte. Vi løper ikke rundt om vi ser en katt, vi andgriper den ikke. Vi lever bare helt normale liv uten involvering av dyr.

 

Av og til har vi helgebesøk av folk med hund, og ungene syns det er litt stas. Litt, fordi de ikke er trygge på dyr, og slettes ikke kunne tenke seg å være alene med dyrene.

 

Når jeg tenker tilbake på dyreplagerne fra min barndom var det utelukkende andre dyreeiere som gjorde slikt. Jeg som aldri hadde eid et dyr ville ikke nærmet meg, hverken for å klappe eller plage.

 

Det kan godt hende at jeg mangler noe på mange plan. Jeg anser meg for et menneskevennlig vesen, noe jeg mistenker at du ikke holder som en hovedverdi utifra ditt innlegg. Så da får jeg heller leve med å ha oppdratt menneskevennlige barn som er skeptisk til ville dyr i husene. Det er ok for meg. Kanskje fordi jeg mangler noe vesentlig et eller annet sted...

 

19.41

[Anonym bruker]

Åj, du hadde virkelig evne til å forsvare deg ja. Hvordan kunne du tolke det til at menneskevennlighet ikke er en hovedverdi hos meg? Det går fint an oppføre seg både overfor mennesker og dyr. Har flotte empatiske barn, og kan love deg at den 8 år gamle nabogutten fikk så mye kjeft fra 4-åringen vår når han sparket etter hunden vår at han neppe trør på plenen vår igjen.

 

Er vokst opp med dyr og utdannet dyrlege og kan garantere deg at de som plager dyr mest er de som ikke er lært opp til å leve med dem rundt seg. Du ser vel selv at det høres mest logisk ut også?

 

 

[Anonym bruker]

Ganske enig HI .

[Anonym bruker]

Det er overhode ikke logisk for meg at mennesker som ikke er vant med dyr skal fange dem og begynne å torturere dem. Tvert imot, som jeg sa tidligere, de som hadde det morsomt med å plage dyr var de som selv var dyreeiere og vant med dyr og sikker på seg selv i relasjonen til dyr. Forskning kan godt fortelle noe annet, det har jeg ikke peiling på. Jeg vet bare at mine barn ikke ville gjort slikt. Da hadde man nok fått signaler mye tidligere i livene deres.

 

Jeg trekker konklusjonen at du ikke er særlig vennlig ovenfor mennesker som har andre synspunkter enn deg, basert på ditt innlegg her, der du er både uvennlig og aggressiv, noe jeg tolker som manglende forståelse for andres perspektiv og manglende nysgjerrighet på andre mennesker. Men jeg sitter ikke akkurat med fasit på hvordan du er som menneske likevel. Syns bare det er rart at du har så mange år med høyere utdanning uten å evne å se andre menneskers synspunkter, men syns det er enkelt å trekke konklusjoner om hvem som blir kriminelle.

 

Jeg liker ikke dyr, og har ikke noe behov for å forsvare det. Jeg står absolutt for oppdragelsen av mine barn, som har vokst opp til å bli vennlige og omsorgsfulle mennesker. De har sikkert sparket etter dyr av redsel noen ganger og blir da veiledet om vennlighet også ovenfor dyr. Kanskje du kunne lært din 4 åring at det er sunt å være redd for ukjente dyr og at han som dyreeier kunne hjulpet 8 åringen, som kanskje var redd hunden som var veldig nær. Men klar,t kjeft fungerer sikkert også...

[Anonym bruker]

Barna mine har respekt for dyr. I det ligger det naturligvis at en ikke går til fremmede dyr. Du sier jeg trekker konklusjoner men her er du jo helt på viddene. 8-åringen var ikke redd hunden, han sprang til den og sparket etter den. Selvfølgelig får barn som kommer inn innfor gjerdet her TIL oss kjeft når de kommer for å plage dyrene. Forørvig er sparkingen av dyr det minste problemet til 8-åringen og foreldrene, men det var brukt som eksempel.

 

Videre er jeg særdeles vennlig mot mennesker. At du påstår jeg er frekk syns jeg er en smule komisk. Følger du med hva du skriver selv? Du trekker konklusjoner om både meg og barna mine som ikke akkurat er positive.

 

Jeg skjønner bare ikke hvorfor du ikke kan lære barna dine å omgås dyr slik at de ikke er redde for dem? Du sier jo selv at de har sparket etter dyr... Om noen sparker etter en hund kan faktisk hunden reagere, med rett! Må jo være utrolig slitsomt å være redd alt som ikke er menneskelig?

[Anonym bruker]

I tillegg finner jeg det merkelig at du ikke ser det logiske i at de som ikke er lært opp til å respektere dyr er de som plager dyr. Sier seg selv at barn som har hund/katt selv eller annen relasjon til dyr har utviklet en empati for dyr som barnet uten relasjonen ikke har.

 

Ofte er det små dyr som kattunger, valper og kaniner vi får inn og disse klarer de fleste hanskes med selv om en er redd dyret.

[Anonym bruker]

Er ikke spesielt glad i dyr generelt, syntes de er møkkete, og så er jeg faktisk ganske egoistisk, så du tok meg på kornet i hvert fall. Kan bare håpe på å bli litt mindre ego når jeg får barn, men noen dyreelsker blir jeg nok aldri!

[Anonym bruker]

Jeg sier at det er ikke den erfaringen jeg selv har, logisk eller ikke.

[Anonym bruker]

Du syns det er komisk ja, men din konklusjon om at mine barn blir grove kriminelle er helt naturlig? Dette er jammen meg den merkeligste samtalen jeg noen gang har hatt. Jeg påstår ikke noe sted at du er frekk. Men ute av stand til å se andres synspunkter, ja. Kun utfra ditt forrige innlegg. Frekkhet har lite med dette å gjøre.

 

Jeg forteller deg at jeg ser for meg at mine barn kan ha sparket etter nærgående dyr og hva som ville ha skjedd da. Jeg kan ikke huske en slik episode, men ser ikke bort fra at det kan ha skjedd. Det er noen år siden barna var små. Hva mener du man skal gjøre for å tilvenne barn dyr da? Jeg kunne aldri tenkt meg å dra et dyr i hus, vi omgås menneskersom eier dyr, men ofte er det svært slitsomt fordi dyrene er nærgående, bjeffende og uforutsigbare. Et av barna mine er faktisk edd for dyr med god grunn, de andre er ikke redde, men heller ikke spesielt interesserte. Vi klarer helt sikkert å leve helt normale liv uten å ha dyr i hus, selv om du ikke tror det er mulig.

 

 

[Anonym bruker]

Du sa selv at for å bli kvitt deg som venn var det bare å skaffe seg et dyr. Så da vil jeg tro at det ikke er så mange i omgangskretsen deres om har dyr. At hundene oppfører seg urolige er ene og alene pga dere vil jeg tro. Hunder leser mennesker veldig godt;)

 

Har aldri påstått dere ikke vil klare leve normale liv uten dyr i huset. Det er vel heller uttalelsene dine jeg reagerer på og som jeg finner alt annet enn normale. Det går fint an besøke gårder, ha venner med dyr osv. Derimot vil du kutte vennskap om folk får seg dyr også sitter du "disser" mine vennlighet mot mennesker?