Datteren min på 5 år er trist til tider (begynner plutselig å gråte)

[Anonym bruker]

Vi har en datter som er utrolig snill og god. Hun er veldig kjærlig og vil kose og klemme mange ganger hver dag. Hun er snill mot venner og søsken, aldri sjalu, og er stort sett utrolig sprudlende og glad. Får stadig kommentarer om at hun er "det blideste barent jeg har møtt" osv. Men vi som kjenner henne bedre vet at hun har noe veldig sårbart ved henne. Hun har vært sånn siden hun var veldig liten. Da hun var mindre kunne vi ikke si "nei" til henne engang før hun knakk sammen. Hun blir utrolig lei seg hvis noen er slemme mot hverandre, og mannen min og jeg må være veldig forsiktige for hun takler uvennskap mellom oss svært dårlig. Hun er veldig glad i pappan, men har et nært forhold til meg også.

 

Nå er det spesielt en ting som uroer meg. Noen ganger kan jeg se på henne at hun er trist og gråter inni seg. Fordi leppen skjelver og hun får et sånt drag over ansiktet. Men hun prøver liksom å skjule det for meg. Jeg klemmer henne og da gråter hun mye, men hun vil liksom ikke si hvorfor.

 

Jeg er 100% sikker på at hun ikke har vært utsatt for overgrep. Hun har hatt denne sårbare personligheten siden hun var baby.

 

Noen som har noen råd til oss?

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på 1 1/2 år som er av samme typen...ser hva jeg har i vente..håper du får noen gode råd (som jeg også kan bruke.)

[Anonym bruker]

dette hørtes ikke greit ut! Setter hun ord på det hun tenker på?

Jeg har samme sårbare personlighet som henne.. skal ikke mye til før jeg får vaskligheter med å snakke, og jeg hater det!! '

 

Men jeg går aldri i egne tanker for så å begynne å gråte..det må være noe som nettopp har skjedd som utløser det.

 

Kan hn være plaget med angst? At hun blåser opp små episoder så de blir mye verre enn de egentlig er?

 

Så lenge hun er blid og "stråler" ellers, så er ihvertfall det et veldig godt tegn

[Anonym bruker]

Hva med at du sier først at du ser følelsene hennes? F.eks når du ser at hun er lei seg, så kan du si: jeg kan se at du er lei deg. Har du lyst til å fortelle hvorfor du er lei deg eller trist.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt på 5 år som har samme typ personlighet. Han har aldri klart et nei uten å knekke totalt sammen og blir veldig, veldig lei seg hvis han får kjeft eller hvis noen er slemme eller stygge med hverandre. Han vil ofte kose og klemme.

 

I det siste, siste 6 mnd har han begynt å bli litt tøffere og det syns jeg egentlig er bra fordi jeg har lurt på hvordan det skal gå.

 

Han kan også gråte på kvelden etter han har lagt seg eller komme ut gråtende fra rommet sitt. Som regel vil han bare kose og sitte på fange og han sier ikke hvorfor han gråter. Men av og til sier han at han gråter fordi han er så glad i oss og så glad at han har oss som foreldre.

 

Vi har fokusert på at han skal fortelle hva han har gjort i barnehagen og at han forteller hvordan han føler seg og hvorfor han blir sint eller lei seg. Tenker at det er viktig at han lærer seg å uttrykke seg og ikke holder alt inni seg. Barnehagen sier at vi skal jobbe med å få han litt tøffere uten at de sier hva vi skal gjøre. Han har mange venner og trives godt i barnehagen men er litt engstelig og redd i nye situasjoner.

 

Kanskje du kan snakke med en helsesøster?

[Anonym bruker]

Er kanskje ikke den løsningen du vil høre,men snakk med lege,helsesøster,barnehage,barnepsykolog eller andre lærde!!

Best å finne ut av det før skoletid ihvertfall,det KAN være mobbegrunnlag om hun gråter for alt og ingenting og det er jo noe man ikke ønsker..

Håper dere finner ut av det og at hun ikke gråter så mye lenger,kjenner jeg blir litt trist på deres vegne for det er ikke lett med gråtende barn når du ikke vet hva det er..

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar. Helsesøster sier hun er utrolig fornøyd med utviklingen hennes. Hun har blitt tøffere enn hun var. Hun er ekstremt glad og positiv 98 % av tiden, og noen ganger lurer jeg på om hun nesten er for glad, hvis dere skjønner. At hun føler at hun bør være glad Når plutselig denne tristheten kommer så er det akkurat som hun skammer seg over det og forsøker å skjule det.

 

Det som utløste det igår kveld var at dumme meg satte på "Den lille havfruen". Den ender jo med at Ariel må reise fra pappan sin og det var hun helt oppløst over. Men hun løp ut og ville ikke vise meg hvor lei seg hun var. Jeg klemte henne og hun var utrøstelig. Ville ikke si hvorfor men jeg mistenker at det hadde med dette å gjøre.

Vi har flyttet og jeg vet hun savner besteforeldrene. Lurer på om det kan ha utløst dette behovet for å holde oss samlet til enhver tid.

 

Hun er veldig lite redd i sosiale sammenhenger. Ikke sjenert og får lett nye venner.