Flere med barn som ikke er så glade i barnehagen og gråter ved levering? Hva gjør dere?

[overrumplet]

Har ei jente på 3,5 år som gråter nesten hver dag når vi leverer nå. Hun begynte i barnehage da hun var 13 måneder, og har aldri likt det veldig godt. Det går bra i perioder, men stort sett vil hun ikke dit. Hun har full plass, men vi har aldri brukt den mer enn 60-70 %.

 

Det er ikke sånn at hun gråter hele veien hjemmefra, men hun sier litt hjemme før vi går at hun ikke vil, at hun vil være hjemme. Og når jeg skal si hadet i barnehagen, begynner hun å gråte, sier at jeg må hente henne tidlig, at hun kommer til å savne meg sånn osv. Jeg sier ordentlig hadet, men går raskt, drøyer det ikke lenge. Men det er ikke noe særlig godt for mammahjertet!

 

Jeg har prøvd å finne ut hvorfor hun ikke vil dit: Hun har gått i to barnehager (i to forskjellige byer), byttet i fjor sommer. Begge barnehagene har veldig godt rykte, og alle vi snakker med er SÅ fornøyde der. Vi synes også det virker bra, har egentlig ingenting å utsette på de voksne der. Barna virker også greie.

 

Hun brukte lang tid på å venne seg til den nye barnehagen, flere måneder. Da gråt hun også mens hun var der. Nå sier de voksne at hun gråter noen minutter når vi har gått, og så har hun det fint. Hun har mange hun leker med, og hun ramser selv opp vennene sine om kvelden noen ganger.

 

Men likevel sier hun at hun savner meg masse når hun er der, at det er kjedelig der. Jeg har prøvd å spørre om det er noen som ikke er snille med henne (vanskelig å ikke legge ordene i munnen hennes), men det nekter hun for. Hun sier bare at det er kjedelig.

 

Og jeg tror det er problemet: Hun har alltid krevd mye oppmerksomhet, elsker å være sammen med meg, er ikke flink til å leke alene. Jeg trenger ikke leke med henne, men hun vil PRATE. Hele tiden. Når vi er hjemme sammen, sitter hun på benken og snakker og snakker mens jeg er på kjøkkenet. Går aldri lei, koser seg tydelig veldig. Og i barnehagen er det jo ikke sånn.

 

Når hun gråter på morgenen, sier jeg at jeg skjønner at hun ikke vil, men at hun må dit litt. Men at jeg henter henne tidlig (jeg henter henne alltid først av alle barna). Og at vi skal kose oss etterpå. Og at hun kan ha hjemmedag på onsdag feks (hun er hjemme 1 dag i uka), men i dag må jeg jobbe. Hva mener dere? Hvordan bør man takle dette? Leveringene i barnehagen ødelegger jobbedagen for meg, jeg får ikke ro før jeg har hentet henne igjen...

[sillyfilly og Olivia]

Jeg har en jente som er blid og fornøyd helt til hun ser bhg. Da begynner hun først å sutre litt. Også går vi inn og tar av henne tøyet og setter henne ned på gulvet, så begynner hun å gråte, så tar en av de ansatte henne opp og det blir enda verre. Det blir hylskriking og hun strekker seg etter meg. :S

Det er fryktelig tungvint. Hun har gått i bhg i over 1 måned nå og hun begynte å bli trygg. Hun pleier å bare løpe rett inn og leke, men nå er det plutselig krise. Jenta mi er 14 mnd. Det er veldig kjedelig og veldig tungt å gå fra henne, men jeg må bare. Jeg må på jobb. Jeg går veldig fort uten noe dikkedarier og suss og kos som jeg gjorde før da hun synes det var greit å gå i bhg. Jeg går utifra at dette er en periode som går over. Hvis ikke må jeg gjøre noe..

[Collette]

Gutten min er akkurat lik. Jeg er veldig fornøyd med barnehagen, men han er lei seg når jeg leverer. Hver eneste dag... Han har gått der i 8 måneder. Jeg var sånn selv da jeg var liten. Det var greit å være der, men jeg ville helst være sammen med mamma og pappa.

 

Jeg tror bare at noen barn ikke er typiske "barnehagebarn". De har kanskje en litt mer sensitiv personlighet og liker få, men nære relasjoner.

 

Jeg har dessverre ingen råd, bare masse sympati. :-)

[Nagilimia]

Etter å ha lest Jesper Juul`s bok "ditt kompetente barn", ble barnehagelevering en annen verden for både meg og ei venninne jeg anbefalte boka for. Den går på en måte ikke ann å gjengi her, men anbefaler deg virkelig å lese den De har den i de fleste bokhandler og biblioteker.

[Gjest ronja røverdatter]

Det er stor forskjell på et barn som har gått i barnehage i 1 måned og et barn som har gått der i to år. Det er helt innenfor normalen at barn begynner å sutre eller gråte igjen etter at alt har gått bra i noen uker.

 

Men det er ikke like normalt at et barn fremdeles gråter etter to år. Selv om jeg har vært borti barnehagebarn som nesten alltid må sutre litt når de kommer, men det er unntaket. Eller at forandringer i eller rundt hjemmet gjør at godt tilvendte barn plutselig får vanskelige dager igjen.

 

Jeg ville tatt en god prat med barnehagen for å høre hva de mener. Og så ville jeg ha gått i meg selv og tenkt om det er noe jeg gjør eller sier (bevisst eller ubevisst) som overføres til barnet, prøvd å finne noe som bryter mønsteret - for det kan også rett og slett være en uvane som barnet har kommet inn i. Og så ville jeg selvfølgelig undersøkt om det kan være noe i barnehagen som "plager" barnet. Det trenger ikke å være noen som er slemme eller gjør noe galt med barnet, men det kan selvfølgelig være det, eller det kan være noe annet som er vanskelig å sette fingeren på.

 

Ei jente jeg kjenner gråt i månedsvis i barnehagen, helt til en av de ansatte ble sykemeldt. Da sluttet hun å gråte. Vedkommende var en hyggelig, flink og godt likt dame som det absolutt ikke var noe galt med, men det var et eller annet med henne som denne jenta ikke rett og slett ikke fungerte sammen. Løsningen da damen kom tilbake på jobb, var å holde avstand til jenta og så sakte, men sikkert tilnærme seg igjen. Og da gikk det bra.

[På'n igjen!]

Hei, skjønner godt at du ikke synes det er kjekt, vi vet vel alle hvor vondt det gjør i mammahjertet å gå fra et gråtende barn!

 

Jeg har to barn i barnehage, eldstemann er litt som jenta di, og så har jeg ei som nesten fra første dag vinket hadet uten gråt (tok i alle fall ikke lange tiden før hun ble trygg). Det var ganske deilig å få et sånt barn etter å ha slitt med storebror lenge! Han er nå fire år, men kan ennå slå seg vrang til tider, selv om det er sjeldnere nå. Hans problem er nok at han har gjerne har en favoritt-ansatt, og helst vil være sammen med henne (alltid en kvinnelig ansatt) hele tiden, og blir lei seg hvis hun er et annet sted. Men jeg synes det er enklere nå når han har blitt så stor at vi kan gjøre litt avtaler, f.eks at han ikke skal gråte når jeg går, eller mase om å være med den ansatte han liker så godt (hun er på avdelingen til lillesøster).

 

Vel, nå er det ikke mine barn jeg skal legge ut om, men min erfaring er at jeg ikke skulle gjøre barnehagen til et dårlig sted å være i forhold til hjemme. Du sier at du prøver å hente henne tidlig, og at dere skal kose dere hjemme. Og at hun skal få være hjemme 1 dag i uken. Det er jo flott at du har mulighet til det, men det kan hende at kortere oppholdstid også gjør at hun finner seg dårligere til rette. Da jeg var i permisjon med lillesøster ble det ofte kortere dager for storebror, men det var ikke alltid så gunstig fordi han da hadde litt vanskeligere for å tilpasse seg. Spesielt også fordi vi hadde noen avbrudd med besøk over flere dager hos mine foreldre som bor noen timer unna. Han syntes ikke alltid det var så kjekt å skulle gå i barnehagen når vi var tilbake.

 

Poenget mitt er her at barnehagen må gjøres til en positiv ting, og at kortere oppholdstid ikke alltid er gunstig, selv om det er flott at man kan jobbe redusert. Vet ikke om dette er noe som kan gjelde for dere, men det kunne jo være verdt å prøve en periode? Hvis hun er der hele dagen finner hun kanskje på ting slik at hun ikke kjeder seg, og finner seg mer til rette. Dessuten kan det hende at hun sier det er kjedelig fordi det utløser en effekt hos deg. Tror du egentlig at hun vet hva det er å kjede seg? Det er ikke sikkert.....kanskje hun bare har plukket det opp fra eldre søsken? Uansett, prøv å ikke gjøre det til en belønning at hun skal få være hjemme.

 

Hvis gutten min sier at han f.eks vil være med meg på jobb, så sier jeg at det ikke er noe å finne på der, og at det er mye morsommere å være i barnehagen. For det er det jo!! Selv om de aller fleste barn i denne alderen helst vil være sammen med foreldrene, så er det jo et godt aktivitetstilbud i barnehagen.

 

Vet ikke om du ble noe klokere av dette, eller om det er hold i det jeg sier. Høres kanskje rart ut at jeg foreslår at hun er mer i barnehagen istedet for kortere, men for en periode kunne kanskje det ført til at hun trivdes bedre? Håper både du og datteren din finner ut av det. Men prøv å slappe av, personalet sier jo at hun har det fint! I barnehagen til mine barn tar de ofte bilder i løpet av dagen som vises på en TV i garderoben ved hentetid. Hvis dere ikke har noe sånt, kanskje personalet kunne ta litt bilder innimellom for å vise deg at hun har det fint? Noen barn har helt klart vanskeligere for å takle barnehagen enn andre, vi er jo forskjellige. Men for disse er det kanskje viktig at man ikke beskytter de for mye, for de kan jo ikke være hjemme med oss hele tiden og til evig tid!

 

Dette ble langt, og sikkert litt surrete, men lykke til!

[Gjest ronja røverdatter]

Veldig enig med det, På'n igjen.

 

Og for å sette det litt på spissen, så kan man jo ubevisst være med på å styrke tanken om at barnehagen ikke er noen kjekk plass å være når man "trøster" barnet ved å hente det tidlig hjem eller gi kortere tid i barnehagen.