Er sikker på at hvis jeg blir borte, er det så å si ingen som kommer til å savne meg... (langt, håper folk leser)

[Anonym bruker]

Og nei, jeg er ikke suicidal. Jeg bare skjønner ikke vitsen med livet mitt slik det har vært i ca 30 år nå.

 

Jeg har hatt vanskelig barndom med tyranner til foreldre - fikk aldri lov til noen ting omtrent, MÅTTE være skoleflink og ble forberedt av foreldrene til å utdanne meg som lege etter endt skolegang - fordi foreldrene mine ville det. Derfor ble jeg presset til å få gode karakterer, studere hele tiden og fikk nesten aldri lov til å leke med andre barn. Uansett hva jeg gjorde, så var det aldri bra nok, siden alt kunne gjøres enda bedre. Hadde null sosialt nettverk da jeg gikk på skolen, aldri blitt invitert i barnebursdag eller på lekebesøk. I tillegg ble jeg mobbet på skolen grunnet overbeskyttende foreldre, kviser og klær fra Fretex siden mine foreldre hadde dårlig økonomi.

 

For å kunne takle ensomheten, og få følelsen av at det faktisk skjedde noe i livet mitt, begynte jeg å finne på fantasivenner som jeg snakket med og lekte med på rommet, og fortelle noen få skrøner til klassekamerater så de kunne se at jeg også var "normal" som hadde venner, lekekamerater og spennende liv. Noen av skrønene ble avslørt, og jeg ble stemplet som løgner for resten av skolegangen. Jeg var også veldig naiv og godtroende som barn, og lett å lure, noe mobberne gjorde bruk av i ganske stor grad. Hadde aldri kjæreste eller noen gutter etter meg før jeg ble ferdig på skolen, og ble hele tiden fortalt av både foreldre og klassekamerater hvor stygg, ekkel og rar jeg var.

 

Da jeg nådde 20 år, flyttet jeg i all hast med min første kjæreste (har aldri kysset eller flørtet med noen før jeg var 20). Fikk to barn, to høyere utdanninger og jobbet hele tiden ved siden av. Dessverre hadde samboeren nesten ingen venner, og jeg flyttet langt unna min familie, så jeg klarte ikke å omgås noen på ordentlig måte. I tillegg til det, spredte hans eks masse løgner om meg rundt i bygda siden hun ikke likte at jeg skulle være stemor til deres felles barn. Min samboer viste seg å være psykopat som var ultrasjalu, ikke ga meg lov til å dra ut med venninner eller vært sosial på egen hånd, hele tiden kom med nedsettende bemerkninger - at jeg var stygg, feit og vanskelig og tverr, at jeg var pysete som laget lyd under fødselen, at jeg kom aldri til å få meg jobb eller fullføre studier, og ingen ville ha noen omgang med meg fordi ingen likte meg. I tillegg var utroskap og vold inne i bilde. Da jeg ikke visste hvordan forhold skulle være, siden det var min første og eneste kjæreste, og jeg ikke hadde venninner å prate med, så trodde jeg lenge at det var normalen. Innså etterhvert at slik skulle det ikke være, og flyttet ut med barna.

 

Etter at jeg flytta ut (på annen kant av landet for å få jobb), har ikke far hatt kontakt med barna mer enn 2 ganger på over 2 år. Siste kontakt var i mai for 2 år siden, og siden det har han avskrevet dem og sagt at det var min skyld siden det var jeg som gikk. På mitt nye bosted har jeg ingen nære venner, og får nesten aldri besøk, selv om jeg inviterer folk ofte på kaffe og lignende. Det verste er at folk sier de vil komme, jeg steller i stand noe bakst og venter, og de verken kommer eller gir beskjed om at de ikke kommer. På bursdag til eldstebarnet kom ingen av foreldrene inn i huset, bare leverte og hentet. På bursdag til minste måtte foreldre komme siden barna var små,, men de satt og prata med hverandre og ikke med meg. Så jeg føler at jeg ikke blir likt her jeg bor. Ungene derimot, stortrives og har en del lekekamerater. Folk på jobben synes jeg er dum og rar, og snakker hyggelig kun hvis de skal ha hjelp med noe. 2-3 kollegaer er greie mot meg og prater hyggelig hele tiden, så det hjelper litt.

 

Når det kommer til mannfolk så har det vært katastrofe fra ende til annen. Jeg er blitt lurt mangfoldige ganger etter det ble slutt med ekssamboer. Min store kjærlighet som jeg fant for 1.5 år siden behandlet meg dårlig, avvisende og pratet masse stygge ting da han var i dårlig humør. Til slutt orka jeg ikke vente på ham, og begynte å flørte med en annen. DA ringte han og sa han hadde følelser for meg, men jeg trodde ikke ham. I ettertid prøvde jeg å få ham tilbake, men nå har han mistet alle følelser sier han, og vil ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg klarte å bli gravid med ham den eneste gangen på 8 måneder jeg har vært på besøk, og må nå ta abort fordi han krever det og jeg ikke får støtte eller avlastning med barna jeg allerede har.

 

Jeg føler at jeg mislyktes som menneske, at ALT jeg gjør er feil. Har alvorlig diagnose og skrantende helse, til tross for det prøver jeg å ta barna med på en del aktiviteter og hyggelige ting. Eldstemann er flink på skolen, og begge barna er glad og fornøyd. Men jeg hører at andre baker, leker hele kvelden, går på ski med barna osv, noe jeg ikke orker så ofte. Føler at jeg har mislyktes på jobben, siden min utvikling har stagnert. At jeg har skjøvet min store kjærlighet ut av mitt liv. At ingen mann vil noen gang se på meg. At jeg bruker for mye penger, og generelt tar feil avgjørelser HELE tiden. Får ikke lenger sove om natten og bare gråter, siden jeg er lei av å trå feil hver dag, hele tiden...

[Gjest]

Så trist at du tenker slik. Det er garantert folk som vil savne deg, i hvert fall barna dine og sikkert flere også.

 

Sender deg en klem jeg.

[Anonym bruker]

Takker for klemmen. Føler at til og med barna får det bedre og etter en tid ikke vil savne meg heller Jeg vet at jeg er en god mor, men synes ikke jeg er god nok.

 

HI

[Gjest]

Vet du, du lider av flink pike syndromet. Du følte som barn at du måtte være flink for å fortjene kjærlighet, og selv når du var superflink fikk du ikke ubetinget kjærlighet av foreldrene dine. Nå som voksen går du rundt og tror at du må være perfekt for å fortjene noe godt her i livet.

 

Det er ikke sant! Prøv å fokusere på alt det du gjør som er bra og alt som er godt i livet ditt Jeg nekter å tro at du gjør alt så galt som du påstår selv. Tvert om vil jeg gjette på at du er ganske så pliktoppfyllende.

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg er pliktoppfyllende, men jeg tar feil valg hele tia, slik for eksempel med denne mannen som jeg ikke ventet på. Og jeg forstår IKKE hvorfor jeg blir lurt og behandlet som en ting av mannfolk, sett stygt på av enkelte kollegaer og at en del folk på bygda går og prater masse dritt om meg slik at jeg får dårlig rykte... Jeg MÅ jo ha gjort noe for å fortjene det?

 

HI

[Gjest]

Baksnakking rammer ganske tilfeldig, du trenger ikke ha gjort noe mer galt enn å være innflytter ....

 

Det er i hvert fall min erfaring.

[Anonym bruker]

Sender deg en klem jeg også. Vet du, jeg lå å snakket med mannen min om mye av det samme du sliter med i går kveld. Jeg har perioder hvor jeg føler meg ubrukelig, verdiløs, stygg og som en elendig mor, og akkurat nå har jeg det sånn. Mannen min er fantastisk, og prøver å få meg til å fokusere på det som er bra i livet mitt, og ikke fordype meg i det som er tungt. Så i dag stod jeg opp, leverte snuppa i barnehagen, satte på musikk og sang av hjertens lyst. Snart skal jeg gå å trene litt, det får meg alltid i godt humør. Så skal jeg på jobb, og jobben er noe jeg vet jeg er flink til og jeg får ofte positive tilbakemeldinger på jobb. Jeg må bare bli flinkere til å tenke på hva jeg faktisk får til, og ikke fokusere på det jeg føler meg mislykket i. Utad tror nok mange jeg har et perfekt liv, og ingen aner hva jeg sliter med, bortsett fra mannen min. Så du må ikke tro at du er alene om å ha det tungt, det er mange som setter på seg en maske og later som de har det supert hele tiden. Livet er ikke en dans på roser, rett og slett.... Mener ikke å bagatellisere altså, men jeg er fæl til å tenke at alle andre har der så mye bedre, mens egentlig sliter de fleste med noe.

Klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, anonym 09:32. Bra at du har så mye støtte i din mann. Mitt problem er at jeg har vært ensom og "utstøtt" helt fra jeg var et lite barn. Ble psykisk og fysisk mishandlet av foreldrene mine gjennom oppveksten, og nå prøver de å gjøre det godt igjen, men jeg hører hele tiden kritikk for mannfolk jeg velger, at jeg er feit (med BMI på rundt 19.5), uflidd osv. At jeg ikke satset på den utdanningen DE valgte for meg, men gikk min egen veg - så de har "investert" masse i meg forgjeves.

 

Jeg får sjeldent positive tilbakemeldinger på jobb, så blir ikke noe bedre der. VET at jeg høres sytete, patetisk og barnslig, men jeg VIL ikke være det. Vil være voksen, rasjonell, avbalansert, klare ensomheten fint. Og rette på alle de valgene som jeg VET jeg har gjort feil i mitt liv :S

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke hatt en fin barndom, har hatt en psyko far som har fått meg til å føle meg som ett null. Har opplevd mobbing på skolen, og følt meg verdiløs og uelsket. Heldigvis har jeg mannen min, uten han hadde jeg vært i kjelleren hver dag.... Jeg er forresten utrolig selvkritisk, det tror jeg du også er. Vi er nok ikke så ille som vi skal ha det til selv. Ønsker deg all mulig lykke i livet, det fortjener du! Nå går jeg å trener litt til høy musikk!

[Anonym bruker]

Tusen takk igjen for støttende svar. Håper flere har noen synspunkter.

 

HI

[Anonym bruker]

tankens kraft er sterk. Anbefaler deg å starte trene spise sunt, jeg var som deg, begynte å trene, gråt første gang på trening, det var mitt første skritt til å bli glad i meg selv og jeg jobber ennå, mange år etter. Gleden er der skjønner du, inni deg, det blir din oppgave og ta den frem uavhengig av hva som har skjedd deg i livet. Det er ikke hva som skjer med deg det er hva du gjør det til.

 

[Anonym bruker]

Dette mønstret må du bryte, for deg selv og for barna dine. Jeg fikk lyst til å anbefale deg healing, beklager om jeg tråkker på tærne dine ikke meningen, men du må ut av denne spiralen, livet skal leves min venn,

En dyktig healer er Eirik Myrhaug, Oslo, tar også fjernhealing. Jeg vet ikke, men jeg måtte bare skrive det til deg.

[Anonym bruker]

Takk for svar, 10:11. Jeg trener og spiser sunt allerede - som sagt, jeg er verken dvask eller feit, det er noe jeg får høre, noe som jeg vet ikke er sant. Har vært ganske aktiv innen idrett før jeg fikk barn, men nå har jeg kun adgang til hjemmetrening i stua siden jeg ikke har tilgang på barnevakt.

 

Jeg prøver faktisk å tenke positivt, stole på folk som jeg treffer, se det gode i folk. Men de fleste gangene strander mine forsøk på å komme meg opp, da jeg blir igjen oversett, sviktet, dolket i ryggen av folk jeg stoler på. Ikke lett :S

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for svar, 10:16. Healing høres ganske spennende ut, har prøvd det da jeg var 11-12 år gammel, men ikke etterpå. Vet at jeg må ut, men alle forsøk på å få et positivt bilde av meg selv og positiv tankegang, strander.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg trur du har store muligheter til å få det bedre med deg selv, men at du må jobbe med måten du tenker på. Hvis du får en litt mer pytt-sann-tankegang hvor du blåser bort det negative og fokuserer fremover, vil jeg tru du kan forbedre livet ditt. Kanskje det blir lettere å få venner hvis du lever mer i nuet og prøver å være avslappa?

[Anonym bruker]

Om du velger healing, kan det tenkes du må igjennom flere runder om du skjønner, det kan også komme opp sårhet og ting som er "begravd", men da er det bare fordi det skal belyses slik at du finner en løsning. Det er løsning, vær tolmodig med deg selv, jeg får god følelse når jeg leser om deg. Jeg tror du kommer til å rette opp alt det vonde som har skjedd i livet ditt, det blir meningen med livet ditt, for deg og barnet

[Anonym bruker]

Hvor i landet bor du? Jeg er litt rar selv, og har ikke noe i mot å få flere venner:)

[Anonym bruker]

Bor i nord

 

HI

[Anonym bruker]

Virkningen av å ha om så var bare en vennine som man kan dra på kafe, kaffebesøk etc til tror jeg er kraftig undervurdert. Har ikke så mange selv, men disse aller få er de som holder hverdagen min oppe =). Bor selv i nord hvis du kunne tenkt deg kontakt. Litt mer spesifisert hvor du bor hen?

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i historien din. Jeg ble også presset av faren min, høye krav, aldri slappe av , dårlige venner, fantasi, osv. Jeg har den dag idag 3 barn og ME. Jeg føler som deg at alt jeg gjør er galt - men jeg ser klart hvor ting gikk galt. Jeg har tenkt tankene du tenker mange ganger. Ingen vil savne meg, og jeg er jo altfor ofte sur og stressa? Alle andre gjør jo alt så mye bedre?

 

Gjør de egentlig det?

 

Kanskje ikke et bra svar, men jeg er også "flink pike" og jeg skuffer meg selv stort ofte. Jeg er på vei til å lære meg å gi mer faen. Og det hjelper..

 

Ønsker du kontakt er mailen min [email protected]

[Anonym bruker]

HI, ble du ferdig utdannet som lege ?

 

Hadde jeg vært deg, og du var på vei med utdannelsen som lege og kanskje ikke har mye igjen så ville jeg satset ALT på å fullført den!

 

Leger tjener uhyre godt, enten du er fastlege eller Kirurg. Velg det du interesserer deg for, spesialiser deg.

 

Du vil kunne leve et godt liv for deg og dine barn. Du får et spennende yrke. Innen Leger så er det ikke å legge skjul på at mange mange leger er veldig "spesielle", ofte dårlige sosialt, klomsete sosialt, men snille mennesker. Jeg tror at du ville passet enormt godt inn i dette miljøet. Og siden du er så pliktoppfyllende som du er så ville du vært utrolig flink til denne jobben.

 

+ Du kan være fornøyd med deg selv, dine foreldre ville du skulle bli lege, blir du lege så vet du at du levde opp til deres forventninger selvom de ikke viser de er stolt så vet jeg at dem vil være det!

 

Det er et råd.

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest alle svarene, men har lyst til å si at fortiden, den kan du ikke gjøre noe med. Men du kan gjøre noe med nåtiden, og fremtiden. Og du kan gjøre noe med din egen tankegang; du kan velge å tro på deg selv, dine evner og muligheter.

 

Jeg tror absolutt alle har noe i barndommen som kan prege en, vi går alle gjennom saker og ting på sosiale plan og med foreldre. Ut fra det du skriver, så virker det som om foreldrene dine ville at du skulle få bedre muligheter enn dem selv, men det kom ut på feil måte. Kan du klare å sette en strek over fortiden og tilgi dem for det?

 

Veldig mye sitter i ditt eget hode, og hvordan du velger å se på deg selv. Jeg er overbevist om at du, som alle mennesker, har et potensiale. Hvis du ikke møter respons hos de menneskene du har i nærheten nå, så oppsøk nye som gir deg positiv respons. Ikke gi deg før du omgir deg med positive mennesker, og tenker positivt om deg selv.

 

Overfører litt positiv tankekraft til deg!

 

 

[Anonym bruker]

Anonym 12:47: jeg er allerede ferdig utdanna med annen 5-årig mastergrad enn lege, og har fast jobb med 100% stilling og høy lønn. Spennende yrke med masse utfordringer, men blir ofte sett på som "ung og uerfaren" på arbeidsplassen. Så det er ikke aktuelt å ta 6 år til av livet mitt for å studere mer for å tilfredsstille mine foreldre, er mer enn fornøyd med både lønn og stilling som jeg har i dag..

 

 

Men tusen takk for positivt råd!

 

HI