Gå til innhold

Noen som har hatt panikkangst?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jeg slet med det i mange år.Var med i en angstmestringsgruppe der vi lærte mye om angsten,,og i etterdit måtte vi trene oss opp i de situasjonene vi følte oss utrygge i.Jeg hadde det så ille at jeg brukte medisin mot angst en stund.

Det værste man gjør er å begynne å unngå situasjonene man vet man ikke mestrer,blir bare verre da.

Men man burde snakke med legen eller en psykolog om det og få hjelp derifra.

Jeg har det hver natt, ofte flere ganger per natt også. Og av og til om dagen.

 

Om dagen så begynner det med en slags kriblende følelse i magen, som om når man skal opp til eksamen eller lignende. Så kommer prikkingen rundt nese og munn, og videre ned i hendene og fingertuppene. kriblingen i sentrum av magen brer seg ut over hele magen. Hjertet begynner å hamre, pulsen stiger. Det strammer til i brystet/halsen, og det blir vanskelig å puste. Man får følelsen av å puste gjennom et sugerør. Som du kanskje vet er det vanskelig å få nok oksygen gjennom et sugerør, dermed begynner panikken for at man ikke skal puste å slå inn for fult. Dess mer pankikk man får, dess vanskligere er det å puste. Det dynker i tinningene. Synsfeltet reduseres, og så tilslutt besvimer man(jeg)

 

Det som hjelper for meg er å kjenne igjen når det kommer. Sette meg ned å konse helt og fult på å puste rolig. Inn med nesa, ut med munnen (litt i samme stil som under fødsel) Av og til klarer jeg da å puste meg gjennom anfallet (men ikke alltid). Det hjelper også meg å vite at det er kroppen min som lurer meg, at jeg faktisk får puste og ikke kommer til å dø.

Så jævlig!! Det er akkurat som veninnen min beskrev det! Hun vet ikke hv som kan ha utløst det, og hun har liksom fått det i ulike settinger den siste uken. Synes det høres så utrolig jævlig ut og vil gjerne hjelpe henne.

 

Hi

Min mor har det, hun har vel hatt det i rundt 7år, det er helt forferdelig :(

Som flere skriver her har hun ikke noe spesiell utøsende faktor, hvertfall ikke noe de har funnet ut, det bare plutselig kommer. Hun får også medisiner men det hjelper ikke stort desverre.

 

Jeg vet ikke hva du kan gjøre for å hjelpe venninen din, jeg klarer heller ikke å hjelpe min mor så jeg skal følge med denne tråden.

 

Det eneste jeg vet er at du ikke bør la henne bure seg inne i hjemme sitt, det gjør det bare værre, min mor har gjort det å går nå nesten aldri ut av huset fordi hun er redd for å bli dårlig ute blant folk.

Annonse

Jeg har det også slik i blant. Har hatt det i mange år.. tror jeg kan forbinde det til dødsangst. Man kjenner etter de ekle følelsene som kommer når man kjenner at det blir verre å puste, eller at hjertet slår urytmisk eller noe.

Jeg har gått på zoloft (svakeste dose) i mange år. Det har hjulpet meg vanvittig.¨Nå går jeg gravid, og sluttet for ca 6 mnd siden. Det har gått kjempefint.. Når jeg begynner så smått å få anfall så puster jeg som hun nevnte overnfor.. og så prøver jeg å distrahere meg selv med andre tanker eller gjøremål. Sier også til meg selv at jeg må skjerpe meg.. Jeg er frisk som en fisk :)

Det funker alltid fint :)

Hun må rett og slett lære seg gode teknikker som funker for henne, når anfallene kommer.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...