Melder meg ut..

[gutt,gutt,jente(1MA)]

Alt tyder på MA.. Fosteret var bare 5mm og skulle vært 6,5cm. Ingen hjerteaktivitet. Bare trist dette.. Vi får se, kanskje blir det fjerdemann i 2012...

Lykke til til alle dere andre i oktoberklubben...

[nelliik m/blå & rosa]

Uff, så utrooolig trist!

 

Det er så innmari mange som oppdager og opplever MA ( mange fler enn jeg noen gang hadde ant eller trodd... Ikke visste jeg at det var så vanlig, før jeg også opplevde det.

 

Er allerede meldt ut jeg.. Men er fremdeles her inne å ser avogtil, nesten av "vane". Vet ikke hvorfor.., for det gjør jo bare vondt verre!

 

Hvor langt skulle du egentlig vært?

- Ta tiden til hjelp, vet det er helt uffatelig vondt. Men det eneste som virkelig hjelper er tiden.. Plei deg selv, få noen dager uten barna hvis du har mulighet for det. Spis det du vil eller ikke vil, gjør det du klarer. Tenk på deg selv og la sorg være sorg. Så lenge det trengs... Hverdagen kommer tidsnok, selv om et slik "arr" aldri vil forsvinne.

 

Jeg var i uke 12, nesten på den magiske grensa til overgangen av 2.trimester... Og med en termin rundt 30.sept/1.okt Det er 3 uker siden på kommende onsdag, og all hCG er allerede ute. Jeg har vært gjennom både sjokkfasen, reaksjonsfasen, beareidingsfasen og er nok kommet over i nyorienteringsfasen nå... Eller en plass mellom de to siste. Ting tar tid, og man må bare lytte til kroppen sin under en slik situasjon. Det er helt forferdelig å måtte oppleve

 

Hvis du ønsker, må du gjerne sende en pm.

 

Sender over noen klemmer fra meg <3

Ingen skal behøve å oppleve noe slikt!

 

- Tenker på deg og alle andre som har opplevd både MA/SA...

[gutt,gutt,jente(1MA)]

Tusen takk for gode ord.. Tårene bare renner nå.. Hadde aldri trodd at det skulle være så vondt.. Er i uke 11, så ikke langt unna magisk grense.. Babyen hadde slutta på 5mm, så klarte seg ikke lenger enn til uke 5-6.. tenk om alt bare kunne vært et mareritt...

 

Har nok hatt en liten vond tanke om hele svangerskapet, et eller annet som sa at noe var galt.. Men gjorde det ikke lettere i dag.. Brast i gråt både inne hos gyn og i gangen og på blodprøvetaking..

 

Gruer meg nå til å ta pilla. Skal vente til onsdag for å se om hcg er steget.. Kan jo klamre meg til det, men må vel innse at virkeligheten ikke er sånn... Håper at alt kan komme ut av seg selv. Har ikke lyst til å reise til sykehuset og ligge på rom m andre som gjør dette frivillig..Har hørt om andre som måtte det.. Fikk endel blikk fra søstre og sånn..

 

nei, nå må jeg ta meg sammen. ungene vet ingenting. de skjønner jo at mamma er lei seg sikkert, men de trenger ikke vite dette.. Eldste er 7, så 5 og 2. de forstår ikke så mye allikevel..

 

Dette er ikke noe jeg unner fienden min en gang..

 

Er dere i gang med tanker om ny baby eller?? Jeg ble gravid på pilla så det var ikke planlagt, men hadde begynt å glede meg og planlagt framtida med fire.. Vet ikke helt hva vi gjør her, men er livredd for å gå gjennom det samme en gang til... Samtidig drømmer jeg om å få det nyfødte barnet på bringa mi..

 

[nelliik m/blå & rosa]

Åh uff, så lenge du har gått med det ;`( Det er så trasig!! Så ufattelig, så fælt. Det er så urettferdig!!!! Helt forferdelig å måtte oppleve noe sånt!

 

Var det pga den lille, vonde tanken din at du fikk/valgte ul?

 

Ingen trenger å få oppleve MA!! det gjør så veldig, veldig vondt....

 

Jeg gråt på meg migrene den aller første dagen (før det tilogmed ble konstantert via ul, men jeg var sikker allerede pga mine ubehagelige følelser i kroppen).. Jeg gråt nesten så jeg kastet opp, hodet holdt jo allerede på å sprenges og ikke klarte jeg å spise de første dagene! Det tok noen dager før jeg skjønnte at det var sant... At det var et faktum.. Og jeg, som du, håpet også at jeg skulle våkne opp fra marerittet! Men desverre skjedde det ikke. Du må ta all tiden du trenger for å "dyrke" din sorg.. Og et ørlite håp er alltid viktig å ha - kansje stiger hCG`en, kansje er du kortere på vei siden du gikk på pillen osv... Tro og håp må man ha.

 

Når det kommer til det steget at du kansje må være på sykehuset, kommer du mest sannsynelig til å få eget rom. Jeg var nemlig redd for det samme som deg, da jeg måtte være på sykehuset siden den lille stoppet opp etter 9 uker. Men fikk heldigvis alenerom til bare meg og samboeren. Og godt var det! bare oss to i verden, alene om å få ut vår lille... Alene om å se den lille på 3 cm ligge i bekkenet. Med hode, hender, føtter og kropp Hjerteskjærende, men samtidig en "avsluttende del" av sjokkfasen. Også fikk vi lov å komme på morgen, etter å ha levert lillemann (2,5 år) i bhg først <3 Det gjorde godt. Selv om han ikke visste noen ting, tror jeg han skjønte mer enn som så... Han delte sin kjærlighet, visste sin omsorg og spredte sin glede til meg. Mens mamman var så trist over lillesøster/lillebror som ikke kunne leve, at vi heldigvis fikk barnevakt av snille besteforeldre noen netter.. Det var fint for meg og mannen! Vi fikk dra hjem fra sykehuset når alt var ute. Og da kom reaksjonsfasen..

 

Jah, vi håper på ny spire i magen som fort som mulig i grunn! Hadde/har eggløsning nå... Enten igår eller idag. Hadde egentlig tenkt å hoppe over pga desmber-mnd, bhg-plass osv, men det som skjer det skjer <3 Og et barn er alltid velkomment, uansett når på året det måtte komme. Et barn er en gave

 

Husk at det er veeeeldig liten sjangse for at det skjer igjen! Og hvis du aldri har opplevd hverken SA eller MA før, og har 3 fullgåtte svangerskap bak deg er det opptil fleeeeere ganger større sjangs for at det vil gå bra en neste gang... Og uansett, så er det alltid større sjangse for at det går bra enn ikke. Man må ha tro og håp

 

Uff, jah... mn gjør seg jo opp tanker og meninger i det man har begynt å glede seg over en graviditet, man undres og drømmer. Gleder seg og ser for seg.. Tiden er det eneste som kan hjelpe her... Det er ingen trøst i nåtiden, men en dag vil det være et bleknet arr.

[Kimberley*Silje og Sara*]

Uff, utrolig synd da :'(

 

6 mnd etter fødsel førstegang ble jeg også gravid igjen, og dro til undersøkelse for å finne ut hvor langt jeg var på vei.. Legen sa jeg var 11 uker, men babyen var ikke utvilket mer enn 5 uker.. Fullt liv og alt, men jeg sa at jeg ikke klarte eller orket mer der og da.. Slet allerede mye med Barnevernet på nakken og bodde på mødrehjem på den tiden osv.. Men det var vanskelig for meg også.. Fikk time en mandag for å "ordne det" som jordmoren sa, og fredagen ringte jeg inn og fortalte at naturen gikk sin gang på sin egen måte.. Var utrolig vanskelig for meg også, selv om det var planlagt at det skulle gå slik, men var ikke helt forberedt på det likevel.. Aldri noe morsomt når slikt skjer..

 

Ta og bruk tiden godt og ta vare på deg selv

[mer enn bare mor]

hei!

 

måtte også melde meg ut av oktoberklubben pga MA.. Skjønner hvordan du har det

 

vi er en liten gjeng på bli gravid så heng deg på der

 

og så satser vi på et 2012 barn

 

klem!