Lei av å bli forhåndsdømt..

[Eeyore]

Dette er ikke frekt ment mot alenemødre.

 

Men jeg er så LEI av at folk hopper til den konklusjonen at jeg er alenemamma bare for at jeg er ung. Datteren vår er 2 1/2 år, altså fikk vi henne når jeg var 18.

Det blir ikke bedre siden vi venter nr 2 nå i midten av april, og folk så får høre at vi har ei datter fra før.

De trenger ikke si noe, en kan nesten se hva de tenker...

 

Jeg og sambo hadde vært sammen 2 år når jeg ble gravid.

Vi bodde sørpå, og det var lite støtte å få for meg fra sjef og kolleger.

Det var stort sett "å få barn så tidlig er tungt, både for dere generelt, men forholdet også, så det kommer nok ikke til å vare".

 

Jeg kan på en måte se hvorfor folk tenker det; jeg har 4 venninner i umiddelbar vennekrets som fikk baby samme år som meg/noen mnd etter, og de har alle brutt med barnefar.

Men jeg liker ikke at de tenker det om MEG.

Kall meg naiv, men jeg og sambo har et sterkere forhold enn det venninnene mine hadde (det var typ slå opp, bli i lag, pause, gå på en annen, bli sammen igjen and so on).

 

Vi har så klart hatt våre vanskeligheter vi også, men vi har aldri slått opp/hatt pause, og ingen av oss har vært utro.

Forhold skal vel være litt utfordring )

 

Det er mest sannsynlig svangerskapshormoner som snakker nå, delvis iallefall.

Uansett så er det godt å lette litt på trykket.. )

 

[Vimemor]

Typisk at jeg er ung alenemor nå -.- Haha

 

Men selv om jeg ikke er i samme situasjonen vet jeg godt hvordan du tenker!

Folk lager seg opp egne meninger og konklusjoner på hvordan livssituasjonen er ut ifra at vi er unge.

Selv om vi er flinke til å møte sånt med steinansikt, er det lov å la frustrasjonen ta over noen ganger

 

Lykke til videre i svangerskapet ^^,

[Eeyore]

Huff, ikke meningen å få det til å virke negativt;

Jeg og samboer har UENDELIG mye respekt for aleneforeldre!

Han var alene med datteren vår i 10 mnd siden jeg holdt på med utdannelse og de kunne ikke flytte med.

Nå bodde mine foreldre rett i nærheten, så han hadde god hjelp og avlastning der når han trengte det, så det var en "mild" smak på å være alenepappa, og bare DET synes han var nok )

 

En felles venninne av oss er alene med sine to små som kom med knapt 10-11 mnd tid i mellom.

Og det er to duracellkaniner, sliksom datteren vår er.

Hun er mye sliten og alt det, ja, men jeg tror ikke jeg vet om noen som er mer lykkelig enn henne.

 

Hele poenget mitt med innlegget var vel for å få ut litt.. et eller annet, for at jeg ikke liker at folk tenker slik om meg.

Vanligvis er jeg ikke den som tenker på hva andre mener, men siden stort sett alle utenom familie antok at vi ikke kom til å vare lenge som par pga at jeg ble gravid...

En rar form for stolthet, kanskje?

 

 

[puza90]

Jeg kjenner igjen følelsen med og bli "sett ned på" fordi jeg er ung mor og venter ALLEREDE nr. 3

 

Jeg og sambo har vært sammen siden 06 vi har to sønner som er 09 og 10 barn, så venter vi nå 11 barn ;D

 

Det vil da si at det setter mange mange mange rare fjes forrans oss, jeg på 21 og sambo på 23 år, men vi har valgt og gifte oss og vi er så sikkre som man kan blir til at det kommer til og bli meg og han livet ut <3

 

Men selvom blir man fort dømt, og det er ikke noe koselig =/

 

[Eeyore]

Puza90:

Akkurat! Det er kun for at en ung.. Hadde en vært over 25, ville ikke folk dømt sånn..

 

Jeg og sambo ble i lag høsten mitt første år på videregående, altså 2005.

Vi har ikke forlovet oss ennå, siden vi har mye annet som må priorietes (var og titta på forlovelsesringer, det var jammen ikke gratis! ), men vi vil begge gifte oss ) Jeg vil også bli kvitt svangerskapskiloene og "noen" kilo til før jeg skal vise meg i en bryllupskjole

 

 

Tror forresten vi har snakket før, på nettby i en mamma/gravidgruppe? )

Eller så var det kanskje en annen? Husker bare at det var ei Puza der..

[LeMaRa]

Nå er ikke jeg "ung" mor lenger jeg da. Men jeg har en gutt på 8 år og er 28 selv så husker særs godt hvordan det var! Og, ikke for å gjøre det værre, men kjenner på det fortsatt i visse settinger. Tror det er noe som kan feste seg sånn over tid. Ikke brått sikkert at andre tenker sånn om meg lenger, at jeg er ung, uerfaren og sett ned på pga at jeg ble mor som knapt fylt 20,.. men følelsen ligger der, i sammenhenger som foreldremøter på skole og i forsøk på samspill med foreldre med barn på samme alder. Har kostet meg mye å prøve "å passe inn" og gjøre meg fortjent en slags respekt. Men akkurat i oppfølging av sønnen min vil jeg nok føle meg "ung" og underlegen en god stund til kjenner jeg... Og det er synd at det skal være sånn!!! Som mor har jeg minst like mange erfaringer og opplevelser i forhold til morsrollen og barnets oppvekst som de andre. Tror også jeg sitter med ganske mye mer livserfaring enn mange også, etter en "lang" og tøff ungdomstid (uten at noen vet det da...). Det kjennes i hvert fall skikkelig urettferdig å bli sett ned på/bli oversett eller snakket ned til bare fordi man er blitt foreldre som ung!!! Er da like mye verdt som forelder vi som dem!!! Nei, jeg skjønner ikke hvorfor folk er sånn egentlig. (dette var jo før Unge Mødre på tv kom også, så da hadde de ikke rukket å få dårlig bilde av unge mødre derfra heller, for det kan jeg innimellom skjønne etter å ha fulgt med en del på den serien. Lurt mye på om de mødrene faktisk er såpass selvopptatte og bertete som de fremstilles der, med unntak, eller om det er bare pga selektiv visning av opptak de har gjort for å gjøre det underholdende. Sikkert en blanding vil jeg tro. Men underholdende er det i hvert fall.)

 

Kan gjerne nevne at gutten min er blitt en fantastisk flott gutt, høflig, smart, trygg og selvsikker, tross unge foreldre, som forresten flyttet fra hverandre like før gutten ble 2. Og han har ALDRI manglet noe, hverken materielt eller emosjonelt. Han har hatt 100% prioritet og oppfølging fra før fødsel til dags dato og vil fortsette sånn. Selv om det sikkert høres barnslig og smålig ut så frydes jeg litt ved tanken på å kunne vise verden en så flott gutt tross alle motforestillinger og fordommer jeg har møtt opp gjennom hele oppveksten hans (ikke at han har merket noe av det selvfølgelig!!!).

 

Nå har jeg også ei lita snuppe på 11 mnd og en til på vei, men nå føler jeg at jeg "passer" inn i forhold til alder og livssituasjon blant andre likesinnede. Men jeg kommer i hvert fall aldri til å ha fordommer til eller se ned på unge foreldre når jeg møter dem opp gjennom de to minste sin oppvekst!!!

[Kristin43]

Heier på alle unge mødre:-), Dere er like flinke som andre mødre.

 

Jeg selv var 19 og 21 da jeg fikk barn første gang, og på lik linje med dere følte jeg da akkurat det samme, dvs den litt nedlatende og at jeg var da alt for ung. Jeg var sammen med barnefar i 10 år før jeg skilte meg for å ta utdanning. Jeg har drefor også være alenemor også, og

jeg følte da at det var en ekstra påkjenning i tillegg til at jeg var ung.

 

Men det merkelige var at aldrig var det noen som sa noe negativ til meg, med unntak av at media på den tiden var veldig tydelige på at alenemødre var sosialklienter og unnasluntrerer og at de barna umulig kunne ha det helt optimalt - i tillegg var jo "nesten alle barn oppvokst hos alenemødre" krimminelle pga. dårlig start her i livet. Sånt blir jo jeg forbannet av og gledet meg stort over at kronprins Harald giftet seg med en alenemor som attpåtil ikke hadde utdanning. Nok om det - begge mine to gutter har vokst opp til å bli kjekke, velutdannet, selvstendige og høflige. Nei, stå på jenter, dette går nok helt supert.

 

Men en liten ting, jeg har nå nylig fylt 43 år og venter ei lita jente i august, Håper indelig jeg kan får den samme respekten tilbake fra dere - jeg merker også fordommer, men ingen sier noe - og når alt kommer til alt er det nok bare våre egen følelse som påvirker oss.

 

Derfor bør vi alle heve hode og si til oss selv at vi er bra nok mødre enten vi er 20 eller 40:-)

 

Lykke til